REISE TIL: DOLOMITTENE, ITALIA

Neida, jeg er ikke like blank som en kritthvit li av puddersnø. Jeg vet at Dolomittene – og hele Alpene – først og fremst er et sted for å stå på ski eller gå i fjellet. Alternativt å kombinere en av de to nevnte syslene med Jäger og øl i bakken og afterski etterpå.

Personlig har jeg imidlertid aldri vært noen stor nedoverskifantast. Så da broder’n og jeg tok turen ned til Italias råeste fjellnatur, satte vi oss heller i bilen.

Ikke slik at vi hadde en ren bilferie. Men nesten. Vi satte oss i hvert fall fore å utforske Dolomittene via landeveien – og det uten å svette på oss impotens på et sykkelsete.

Nær sagt selvfølgelig viste det seg at området hadde massevis av godbiter også for bilturister. De ligger tross alt i Nord-Italia, Dolomittene.

Her følger noen av godbitene i en slags logisk kjørerute. Pass bare på at det ligger kjetting i leiebilen – og aller helst at den er utstyrt med vinterdekk.

Trento: Dolomittenes vakreste by

Adige-dalen er Dolomittenes avgrensning mot vest. Og historiske er Trento selve høydepunktet i dalen. Allerede under Romerriket var den et viktig stopp på veien mellom Verona og Innsbruck.

Men det var i 1545–63 at byen for alvor skrev seg inn i historiebøkene. Da møttes den katolske kirke nettopp her for å planlegge motreformasjonen – de ble blant annet enige om den «riktige» versjonen av Bibelen og innførte en messeform som skulle holde stand helt til 1962.

Som turister falt vi likevel mer for plassen foran katedralen, Piazza Duomo, som med sine freskemalte fasader må være blant Italias mest fotogene plasser.

I Birreria Pedavena prydet hjortehodene veggene, og de store matsalene hadde stått nesten uforandret siden oppstarten i 1921. Og menyen? Selvbrygget øl og ekte fjellkost som pølse, gulasj, polenta og knödel.

Og bakenfor den staselige katedralen ruvet fjellene.

Bolzano: Den tyske byen

Dalens nest største by, Bolzano, ligger bare seks mil lenger nord. Med mindre en ulykke skaper kø, er kjøreturen gjort unna på tre kvarter.

Nå fant vi altså en ølhall også i Trento. Likevel var det som at vi hadde passert en grense. Det hadde vi for så vidt også. Mens Trento ligger i provinsen Trentino, er Bolzano nemlig hovedstaden i den autonome provinsen Bolzano – Alto Adige.

Men restaurantmenyene og butikkskiltene, for ikke å snakke om pølsebodene på torget fortalte tydelig at du gjerne kan ta i bruk skoletysken når du besøker byen.

Og maten? Den satt som en stein i magen, akkurat som i ølhallen i nabobyen.

Du kan også bestille guidet tur^(*) gjennom Bolzanos gamleby og opp til Roncolo-slottet over byen.

Borgene i Adige-dalen

Når den romerske militærveien Via Claudia Augusta gikk nettopp gjennom Adigedalen, hadde det sin naturlige forklaring: Nord for dalen lå Reschenpasset, hvor de kunne passere Alpene på «beskjedne 1504 meter over havet.

Senere overtok det 134 meter lavere Brennerpasset betydningen som Alpenes viktigste ferdselsåre. Det ga dalen opp mot passet enorm betydning. Skulle du frakte varer tvers over Alpene, var det her du ville gå eller ri. Og det samme gjaldt invaderende hærer.

Da Tone og jeg krysset over til Italia gjennom Brenner høsten 2017, så jeg hele dalen som en åpenbaring. Det skyldtes riktignok Tones rosa solbriller – i virkeligheten fyller den firefelts motorveien store deler av dalbunnen – men ett inntrykk stammet ikke fra de rosa glassene:

Hele Adige-dalen er spekket med borger og slott, bygd den gangen kontroll over dalen ga kontroll både over tollrettigheter og territoriet.

For broder’n og jeg falt valget på Burg Karneid/Castel Cornedo, som sitter som en falk på toppen av en klippe rett over motorveien, og Hauenstein. Om du bør velge dem eller helt andre, har jeg likevel ingen sterk formening om.

Her får du tips til flere reisemål i Nord-Italia!

Seiser Alm: Langrennsparadis

Sa jeg at vi bare kjørte bil? Jeg håper ikke det. Poenget med en bilferie er jo nettopp at du kan gjøre hva du vil, og i Dolomittene ville vi teste skiene. Og da mener jeg bortoverskiene.

Så er det da også Langrenn.com og ikke alpinlandslaget som har lagt ut reiseguide til alpestedet på sine sider.

(Et godt tips er for øvrig å ikke takke ja til en Lancia Ypsilon hos leiebilselskapet. Vår bil hadde nemlig ikke mulighet for å legge ned baksetene, og det er tungvint når to par langrennsski skal inn bak…)

Val Gardena og treskjærerne

Da vi forlot Adige-dalen for alvor, kom vi raskt til Val Gardena. Bare skiltet ville ha vært nok til å tvinge fram et stopp. Jeg har ikke tall for hvor mange ganger jeg har sittet spent foran skjermen og sett utforkjørerne prøve balansen ned kamelpuklene her – Aksel Lund Svindal er blant de mange som har skadet seg der.

For oss bilturister var stoppet mindre adrenalinpumpende. Vi gikk inn i landsbyen ved løkkuppel-kirka – altså St. Ulrich eller Ortisei, avhengig av hvilket språk du foretrekker – og avla treskjæreren Herbert Prinoth et besøk. Treskjærerne her er så mange at reiseforfatteren Amelia Edwards kalte Ortisei for «the capital of Toyland».

Herbert var fjerde generasjons treskjærer, og fra verkstedet vendte vinduene ut mot hovedgata i den skyggefulle dallandsbyen.

Yrket hans krevde stor tålmodighet.

– Nå lager jeg Jesus og de 10 disiplene. Det går vel to-tre måneder før jeg er ferdig, anslo han.

Prislappen ville bli på noen tusen euro. Men heldigvis bedyret han at alle er velkomne, også to nordmenn som bare ville se og ta bilder.

På dalens egne turistsider finner du flere severdigheter og aktiviteter i Val Gardena.

Og endelig: De hvite, ville Dolomittene

Fram til Val Gardena – dalens innbyggere er overveiende ladinsktalende og kaller den Gherdëina – var selve Dolomittene bare et bakteppe. Da vi hadde vrikket leiebilen opp fra alpinanleggene i Selva og Plan De Gralba og endelig kunne riste ut rattmusklene i Passo Gardena, var det annerledes.

Nå sto fjellveggene steilt over oss – før naturen igjen stupte ned mot Val Badia. Her kunne vi ha svingt nordover mot Alta Badia (nok et kjent navn fra alpinsirkuset) og Brunico/Bruneck i Puster-dalen.

Vi valgte derimot en kortere rute: Over Passo Campolongo til uinteressante Arabba, hvor skiltene mot venstre lovet Cortina d’Ampezzo, selve skistedet til Italias jetset. Vi tok til høyre. Igjen snirklet vi bilen opp ei dalside. Denne gang ledet veien oss til Passo Pordoi, hvor vi igjen bare måtte stoppe bilen.

Over oss tårnet Sass Pordoi (2952 moh.), en av de høyeste tindene i Gruppo del Sella – og den lettest tilgjengelige fra et bilsete. Fra passet førte en gondolbane oss rett til topps.

Vel oppe hadde vi 360 graders utsikt over herlighetene. Torri di Sella så ut som en sjokoladekake med hvit krem (det fester seg ikke snø på loddrette stup, vettu), og lenger bak raget Sassopiatto og storebror Sassolungo.

Hadde vi også forsert Sellapasset, ville vi ha kjørt rundt hele Sella-massivet, men det var aldri målet.

I stedet føltes det greit å komme ned i Val di Fassa, og til hyggelige Moena hvor Marcialonga starter, og derfra videre ned mot Val di Fiemme og «lavlandet» i Adige-dalen.

Det gjelder tross alt å spare på godbitene. For Dolomittene blir man ikke ferdig med bare på én biltur.

Lik Det vonde liv på Facebook!

(*) Lenken i kursiv merket med en stjerne går til Getyourguide og gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler, er den samme.