REISE TIL: SØR-ENGLAND, STORBRITANNIA
Det var på tide å utforske Sør-England. På ekte. Så denne gang skulle vi ikke bare se Southampton vinne fotball (det hender) og en eller to håndplukkede byer.
Denne gang skulle vi utforske landeveiene. Stoppe i små markedsbyer. Besøke slottene. Og undersøke severdighetene som tusenvis av år med britisk eksentrisitet har frambragt.
Vi skulle på bilferie.
En ferierute i Sør-England
I dette innlegget har jeg gjort et forsøk på å gjenskape ruta. Helt nøyaktig er den neppe. Til det var omveiene, hulveiene og fintene – leiebilen hadde ikke GPS – for mange. (Se nederst i innlegget for kart.)
I tillegg har jeg, for å gjøre innlegget mer nyttig for andre som drømmer om bilferie i Sør-England, lagt til et par stopp fra andre pilgrimsferder til sankt Matthew Le Tissiers gamle trakter.
Mer fri fantasi er det ikke. Av prinsipp skriver jeg tross alt kun om steder jeg faktisk har besøkt – selv om kronologien altså har fått litt hjelp.
TIPS: Bruk en prissammenligningstjeneste som Auto Europe* når du bestiller leiebilen. Da finner du enkelt den aller beste prisen på bilen.
Bilferiens start: Sussex
I verdens kjipeste leiebil med motorverdens minste motor halset vi vestover mot rundturens startpunkt: Brighton.
Den sørengelske strandbyen ble überkul med 60-tallets modkultur – den lå akkurat nær nok London til at mod-kidsa kunne kjøre dit med Vespa – og vår koreaner gikk omtrent akkurat like fort.
Vel fremme var hver frustrasjon i ytterste venstre fil verdt det. Brighton er et eventyr. Og den var bare starten. Meninga med bilferie er tross alt ikke å se «storbyene» hvor det går tog hver halvtime. Det er å loffe fritt rundt også til de små prikkene på kartet.
Som de hvite klippene på Beachy Head, knuta av gater i landsbyskjønnheten Alfriston, og et av East Sussex’ kanskje mest eksentriske innslag: Litlington White Horse, en 28 meter lang hest skåret ut i kalklandskapet – på én fullmånenatt i 1924, ifølge historien.
Børst og katedral
Vestover langs kysten lå byene. Portsmouth var først. Som svoren Saint-fan var broder’n nesten programforpliktet til å hate byen. Var den ikke bombet sønder og sammen under krigen? Og slo ikke bølgene så hardt mot bryggene at vi ble dyvåte av saltvann etter fish’n’chips på Portsmouth Point? (Akkurat dette besøket skjedde sent på høsten på en annen englandsreise.)
Omvisninga i Lord Nelsons flaggskip ved Trafalgar, «HMS Victory», gjorde det umulig å hate byen helt. For tross alt: Hvor kult er det ikke at kun småguttene om bord unngikk skjørbuk, fordi de ikke fikk drikke rom, men måtte ta til takke med vann, som var så fullt av alger at de fikk i seg C-vitaminer?
Chichester var penere. Tross historie helt tilbake til romerne og en katedral fra 1108, var markedsbyen ikke viktig nok til at tyskerne gadd å bombe den til grus.
Winchester enda et steg mot vest var enda finere. Selv om jeg, som beskrevet i blogginnlegget om byen, slet fælt med å finne kong Arthurs runde bord… Ellers var ikke bare katedralen, men hele byen, rene postkortet.
«Pen» er ikke et ord som beskriver Southampton, men akkurat den byen kom vi ikke unna. Og tross alt: Innenfor den normanniske Bargate var det noen få ålreite gater.
Og 1400-tallspuben Red Lion Inn, med så bratt skrånende gulv at det ølklissete gulvet nesten var en fordel, i hvert fall etter de første par pintene.
Et tips i byen er å bestille bord på restaurantene, spesielt i helga. Byen har tross alt 270.000 innbyggere.
Les også om helgetur til London!
Med bil til historien
Vestover herfra kjørte vi igjen ut på landsbygda. Til den fantastiske lille katedralbyen Salisbury, som i tillegg til å være quaint and charming som en engelsk tesalong i seg selv, var et strålende utgangspunkt for noen av Sør-Englands mest myteomspunne severdigheter:
Stonehenge lå halvannen mil mot nord, og føltes som noe så sjelden som et obligatorisk stopp. Derfra var det knappe 40 minutter å kjøre til et mindre kjent, men ikke så mye mindre merkelig, sted: Avebury har den største megalittiske steinsirkelen i verden – 331,6 meter i diameter og ifølge radiokarbondateringen satt opp for minst 4200 år siden(!)
At den, til forskjell fra Stonehenge, lå i et søvnig, grønt landskap uten bilene på A303 susende i bakgrunnen, gjorde besøket enda bedre.
Rundturen i historien var ennå ikke slutt. På en høyde tre kilometer før Salisbury lå nemlig Old Sarum, restene av en borgby som sto imot vikingangrep. I storhetstida hadde den både katedral og kongelig palass. Selv om det i dag bare var ruiner igjen – byen ble jo flyttet til dagens Salisbury rundt 1220 – var det en fascinerende severdighet.
Se flere tips til reisemål i Storbritannia her!
Booking.com
Somersets sjarm…
Har noe engelsk landskap et mer forlokkende navn enn Somerset? Ikke i mine ører. Og vårt valg om å sette midlertidig bilferie-base i en av Somersets minste – og koseligste – landsbyer, Hinton St George, viste seg å være ideelt.
Hulveien inn til landsbyen minnet nesten om skyttergraver. Bare at skudd og dekning var det siste du tenkte på her, kanskje bortsett fra en revejakt eller to.
Det var en fredelig landsby. I et fredelig område. På sidergården Perry’s Cider fylte den søte dufta av epler lufta. Og gamle vogner, flasker og verktøy fortalte en romantisk historie om frukt og gjæring.
Staselige Montacute House på motsatt side av landsbyen viste en annen side av Sør-England: Stamtavlene. Bygd i engelsk renessansestil i 1598, var det så staselig som hus blir. Vinduet i Great Chamber var prydet med våpenskjoldene til alle familiene som var knyttet til mannen som bygde det, Sir Edward Phelis. Ville jeg personlig heller ha sett uforstyrret ut i den gedigne parken? Ja, for søren. Men så er jeg da heller ikke adelig.
…og byer
Adelig kutyme var heller ikke det første som slo meg i Glastonbury tre mil lenger nord. Hele byen virket så alternativ at du kunne bli stein av å puste inn lufta. Åstoppen utenfor sentrum ga stedet ekte mystikk. For hva er egentlig historien bak The Tor? Og hvorfor er det syv terrasser på åssidene? Ble de lagd for å dyrke jorda, som festning, eller som en steinaldersk labyrint?
Ikke visste jeg. Men silhuetten til det gamle kirketårnet og utsikten utover slettelandet gjorde sitt. Jeg elsket det! Og fikk bonusen å forbinde Glastonbury med noe annet enn søle og festival.
Neste stopp i Somerset ble Englands minste «city», Wells. Den søvnige katedralbyen var i hvert fall et bevis på én ting: At størrelsen ikke er alt. Den gotiske katedralen var fantastisk, med glassvinduer, ornamenteringer, helt eventyrlige buer i takene, og kopien av kirkas astronomiske klokke fra rundt 1325.
Biskopens palass ved siden av, må ha vært omtrent like imponerende før storhallen raste på 1800-tallet. Og vindebroa over vollgraven? Den ble sist brukt så sent som i 1831, da biskopen ville være på den sikre sida under de såkalte Bristol Riots.
Bilferie-ruta oppsummert
Og med det var bilferien (nesten) over. Leiebilen måtte leveres tilbake. Flyet skulle gå. Så vi rakk ikke romerske Bath, landsbyene i Cotswolds, «det ekte Downtown Abbey» Highclere Castle, eller universitetsbyen Oxford.
Derimot rakk jeg en lunsj på den tostjerners Michelin-puben The Hand and Flowers i høflige Marlow. Det siste var mest for å ha gjort det: Spist Michelin-verdig fish’n’chips i en såkalt pub. (Den minner mer om en restaurant.)
Det var et godt måltid. Men langt fra det største høydepunktet på turen. Heldigvis.
Her er flere tips til fine bilferier i Europa!
* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.