REISE TIL: FORSKJELLIGE LAND I EUROPA

Jeg vet at en roadtrip i USA for mange er selve drømmen, men for meg er drømmen langt mer oppnåelig. Jeg kan knapt tenke meg en bedre reiseidé enn en bilferie i Europa.

Hvor ellers finner du så mye å se på et så lite område? Ikke noe sted jeg vet om, i hvert fall.

Med egen bil slipper du til og med å sitte i timevis med rutetabeller og reiseplanleggere: Du kjører når du har lyst, og stopper når du vil se noe. Du slipper attpåtil å måtte bla gjennom hundrevis av uskarpe bilder tatt gjennom bussruta. På bilferie kan du stoppe når du føler for det.

Bilferien er likevel ikke uten potensielle fallgruver, selv i hjemlige Europa. Her følger 11 selvopplevde historier – med 15 tilhørende praktiske tips så andre skal unngå liknende bommerter.

Oversikt over noen anbefalte kjøreruter finner du ved å klikke her.

God fornøyelse.

1: Nestenkollisjonen i Assisi

Jeg hadde slettes ikke funnet vandrerhjemmet i Assisi, da jeg plutselig befant meg tilbake nær start: Ved hovedveien inn mot byen. Jeg måtte gjøre et nytt utfall, og satse på bedre lykke denne gang. Smått irritert kastet jeg et kjapt blikk mot hver side, og svingte inn på veien.

To sekunder senere hørte jeg det skrike i slitte bremseskiver, jeg hadde oversett en bil i god fart i «min» retning. Jeg ga gass (på min gode, gamle Opel Kadett var det egentlig ikke så mye gass å gi), og til min store forbauselse kom det aldri noe kræsj. Det hadde gått bra.

Da bilen bak begynte å tute, bestemte jeg meg likevel for å stoppe. Det var veldig lite lurt. Det fins mange påskudd for å bryte isen med en italiener, men en nestenulykke er ikke ett av dem.

– Du skylder meg 500 euro, påsto bileieren, en håndverker med sementflekker på buksa.

– Men vi kolliderte ikke.

– Ikke vi, nei. Men jeg måtte svinge ut og bremse mot muren for å unngå det. Se der, svarte han.

Han pekte på en bulk foran hjulbuen på den slitne Isuzu-pickupen sin. Det var en bulk og ikke et ripemareritt som du ville forvente ut fra historien hans.

– Den kan ikke ha kommet nå, fastslo jeg. Da våknet kollegaen hans, Luigi:

– Jo.

Han var to meter høy og så ut som han tok to sementsekker i hver neve når han skulle bære, så det var ikke noe å diskutere.

– Jeg har ikke 500 euro på meg nå, sa jeg. Vi ble enige om å møtes klokka to neste dag. Så begynte jeg på en ny ekspedisjon for å lokalisere vandrerhjemmet. Om kvelden fortalte jeg historien for min japanske sovesalkamerat.

– 500 euro er mye. Du kan ikke betale, mente han.

– Du har ikke sett Luigi, svarte jeg.

Neste dag fulgte jeg likevel rådet hans. Jeg så kirka og Giotto-freskene i en viss bråhast, satte meg i bilen og kjørte av gårde, sørover dalen og opp mot fjellene. Klokka to ringte han. Jeg tok den ikke. Etter fire oppringninger til forble telefonen stille. De 500 euroene var fortsatt intakte i bilferie-budsjettet.

Bilferie i Europa-tips #1: Se deg ekstra godt for når du skal kjøre ut på en vei, særlig i Sør-Europa. I Italia kan du glatt oppleve at folk holder 100 kilometer i timen selv i byen, så sant svingkurvene på veien tillater det.

2. Badeturen og bilnøklene

Det har sjelden vært så deilig å bade som da. Jeg var i en eller annen badeby i Sør-Katalonia, og sto og hoppet i bølgene. Én av dem – i «Papillion» ville det ha vært den sjuende – var en kjempe. Jeg snudde meg for å se den treffe stranda.

Der så jeg shortsen, t-skjorta, håndkleet og skoa løftes som drivved opp og ned før bølgen trakk seg tilbake. Helt plutselig syntes jeg at badet hadde vart lenge nok. I lomma lå mobilen og vibrerte ut sine siste krefter, men selve trøbbelet innså jeg først da jeg skulle hente ut tørre klær fra bilen:

Styringen til den ettermonterte bilalarmen hadde også kortsluttet på sin korte svømmetur. Siden alarmen også inkluderte startsperre, var det ei lei knipe. Det er langt å taue en Opel fra Spania til Norge.

Da politiet ankom, sto jeg i dyvåt t-skjorte og med et dryppende håndkle rundt livet. Bilalarmen bråket som et russetreff. Og heldigvis mente politimennene tydeligvis at jeg hadde et usannsynlig antrekk for en biltyv. Så i stedet for å arrestere meg, hjalp de meg med alarmen, som hadde et innfløkt morsesystem med rattlåsen som backup hvis nøkkelring-boksen skulle bli borte.

En nervøs halvtime senere kunne jeg kjøre tørr og lettet sørover mot Valencia. Vel vitende om at ingen ville ringe og forstyrre meg før ferien var over.

Bilferie i Europa-tips #2: Pass. På. Bilnøklene. Og ha gjerne et sett i reserve, (svært) godt gjemt i bilen. (Det er forholdsvis enkelt å dirke opp en bil, men å lure startsperren kan du bare glemme.)

3. En ugrasiøs ankomst til Cortona

Du trenger ikke GPS i bilen så lenge du har mobiltelefon og co-pilot. Så tenkte i hvert fall vi der vi kjørte inn i middelalderbyen Cortona. Den liknet en labyrint, men Google Maps trakk en deilig blå kjørerute-strek helt fram til hotelldøra.

Easy-peasy.

Det var litt av ei gate som ledet oss inn i selve gamlebyen: Bratt som et unnarenn, og traktformet slik at du kunne glemme å lene sykkelen inntil veggen hvis du ikke ville skape full stans trafikken.

På toppen av kneika stoppet veien brått i et t-kryss. Google viste oss mot venstre, men både der og mot høyre var smuget enda smalere.

– Dere kan ikke kjøre her, sa en cortoner som åpnet vinduet sitt. Det innså vi også. Vi måtte ha leddet Alfa-en på midten for å klare den svingen.

Takket være mannens energiske dirigering klarte vi å bakke bilen ned igjen uten å skrelle murpussen av husene. I bunnen av bakken tok derimot flaksen pause. Kombinasjonen av bratt kneik og flat hovedgate viste seg umulig. Hengerfestet gikk i bakken med et brak.

«Vi er for tungt lastet,» tenkte jeg, og vi begynte å lempe kofferter og bager og poser og barnevogn og vannflasker ut av bilen. Det gikk fortsatt ikke. Overgangen var og ble for bratt.

– Vent litt. Konas bil står der. Jeg henter henne, så hun kan flytte bilen. Da får dere en bedre vinkel mot gata, sa vår ekstremt hjelpsomme cortoner og sprang opp til huset igjen. To–tre minutter sto vi igjen på omtrent vannrett vei, med vanlig margin fra hengerfestet og ned til asfalten.

Bilferie i Europa-tips #3: Ikke stol blindt på Google Maps, i hvert fall ikke i byer. Og selvfølgelig: Ikke kjør inn i gamlebygater du ikke vet er kjørbare.

Bilferie i Europa-tips #4: De fleste italienske gamlebyer har skilt som sier «Zona traffico limitato». De betyr at du ikke har lov til å kjøre inn. Respekter forbudet, for som regel vil videoovervåking sørge for at du blir avslørt. Da får du bot. (Hoteller i gamlebyen vil i mange tilfeller kunne skaffe deg tillatelse – som regel løst gjennom å ringe politiet og sikre tilgivelse..)

4. Ugo-brødrenes verksted

Avskjeden med Roma gikk ikke helt som planlagt. Én ting var at låsen på venstre fordør var åpnet med drill. Enda verre var det at en dam hadde dryppet ned fra bensintanken.L

En kjapp telefon til NAF senere svingte en kranbil inn på parkeringsplassen. Slik ble jeg tauet til brødrene Ugos verksted. Det var lett å se at motorolje satt i fingrene på de to brødrene, og de garanterte da også at bilen ville være klar før jeg rakk å si «precipitevolissimevolmente» (italiensk for «plutseligst»), nessun problema.

En uke senere ringte de fra verkstedet. Bilen var ferdig. Jeg sjekket ut av herberget og gikk for å hente den. Bilen så på støvkornet lik ut som da jeg forlot den. Dørlåsen kunne fortsatt åpnes med kulepenn.

– Har dere ikke byttet dørlåsen?

– Å! Var den ødelagt? Det så vi ikke.

– Hva med bensintanken, har dere fikset den?

Hva de faktisk hadde brukt den ene uka på, har jeg aldri funnet ut. Bensinlekkasjen hadde de i hvert fall ikke sett på. Jeg oppfant et helt utvalg italienske bannefraser før jeg forlot verkstedet, og da de nå, nærmere to uker senere, igjen inviterte meg til å hente la mia macchina, var den faktisk fikset.

Bilferie i Europa-tips #5: Sørg for å ha en veihjelpavtale i bakhånd før du setter av gårde. Hvis du ikke har det gjennom nybilgaranti eller kaskoforsikring, kan både NAF, KNA, Falck og Viking sikre deg i det meste av Europa.

Bilferie i Europa-tips #6: Hvis bilen din må på verksted, så forsikre deg om at de faktisk – virkelig – har forstått hva de skal reparere.

Bilferie i Europa-tips #7: Uansett hva som skjer, ikke sett bilen på Ugo-brødrenes verksted.

5. En lei finte på irsk

Kartet jeg hadde med, det i Lonely Planet-boka, sto på engelsk. Veiskiltene, derimot, sto på irsk. «Clifden» ble til «An Clochán», «Leenaun» til «An Líonán». Jeg tenkte at det ikke ville bli noe problem, veinettet er ikke akkurat tett langs vestkysten av Irland.

Men nå ble da vitterlig veien smalere og smalere? Til slutt var den så smal at jeg bare måtte bite i det grønne gresset. Jeg hadde kjørt meg vill.

Strengt tatt ante jeg fortsatt ikke hvor jeg var – det har jeg måttet gjette meg til i ettertid – men nå hadde jeg flaks. Alle veiene jeg ikke skulle ta, var smale som sykkelstier. Og den jeg skulle ta, var bred og fin.

Og resten av bilferien tok jeg meg ekstremt god tid i alle større kryss.

Bilferie i Europa-tips #8: Ha alltid et skikkelig veikart med i bilen. Eventuelt GPS. Etter flere forsøk kan jeg love at Lonely Planet-kartene absolutt ikke egner seg til å kjøre etter.

6. Bilen som forsvant nr. 1

Vi skulle bare suse ut av Parma og til Reggio-Emilia da vi støtte på et uventet problem: Bilen var forsvunnet! Alt som var igjen etter den, var en tom rute i parkeringshuset. Det var pokker til greier. Ikke bare er tilstedeværelsen av en bil en slags nødvendighet for en bilferie. Også bagasjen var borte. Og hverken Tone eller jeg hadde egentlig noe særlig lyst til å ringe leiebilselskapet for å fortelle akkurat dette.

Til slutt fikk jeg en desperat idé. I stedet for flate etasjer med bratte korketrekkere, bestod hele parkeringshuset av skrånende ramper. Kanskje bilen hadde sklidd ut av parkeringsruta, svingt en krapp 90-grader av seg selv og deretter rullet ned rampa og rikosjettert ut fra endemuren i en ny vinkel og dermed fortsatt ufortrødent ned på neste rampe?

Det var verdt å sjekke ut. Og ganske riktig. En etasje nedenfor sto bilen parkert, pent og ryddig akkurat der vi hadde forlatt den.

Bilferie i Europa-tips #9: Merk deg hvor du har parkert bilen. Og ikke glem det. Ta gjerne et bilde med mobilen hvis du er like distre som meg.

7. Bilen som forsvant nr. 2

Det gikk som en lek å kjøre inn i Barcelona. Å finne parkering var ikke like lett. Jeg hadde tråklet gatene i både korssting, hullsting og plattsøm så lenge at jeg for lengst hadde glemt hvor jeg var, da jeg endelig fant en ledig plass langs fortauet. Hurra! Gratis var den også.

Haken viste seg først da jeg noen dager senere skulle hente bilen. For hvor var den? (Jeg hadde altså ikke fulgt forrige bilferietips.) Fra et utgangspunkt i Parc de la Ciutadella travet jeg ut på leting. Gate opp, gate ned, gate bort, gate langs. Bilen var ingensteds å se. Til slutt syntes jeg likevel at ei gate virket kjent.

Det var bare ett problem: Bilen min sto ikke der. I stedet gapet en tom luke mot meg, og høyt, høyt oppe på husveggen gliste parkering forbudt-skiltet sitt hånlige, skjeve smil.

Neste stopp ble baren rett rundt hjørnet. Jeg rakk knapt å geipe før bartenderen sa: «Coche?» Jeg nikket. Da jeg igjen sto ute på fortauet, hadde jeg adressen til bilinntauingstomta i lomma. Snart var min gratis parkering blitt svært så dyr, og mye mer tidkrevende enn å parkere et sted ute på bondelandet.

Bilferie i Europa-tips #10: Glem de aller største byene når du skal på bilferie. Og i hvert fall ideen om at parkeringen skal være noe annet enn svinedyr.

Bilferie i Europa-tips #11: Hvis du mot formodning skulle finne en ledig luke i Barcelona, Roma, Madrid, Paris, London eller en annen superstorby, kan du være sikker på at et parkering forbudt-skilt lurer et eller annet sted.

8. Litt ekstra varme på beina

Det virket bare som et flisespikkerproblem da vi kjørte fra Trondheim. Men så møtte Tyskland oss med 35 grader. Da ble det plutselig litt seriøst dumt at bryteren til varmeapparatet i Opel-en var defekt, slik at uansett hvordan du stilte spaken, ville den straks sprette tilbake til midtstilling og sørge for at en svak bris av motorvarme begunstiget kupeen.

Jeg valgte å ikke si noe. De fleste svakheter blir bare større hvis man tenker på dem. Og ingen av kameratene som delte bil med meg på den franske riviera eller i Italia, klaget. At vi svettet litt på beina, er likevel udiskutabelt.

Bilferie i Europa-tips #12: Sjekk bilen teknisk før du legger ut på bilferien. Og gjør noe med feilene som avdekkes. Selv om det «bare» skulle være varmeapparatet.

9. Hvorfor alle bilene i Napoli har bulk

Sa jeg at de største storbyene ikke egner seg for bilferie? Enkelte av dem egner seg enda mindre enn andre. Som Napoli.

Historien startet med dumdristighet. Jeg ville sørover, og litt på et innfall hadde jeg leid bilen fra leiebilkontoret på togstasjonen. Midt i byen, altså. Det er dumdristig. Da jeg attpåtil bestemte meg for å hente ut bilen etterdagen før jeg skulle kjøre – for å spare tid neste morgen – krysset jeg nok en grense.

Dette var ren, skjær idioti.

Vi havnet jo midt i den napolitanske rushtrafikken, min nylakkerte Opel Corsa og jeg.

Trafikken i Sør-Italias hovedstad var som en trekkspillbelg, eller lunge. Bilistene fylte all ledig plass, slik at trafikken videt seg ut og snevret seg inn kontinuerlig. Foran et rødt lys? Da var det plass til fire biler i bredden – men bare fram til den dobbeltparkerte Lancia-en på motsatt hjørne, og bortenfor der har en lastebil trippelparkert for å losse TV-er. Tre felt. To felt. Tre felt. Fire. To.

Det gikk på et vis; selv napolitanere ønsker primært ikke å skrape nok et arr inn i bilen sin.

Samtidig ble det klart som nyvasket frontrute hvorfor «alle» bilene i Napoli ikke bare har bulk men ser ut som de er hardt rammet av lepra.

Klimakset kom i et lyskryss. Jeg hadde trodd at jeg skulle mot venstre og derfor lagt meg over i venstre «felt». Vel framme innså jeg at det var til høyre jeg skulle. Jeg trykket pedalen i bunn og spant inn i rekka igjen, to plasser lenger framme i køen.

Reaksjonen kom femti krypkjørende meter lenger oppi gata. Lyden av maks turtall ruset lufta, og snart måtte jeg slippe inn igjen en av bilførerne jeg hadde utmanøvrert i krysset. Han hadde kjørt forbi på fortauet.

For alt er lov i rushtrafikken i Napoli. Bortsett fra å jukse.

Bilferie i Europa-tips #13: Prøv å planlegge ruta slik at du unngår rushtrafikk. Og som nevnt tidligere: Legg heller turen innom mindre steder, og besøk storbyene en annen gang.

10. Dagen vi ikke skulle ha kjørt inn i Reggio Emilia

Forbudet mot å kjøre inn i Zona traffico limitato, er ikke absolutt. Hvis hotellet ditt tilbyr parkering, kan de skaffe deg tillatelse til å kjøre inn likevel.

Og vårt hotell i Reggio Emilia hadde parkering, så her var det bare tut og kjør! Men? Hvorfor var gata inn mot gamlebyen sperret? Og hvorfor var det så himla mye folk overalt? En rask halvsirkel rundt ringveien viste at også de fleste andre gater inn mot gamlebyen var stengt.

Vi burde ha gitt opp. Men så var den neste gata åpen. Vi kjørte inn.

Det skulle vi aldri ha gjort. Det var fest for Reggios skytshelgen. (Det fant vi ut først senere.) Hele sentrum var folksomt som et 17. maitog. Jeg krypkjørte sammen med folkestrømmen, hele tida kun centimetere fra håndveskene, frakkene, støvlettene. Tone satt med Google Maps på telefonen og forklarte kjøreruta mot hotellet, men det nyttet ikke. Det var bare en vei som var (knapt) kjørbar, og det var til enhver tid den med færrest folk.

Til slutt klinte vi bilen inn mot en husvegg, løftet kofferten ut av bagasjerommet, og gikk til hotellet til fots. Noe vi burde ha gjort for lenge siden.

Bilferie i Europa-tips #14: Hvis du tenker at «her bør jeg nok ikke kjøre inn», så bør du nok ikke det. Og det gjelder uansett om skepsisen skyldes folkemengder, trafikkaos, skilting eller at veien er smal, bratt eller noe annet.

11. Et morgengry i Danmark

Det var første natt på bilferien med Trøbbel (kjælenavnet min første bil, den tidligere nevnte Opel Kadett-en fikk etter nettopp den turen). Etter starten i Trondheim hadde vi kjørt, bare kjørt så lenge vi orket. Først ved 04-tida hadde vi fått nok. Tåka var tett som velling og vi var trøtte. Vi hadde tatt av motorveien, valgt minste vei i hvert kryss, og stanset bilen. Så hadde vi rullet ned forsetene og lagt oss til å sove.

Morgenen ble et sjokk. En skokk skoleunger sto og banket på rutene. Vi tok oss ikke engang tid til å gjespe, bare dro opp seteryggene, vred om tenningen, og rygget ut av plenen så fort vi kunne. Nå da tåka hadde lettet, kunne vi enkelt se at vi hadde valgt et heller uegnet sted for noen morgentimers uforstyrret søvn: Plenen ved siden av en landsbykirke.

Men nå var vi uansett på full fart videre. Europa ventet.

Bilferie i Europa-tips #15: Hvis du først skal sove i bilen, så bruk litt tid på å finne et bra sted å sove.

15 tips for en bilferie i Europa

1: Se deg ekstra godt for når du skal kjøre ut på en vei, særlig i Sør-Europa. I Italia kan du glatt oppleve at folk holder 100 kilometer i timen selv i byen, så sant svingkurvene på veien tillater det.

2: Pass ekstremt godt på bilnøklene. Og ha gjerne et sett i reserve, (svært) godt gjemt i bilen. (Det er forholdsvis enkelt å dirke opp en bil, men å lure startsperren kan du bare glemme.)

3: Ikke stol blindt på Google Maps, i hvert fall ikke i byer. Og selvfølgelig: Ikke kjør inn i gamlebygater du ikke vet er kjørbare.

4: De fleste italienske gamlebyer har skilt som sier «Zona traffico limitato». De betyr at du ikke har lov til å kjøre inn. Respekter forbudet, for som regel vil videoovervåking sørge for at du blir avslørt. Da får du bot. (Hoteller i gamlebyen vil i mange tilfeller kunne skaffe deg tillatelse – som regel løst gjennom å ringe politiet og sikre tilgivelse..)

5: Sørg for å ha en veihjelpavtale i bakhånd før du setter av gårde. Hvis du ikke har det gjennom nybilgaranti eller kaskoforsikring, kan både NAF, KNA, Falck og Viking sikre deg.

6: Hvis bilen din må på verksted, så forsikre deg om at de faktisk – virkelig – har forstått hva de skal reparere.

7: Uansett hva som skjer, ikke sett bilen på Ugo-brødrenes verksted.

8: Ha alltid et skikkelig veikart med i bilen. Eventuelt GPS. Etter flere forsøk kan jeg love at Lonely Planet-kartene absolutt ikke egner seg til å kjøre etter.

9: Merk deg hvor du har parkert bilen. Og ikke glem det. Ta gjerne et bilde med mobilen hvis du er like distre som meg.

10: Glem de aller største byene når du skal på bilferie. Og i hvert fall ideen om at parkeringen skal være noe annet enn svinedyr.

11: Hvis du mot formodning skulle finne en ledig luke i Barcelona, Roma, Madrid, Paris, London eller en annen superstorby, kan du være sikker på at et parkering forbudt-skilt lurer et eller annet sted.

12: Sjekk bilen teknisk før du legger ut på bilferien. Og gjør noe med feilene som avdekkes. Selv om det «bare» skulle være varmeapparatet. Konkret hva du bør sjekke, kan du lese om hos NAF.

13: Prøv å planlegge ruta slik at du unngår rushtrafikk. Og som nevnt tidligere: Legg heller turen innom mindre steder, og besøk storbyene en annen gang.

14: Hvis du tenker at «her bør jeg nok ikke kjøre inn», så bør du nok ikke det. Og det gjelder uansett om skepsisen skyldes folkemengder, trafikkaos, skilting eller at veien er smal, bratt eller noe annet.

15: Hvis du først skal sove i bilen, så bruk litt tid på å finne et bra sted å sove.

God tur!

Lik Det vonde liv på Facebook!

Flere innlegg om bilferier i Europa

Klikk på bildet eller teksten for å komme til innlegget.