Cortona: Stor sjarm i Toscanas glemte hjørne

REISE TIL: CORTONA, ITALIA

Hadde jeg fått la innskytelsene herje fritt, ville vi knapt ha kommet fram til Cortona. Jeg ville ha streifet rundt på sletta nedenfor, i intens jakt etter det ideelle sted for å ta Bildet.

Så flott så den ut der den lå, middelalderbyen, som en okerfarget husklase oppe i ei li grønn som eføy.

Heldigvis kunne jeg ikke somle sånn. Den toskanske åsbyen var vårt siste overnattingsstopp på veien fra Norge til Bolsena, så nå måtte vi komme fram. Pakke ut leker og sette opp reiseseng. Og så måtte vi strekke på beina.

Ankomst til en middelalderby

Utsikt østover fra Piazza Garibaldi i Cortona
Utsikt østover fra Piazza Garibaldi.

Derfor ble det strake veien opp asfaltslyngene mot bymuren, hvor jeg snek bilen inn en byport som ethvert sidespeil vil ha mareritt om, og satte Alfa-en bums fast i et smug det definitivt ikke er meningen å kjøre opp.

En drøy halvtime senere hadde vi likevel både parkert og installert oss på hotellrommet – helt uten andre skader enn fingertuppene til cortoneren som hjalp oss: De må ha blitt svidd idet han trakk gloen opp gjennom halve filteret mens han dirigerte oss ned fra vårt bratte blindspor.

Rugopiana Vacanze var et boutiquehotell i ordets rette forstand. Himmelseng og rokokkospeil, og frokostbillett til kafeen ved piazzaen. Romantisk og infernalsk upraktisk, med en steil, smal trapp som eneste løsning for å få barnevogna ut av hovedgata. (Nå ser hotellet uansett ut til å være stengt.)

Men Cortona var verdt hvert eneste nye grå hår.

Les også om fantastiske Orvieto noen mil lenger sør!

Cortona og trappene

Vel ute i gatene var alt pur gamlebysvermeri. Via Nazionale var den eneste flate gata i Cortona, og selv den var så smal at to biler neppe kunne møtes om så alle gloser i den italienske banneordboka ble forsøkt.

Ut fra den endte det aller meste i trapper.

Vi fulgte Via Nazionale, Ruga Piana som byens egne gjerne fortsatt kaller den. I enden lå byens pryd: Piazza della Repubblica og dens Palazzo Comunale. Klokketårnet hadde murtinder på toppen; bortsett fra det, steintrappa og et tilbygg var fasaden ren middelalder.

Palazzo Comunale i Cortona
1500-tallstrappa foran Palazzo Comunale gjør bygget lett gjenkjennelig.

Vi fortsatte videre mot duomoen, hvor vi ble belønnet med ubrutt utsikt helt inn i varmedisen. I olivenlunden nedenfor muren beviste bonden at flott natur aldri har hindret noen i å jobbe.

Utover det begrenset vi sightseeingen til et minimum. Utenfor Teatro Signorelli (hvor principessaen fortryller Guido i «La vite e bella») var det marked. Palazzo del Popolo var stengt. Videre oppover og nedover enten steg eller sank trappene og kneikene bratt mot neste hjørne. De fikk vente.

Vi kjøpte hver vår spritz og nøt ettermiddagssola fra en benk på Piazza Garibaldi. Langt der nede strakte grønne jorder seg sørover mot Lago Trasimenos gullskimmer.

Cortonas historie

Legenden forteller at Cortona ble grunnlagt av Noas sønn Crano da det kun hadde gått 273 år siden syndefloden. Det lar seg neppe verifisere. Sannheten er likevel at den toskanske åsbyen har en svært lang historie.

Grønnsakshandler i Via Nazionale i Cortona
Via Nazionale er gata alle må gjennom i gamlebyen. Likevel er den på ingen måte tatt over av turistsjappene.

I det sjuende århundre før Kristus ble byen innlemmet i det etruskiske forbund under navnet Curtun. De første bymurene ble reist et par århundrer senere, og nærheten til Via Cassia sørget for at Cortona, nå kalt Corito, fortsatt var viktig under romerne.

Dokumenter fra 1250 viser at byen fortsatt var sitt eget rike, med egne mynter, egne lover og eget land. Men i 1411 tok selvstendigheten slutt. Cortona lot seg innlemme i Republikken Firenze.

– Kjellerne her i byen er etruskiske. Senere bygde man hus oppå dem. Muren på deres rom er fra det 12. århundre, sa vår hotellvert Massimo da vi spurte.

Han medga glatt det vi allerede hadde konstatert: At dagliglivet i gamlebyen ikke bare var en dans på brukervennlighet og varelevering på døra.

– Det er tungvint. Parkeringen er utenfor sentrum, og alt må fraktes opp eller ned en bratt bakke. Men det er verdt det, mente han.

Les flere innlegg fra Midt-Italia her!

Sjarmen i Toscanas utkant

Utsikt over Øst-Toscana
Olivenlunder, en kirkegård, og mil på mil med toskansk jordbruksland. Det er utsikten fra duomoen.

Vi trengte ikke å bekymre oss for tungvintheter. Vi var turister. Alt vi måtte, ville være å feilparkere bilen på Piazza Garibaldi en liten stund for å stappe før vi skulle reise igjen. Og det var ennå lenge til.

Nå kunne vi konsentrere oss fullt og helt om Cortonas sjarm. Den kjente ingen trangboddhet.

Kanskje skyldes det geografien – sammen med Arezzo i nord utgjør Cortona en slags østlig utkant i turistterritoriet Toscana, som de to eneste byene av noen størrelse som ligger øst for dalbunnen E35 følger.

Kanskje skyldes det simpelthen at Firenze, Pisa, Lucca, San Gimignano og Siena har et så sterkt grep om alle sypressdrømmende nordeuropeere at det ikke blir plass til to dunkle middelalderbyer i regionens sørøstre hjørne.

Uansett nøt vi en deilig følelse av å være utenfor turisttråkket. Og da Tone gikk innom minisuper’n på Piazza della Repubblica for å handle til kvelden, ble hun vitne til litt ekte italiensk småbyliv.

Inne på Molesini hadde de to eldre damene i kassa rene konkurransen om å slarve med kundene.

– Doktor, nå må du ikke naske!

– Neste gang må du handle. Du bør oppleve de to damene, smilte Tone da hun kom tilbake til rommet med handleposene.

Kirken på toppen av byen

Cortona sett fra høyden
Cortona sett fra, eh, Cortona. Slettelandet nedenfor byen var grunnlaget for at folk tidlig slo seg ned i åssida.

Neste morgen var planen egentlig å kjøre rett til Bolsena. Men hastet det egentlig? I grunnen ikke. Den lille byen ved Bolsenasjøen skulle jo være basen vår i tre pappaperm-uker. Og det var nå vi var i Cortona.

Les mer om koselige Bolsena her!

Vi bestemte oss for å utfordre leggmusklene. Via Guiseppe Maffei ledet rett opp til et lite fransiskanerkloster (byen har et langt mer berømt kloster i Le Celle ti minutter unna). Derfra fortsatte vi himmelstigene helt opp til Chiesa di San Niccolò, som påberoper seg et par verker av byens store renessansekunstner, Luca Signorelli.

Herfra lå resten av byen som et takkete bånd av teglsteinstak foran slettelandet.

Til den siste severdigheten tok vi bilen. Basilica di Santa Margherita lå stolt plassert nesten på toppen av åsryggen over byen. Og selv om trappene opp mot kirka sikkert byr på en fin tur, var det grenser for hvor langt vi kunne tyne besøket. Vi hadde en leilighet å rekke. Og selv om vi ikke hadde sett alt Cortona har av skatter, hadde vi sett nok. For denne gang.

Byen ligger jo i Toscana. Så det skal vel godt gjøres at vi ikke reiser tilbake til nabolaget også en annen gang.

PS! Nettstedet Cortonamia har en fin liste over byens severdigheter. Et kart over mine reisetips i Cortona ligger nedenfor bildet.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Fasaden på Basilica di Santa Margherita
Basilica di Santa Margherita sett fra gangveien ned mot sentrum.
Annonser

2 kommentarer Legg til din

  1. Cortona ser skikkelig fint ut, og åh, jeg har så lyst til å reise til Toscana nå. Lengter etter oliven og vin. Kjempefine bilder! 🙂

    1. Gjermund Glesnes sier:

      Tusen takk! Ja, Toscana er skikkelig fint. Ikke glem loff med honning og masse god olivenolje heller 🙂

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.