REISE TIL: LONDON, STORBRITANNIA
London er selve helgeturens nullpunkt. Enhver asfaltert slette i Norge har direkteflyvninger dit. Og alle har vært der, eller skal dit. Da Ryanair var på topp i Sandefjord, føltes det som at den sikreste måten å treffe perifert bekjente, var å gå gjennom sikkerhetskontrollen på Torp flyplass omtrent på samme tidspunkt som dagens ørtende London-fly hadde avgang. Selv skulle jeg alltid til andre steder.
Jeg hadde jo vært i London. Jeg hadde sett Big Ben, Tower of London, Trafalgar Square og Oxford Street. Selv Madame Tussauds hadde jeg besøkt. Med kø. Overalt. Jeg hadde ikke falt så veldig for byen.
I vår reiste jeg dit igjen. Alene. Uten noen å måtte bli enig med om hva jeg skulle se, hvor jeg skulle spise, og når det var tid for en pint og på hvilken pub.
Resultatet ble at jeg endelig elsket byen. Derfor dette blogginnlegget.
En London-helgs oppbygging
Det verste utgangspunktet for en helgetur til et historisk nav som London, er ønsket om å se alt. Spesielt de store severdighetene.
For meg var prioriteringen enkel: Jeg hadde allerede sett en god del av ikonene, og dem jeg ikke hadde sett, valgte jeg å forholde meg helt fritt til. Jeg ville se mye (altfor mye på en helg etter de flestes smak), men jeg ville se mine greier.
I tillegg ville jeg gjøre ølet til en opplevelse, og det samme med både maten og shoppingen.
Resultatet ble en helg fylt med en rekke fantastiske, litt offbeat attraksjoner, noen utvalgte allemannseier, en hel serie med spesielle puber, en genial bokhandel og to anbefalte spisesteder.
(Erfaringen med restauranter resulterte i dette innleggets første konkrete reisetips: Skal du spise på Londons mest trendy restauranter, bør du bestille bord tidlig, gjerne like tidlig som du bestiller hotellrom.)
Mindre slitsom, men like kul: Les om Brighton!
En forsiktig start i Notting Hill
Hotellet* lå sentralt på London-måten – tre minutters gange fra nærmeste t-banestasjon og 450 meter fra den neste, med andre linjer.
Jeg hadde alle muligheter, med andre ord. På min første London-kveld ville jeg likevel gjøre det enkelt. Gjennom dyre boliggater gikk jeg til Notting Hill, der jeg hadde prikket ut to mål for kvelden i den utrolig detaljerte spisestedguiden til DesignMyNight.
Den hjemmekoselig rotete The Little Yellow Door hadde lang ventetid, men på den 50-tallsstilige Electric Diner hadde de ledig plass langs baren. Godt fornøyd kunne jeg sende MMS hjem av meg selv bak en blodig flankestek med pommes frites slik (nesten) bare engelskmennene kan lage dem.
Neste morgen bar det samme vei igjen. Lørdager er nemlig Portobello Road Market åpent, og det ville jeg få med meg.
Det en kilometer lange markedet var slik markeder skal være:
Bordene var fylt av ting du kan tenke deg at kun en engelskmann kan tenke seg at noen kan tenke seg (ha!) å kjøpe. Og like fullt av ting jeg ikke i min mest bisarre fantasi kunne tenke meg å eie.
Den berømte bokhandelen fra filmen «Notting Hill» lå forresten bak én av bodene. Så full av turistjuggel at selv høkerne på markedet ville tenkt: «Ikke pokker».
Se alle mine blogginnlegg om Storbritannia!
And then … Severdigheter
Etter den myke starten var det på tide å skride til verks. Jeg løste dagsbillett på undergrunnen (et must hvis du skal se London) og dro inn til sentrum.
Første stopp var Pollock’s Toy Museum i to historiske hus i Fitzrovia. I trange rom med knirkete gulv forbundet av smale trapper var flere generasjoners barndomsminner samlet. Selv siklet jeg over de lekre Lesney-bilene, og nikoste meg med innholdet i de andre montrene. Gorbatsjov og Stalin som matruska-dukker? Andre verdenskrig-spillet The Silver Bullet – or The Road to Berlin? Alle som har vært barn, vil finne mye å glede seg over.
Andre stedet presset utstillingen nesten fram tårene. Som den lille trebåten hvor en papirlapp forkynte at gutten som spikket den, døde allerede som 7-åring (?). Eller forklaringen bak papirtranene barn på et sykehus i Hiroshima hadde laget: Hvis du lager tusen traner, vil du få ønsket ditt oppfylt.
Etter en litt for rask og altfor billig tur innom platebutikkene i Sohos Berwick Street, bar det videre til London-helgas desiderte høydepunkt:
Dennis Severs’ House nær Liverpool Street Station var så underlig, uforlignelig, ja rent ut utrolig at det egentlig var en skam at jeg fikk plass, helt uten forhåndsbestilling.
Museets egen beskrivelse er at det er et «stillebensdrama», og det er trolig den beste måten å forklare det på. I det vernede georgianske huset var hvert rom omgjort til en tidslomme fra 1700- og 1800-tallet, så møysommelig at det kunne se ut som at beboerne just hadde gått ut et kjapt ærend. I kortversjon: Se det! Kulere reisetips i London får du ikke.
Pub-tid
Nå var lunsjen på overtid. Og jeg hadde en plan. London er full av restauranter, men jeg ville klemme inn så mange opplevelser og severdigheter som mulig. Og tross alt, fins det noe diggere på englandsturen enn en publunsj? Kanskje, men dog:
Jeg tok bussen til en av byens eldste og mest spesielle puber, George Inn. Der, i Londons eneste gjenlevende pub med svalgang, spiste jeg steak and ale pie og hadde nesten følelsen av å være på landsbygda. For så koselige – og rolige – puber, det trodde jeg ikke fantes i hovedstaden.
Grundig proppet bukserte jeg meg gjennom folkehavet i det langt mer trendy Borough Market, hvor jeg helt sikkert også kunne ha spist en splendid lunsj. Deretter bega jeg meg til ytterligere to historiske puber med god sjel og travle tappetårn: The Seven Stars Pub, som er byens aller eldste, og det utrolig stilige drikketempelet Ye Olde Cheshire Cheese (for et pubnavn!) i Fleet Street.
Les mer om Londons eldste – og fineste? – puber!
Londons ikoner, for en skjebne!
På Cheshire-osten ble jeg tipset om et smug inn til middelalderkirka Temple Church, men nå i helga var både smuget og kirka stengt. Og strengt tatt hadde egentlig fått nok sightseeing for en dag.
På vei over Themsen fra George Inn hadde jeg tross alt skjenet bortom Tower Bridge, og sett hvordan det 21. århundre snart spiser opp Tower of London.
Festningen til Vilhelm Erobreren var lenge et av Londons mektigste byggverk, og trolig også det mest fryktinngytende. Henry VI, Edvard V, nidagersdronningen Lady Jane Grey og dronningmoren Anne Boleyn endte alle sine dager på blodig vis innenfor murene.
Og nå? Se på bildet. Verdensarv-stedet minner om et lite sandslott foran pengemaktas stalagmitter av glass og stål.
Ordførerboligen Mansion House så sikkert også mer imponerende ut da det sto ferdig i 1752 enn i dag.
Da jeg innså at neste ledige bord under blomstertaket i Circolo Popolare først var om tre uker, bestemte jeg at nok var nok. Jeg spiste en enkel middag nær hotellet, og sparte kreftene til neste dag.
Siste innspurt i London
Siste ettermiddagsfly fra Heathrow ga plenty av tid til å opplevelse. Og nå hadde London til og med sol!
En stille søndagsmorgen i sol føltes som et perfekt tidspunkt å se Little Venice. Den kommer laaaangt ned på min liste over ting å se og gjøre i London – lista over oppfinnsomme markedshjerners forsøk på å dra Venezia-kortet er jo så lang at jeg i sin tid lagde en VG-artikkel om fenomenet. Tips: Little Venice er nok mindre imponerende enn både Brandenburgs og Savoies Venezia.
Siden de to kanalene lå så nær hotellet, ble det likevel en god appetittvekker før frokost. Og takket være beboeren Sarah trolig inspirasjon til et eget innlegg på bloggen, når tida og inspirasjonen krysser sine spor.
Les innlegget om Little Venice her!
Nu! Videre. Med nok et dagskort suste jeg inn til den outstanding bokhandelen Daunt Books Marylebone, før en ny t-bane brakte meg til et nytt hus fullt av britisk eksentrisitet av historisk kaliber:
Sir John Soanes House var fullt som et museumsmagasin av kunst, antikviteter og i beste britisk-imperialistiske ånd tilranede artefakter fra antikke sivilisasjoner. Fyren – han var arkitekturprofessor – hadde til og med sarkofagen til faraoen Seti I i kjelleren! Aller mest imponerende, alternativt skremmende, var at han faktisk bodde blant krimskramset.
Etter å ha holdt så smale skuldre, var jeg endelig mettet. Nesten. Nær hotellet* (nok en gang, altså, her snakker vi sentral beliggenhet) lå nemlig Hyde Parks mest berømte hjørne, Speaker’s Corner, en av Barneskole-Gjermunds få og tilfeldig sammenraskede kunnskaper om London.
Ville det være noen der? Og: Ville noen faktisk høre på? Søndag formiddag er visstnok hjørnets travleste tid, så det var i hvert fall håp. Og ja da. På Londons laveste gardintrapp sto Dr. Banda og gaulet sin preken om synd og tilgivelse – for fornøyelig døve ører. Akkurat som jeg håpet.
– Det hender at noen lytter. Se på ham, folk hører på ham, sa jesusroperen da jeg endelig fikk kontakt.
Selv var jeg likevel fornøyd med ikke å ha fulgt med. Og med London-helga. Flyet hjem var til og med i rute.
Praktiske reisetips til London følger under kartet.
Booking.comPraktiske reisetips i London
De fleste norske flyplasser med utenlandsruter har direktefly til London. På en del flyplasser har til og med ruta konkurranse fra flere selskaper. Hvis du som meg sogner til en flyplass uten direktelink, gjør de mange rutene det enkelt å finne fly med mellomlanding. Søk deg fram til beste kombinasjon av pris, tider og mellomlandinger på Momondo*, men book selve billettene direkte hos flyselskapet. Spesielt hvis du skal ha med innsjekket bagasje, krever nemlig Supersaver og resten av hurven langt mer i ekstragebyr enn flyselskapene. Kombinasjonsruter med flere selskaper er derimot best å booke direkte fra Momondo-søkeresultatene.
Fra flyplassen og inn til byen er det klart best å ta toget. Gatwick Express hvis du har flydd Norwegian til Gatwick, og Heathrow Express fra Heathrow. Bestill på forhånd for de beste prisene. De forhåndskjøpte billettene er gyldige hele den dagen du bestiller for, så du er relativt trygg selv om flyet eller bagasjen skulle være forsinket.
London er diger. Med mindre du virkelig vil konsentrere deg om én bydel, er derfor mitt råd å finne et hotell som er nær (minst) en t-banestasjon. Hvis det også er relativt nær sentrum, slik at t-banen tar nokså kort tid, er det selvfølgelig ekstra gull.
Selv ønsket jeg et billig hotell. I London var det lettere sagt enn gjort, i hvert fall siden jeg ønsket frokost inkludert. (Kaféfrokost blir som regel dyrere.) En del av de billigere hotellene i byen får fryktelig dårlig anmeldelser av brukerne. Mitt tips: Bruk Booking.com* og avgrens søket til hoteller med omtalescore 8 eller høyere. Dette filteret ligger et stykke ned på sida.
Undergrunnen er helt essensiell for å komme deg rundt London på en effektiv måte. Enkeltbilletter er dyre, og dagskort lønner seg hvis du reiser tre eller flere turer på én dag. (Det kommer du til å gjøre.) Enda billigere blir det å bruke bankkortet, som da kun vil bli belastet et maksbeløp per dag, uavhengig av antallet turer du har tatt. Les mer om dette her.
Hvis dere reiser flere sammen, ankommer London seint og kun skal reise til hotellet den kvelden, kan taxi være en like god eller bedre deal. Typiske taxipriser er listet opp her. I den verste rushen kan drosje også være en god idé, spesielt hvis du har mye bagasje.
Dennis Severs’ House, selvfølgelig. Og ellers det du ønsker. Prøv imidlertid å begrense deg i hvert fall litt, så London-helga ikke bare blir stress. En del severdigheter er beskrevet i dette blogginnlegget. Selv digget jeg også TimeOuts liste over byens snåle attraksjoner. De meste kjente attraksjonene er listet opp her.
* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.