Påskeferie i Provence

REISE TIL: SØNDRE VAR I PROVENCE, FRANKRIKE

Det føles som at vi er de eneste som ikke har fylt sosiale medier med bilder av solblank snø og trikkeskinner i påskeferien i år.

Det er jeg glad for. For uansett hvor deilig det er med påskesol over nykjørte spor i skaresnøen, er og blir vinteren noe mask når du har en ettåring. Da må du gå med pulk. Og pulk er ikke så gøy. Og i tillegg kommer to lag ull, bobledress og termosokker, og hals og votter og nonstop vokting for å hindre at påskedietten skal bestå utelukkende av gammel snø med granbar.

Provence i påskeegget

Derfor ble det Provence på oss i påsken. Eller det vil egentlig si: Det ble utlandet. At det ble nettopp Sør-Frankrike, har en svært enkel grunn:

Ved å fly ned tirsdag og hjem søndag, fikk vi flybillettene dit for rundt to tusenlapper.

Siden både Rivieraen og innlandet av Provence er fint, og klimaet langs Middelhavet slettes ikke gærent selv i mars/april, gjorde det valget enkelt.

Påskenøtta ble heller hvilken by vi skulle velge. For Provence er stort. Byene og landsbyene er mange. Og det samme er egentlig turistene.

Gate i Collobrieres i Provence
En gate i Collobrières. Blir det stort mer tradisjonelt provencalsk enn dette?

17 fly i uka går det til Nice, bare fra Gardermoen. Det tilsvarer over 3000 norske turister i uka, det, i tillegg til alle svensker, dansker, briter, tyskere, nederlendere og så videre og så videre som også lar seg lokke av tanken på Cote d’Azur i feriene.

Løsningen ble å gjøre som på fjorårets ferie til Lyskysten i Spania: Å leie en bil og kjøre et godt stykke unna den verste stimen: Til vestre Var og området rundt Hyères, som før bading kom på moten faktisk var reisemål nummer én langs Cote d’Azur, men i dag slettes ikke fylles av svermende nordboere med solbriller og t-skjorter.

En base i Carqueiranne

Med beskjedent budsjett og en hang etter sjøluft endte leilighetsjakta i Carqueiranne, like sørvest for selve Hyères. Der fikk vi hage og dobbel sovesofa, og et kjøkken som appellerte mer til ost og vin enn matlaging, uten å blakke oss fullstendig. (Leiligheten kan bestilles her. (*))

Carqueiranne i Provence.
Strandpromenaden i Carqueiranne hadde barer, restauranter og is. Men spesielt pen var den ikke.

Selve byen var en vanskelig oppgave for postkortfotografer. Den hadde noen restauranter og en boulebane nede ved båthavna og et sentrum med nok en boulebane oppe ved kirka. Men den var nok for oss.

(Og takk og lov for at leiebilen hadde GPS; den ene veien inn til byen var enda mer surrealistisk dårlig enn den andre, og ingen av dem hadde plass til å møte en annen bil hvis du var litt uheldig.)

Landevei i Provence
Bilde av «hovedveien» inn mot Collobrières. Eller raskeste vei, i hvert fall.

Da sola endelig varmet på feriens siste dag, var den likevel mer enn nok. Plage du Pradon lå i le. Vinterens tangklaser var ennå ikke raket bort. Og havet anget og bruste i hvitt bølgeskum og skimrende sølv.

Selve havet kjente vi ikke på. Men etter svømmeturene til det eldre paret som våget seg uti, å dømme, må temperaturen ha vært helt akseptabel. (Eventuelt så var de vant til isbading.)

Bading i Provence i mars.
Det går visstnok an å bade på Cote d’Azur i slutten av mars. Men ikke for meg.

På restauranten Le Bamboo skylte bølgene over betongen under de ytterste bordene. Men kaffe kunne de ikke servere, bare lunsj og middag. Dermed endte vi nok en gang i havna, hvor Boulangerie Pâtisserie Morini serverte myke croissanter, kaffe med sedvanlig laber fransk smak, og varm vårsol. (Og en hund Johanne fikk lov å klappe, hennes høydepunkt den dagen.)

Reisemål i sørøstre Var

Selv om slike små hendelser var påskeferiens største begivenheter for vår ettåring, var de virkelige attraksjonene for oss voksne likevel andre reisemål i sørøstre Var.

Vi lot mer kjente steder som Frejus, Sainte-Maxime, Saint-Tropez, Grimaud og hovedstaden Toulon være, og det meste av innlandet likeså.

I stedet la vi en kompakt rute – levelig også for Johanne i baksetet – og plukket noen av søndre Provences andre godbiter fra påskeegget.

Hyères

Hyères var selve grunnen til at det ble leiligheten i Carqueiranne. På bilder så den utrolig koselig ut. I virkeligheten var den enda finere.

Ovenfor 1800-tallsbyen hvor datidas fiff ferierte i sine digre villaer, lå middelalderbyen og ventet. Med trange gater, pastellfargede hus, og en særegen blanding av turistby og ekte by som du ikke finner i gamlebyer lenger øst i Provence:

De første butikkene innenfor Porte Massillon var intet mindre enn en fiskehandler, en skomaker og en grønnsakshandler.

Sanary-sur-Mer

Havna i Sanary-sur-Mer i Var, Provence
Fiskebåtene i Sanary-sur-Mer er slettes ikke stygge. Noen av dem er til og med i bruk til det de skal: Å fiske.

For to nordmenn som elsker lukta av saltvann, var Sanary-sur-Mer kanskje likevel påskens aller beste reisemål.

Til tross for at den lille kvadraturen av smågater er et smykke, med bryggekant mot Cote d’Azur, er byen fortsatt en levende fiskerhavn. Hvor ellers i Provence finner du fiske- og grønnsaksmarked hver formiddag og en gammeldags karusell, helt uten andre utenlandske turister?

Suvenir kjøpte vi til og med! Av den fantastiske Claude Duterte i keramikkgalleriet hennes, hvor hun til og med hadde barnestol og en bok som hun leste i for Johanne.

Le Castellet

Utsikt fra Le Castellet i Provence
Utsikten fra Le Castellet er det ingenting å si på.

Fra Sanary-sur-Mer kjørte vi en kort etappe inn i landet, til åstoppbyen Le Castellet en drøy mil mot nordvest. Den minnet om småbyene i høydene på den franske riviera, over Cannes, Antibes og Nice. I de trange gatene på toppen var det turismen som rådde, og lettere å finne brukskunst enn melk og brød. Men utsikten ut over havet var flott. Og byen var for all del pen.

Bormes-les-Mimosas

katt på restaurant
Når du er 13 måneder, er dette et av feriens største høydepunkter: Å klappe en katt.

De to siste dagene av ferien dyppet vi tåa i Massif des Maures, den skogkledde villmarka som strekker seg helt til yachtene og designerveskene i Saint-Tropez.

Vårt første stopp var Bormes-les-Mimosas, en tett klynge av mursteinshus høyt oppe i lia over den grusomme (etter det vi så) badebyen Le Lavandou. Her likte vi oss godt! Johanne fordi hun fikk klappet en katt. Vi andre fordi trappebyen hadde all den provençalske sjarmen Le Castellet hadde mistet i sin jakt på turistenes feriebudsjett.

Selv om det så visst var restauranter og suvenirbutikker også her, var kafeene ved Place Gambetta fulle av byens egne pensjonister, som drakk sin kaffe og leste Var-Matin.

Collobrières

place i collobrieres
Tone har lært Johanne å lukte på blomstene, ikke spise eller grafse på dem. Da blir bildet sånn.

Påskeaften morgen kom så altfor fort! Vi hadde én dag igjen til å oppleve, og en lang liste med attraksjoner vi ville se. Så hva skulle vi velge?

Meteofrance, som viste seg å være langt mer treffsikker enn Yr, meldte om regn i Cotignac og resten av Haut Var. Men kastanjebyen Collobrières gikk vel klar? Dermed havnet vi midt inn i Massif des Maures, heldigvis på en god vei (de to milene sørover til Bormes-les-Mimosas tar til sammenligning tre kvarter å kjøre).

Regnværet begynte akkurat idet vi løftet barnevogna ut av bilen. Men restauranten der vi fikk det siste bordet, var fantastisk. Hadde ikke tordenskrallene og regnet gitt seg før vi var ferdig spist, ville måltidet ha vært verdt kjøreturen alene. Nå fikk vi sett byen også: Et knippe gater hvor følelsen var klar:

Slik ville resten av Provence også fortsatt ha sett ut, hadde det ikke vært 17 ukentlige flyvninger til Nice bare fra Oslo. Og at aristokratturistene i Hyères har blitt etterfulgt av sånne som Tone, Johanne og meg.

Påskeferien 2018 gjør at jeg er glad for at reisekostnadene har blitt som de har blitt. Og at det fortsatt går an å komme seg unna.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Annonser

2 kommentarer Legg til din

  1. Kirsti sier:

    Artig å lese! Hyères og Saint Raphaël er fav langs kysten. Ellers elsker vi livet ute på landet, nord for A8 hvor vi har leilighet i en landsby. Andre småsteder ligger i korte avstander, perfekt for sykkelturer. Hvert sted sin sjarm. Og garantert fri for stygge turistsjapper. Selv om det fylles med turister i sesongen, er det på en helt annen måte enn ved kysten.

    1. Gjermund Glesnes sier:

      Høres herlig ut! Provence føles litt som Toscana, med hundrevis av deilige landsbyer som turistene spres til, slik at de fortsatt beholder sjarmen. I hvert fall når man kommer litt vekk fra flyplassen i Nice.

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.