REISE TIL: SUNNMØRE, NORGE
Å planlegge en bilferie i Norge er noe av det morsomste som fins. Hele landet ligger for dine frontlykter, fullt av veier å kjøre, fergestrekninger å krysse, steder å se og stier å gå.
I sommer falt valget på leiebil fra Ålesund. Og fortsatt sto mulighetene vidåpne.
Nordvestlandet er jo breddfullt av opplevelser!
Sunnmøre i hardt utvalg
Begrensningens kunst er på ingen måte livets mest lystbetonte kunst. For en vellykket bilferie er den likevel nødvendig. Med én uke til rådighet og en fireåring i baksetet, måtte vi droppe ting. Ja, strengt tatt måtte vi skjære helt til beinet.
Ona fyr, Atlanterhavsveien og Kristiansund ble droppet fra kjøreruta; Nordmøre måtte vente.
Vi ville se Sunnmøre. Og oppdaget snart at valgene på ingen måte var over. Hver fjord vi bestemte oss for å kjøre gjennom, betød jo at nabofjorden måtte droppes. Og hver omvei og hvert stopp langs ruta, ville spise av tida til resten av turen.
Trollstigen utgikk. Romsdalsgondolen det samme. Geiranger hadde både Tone og jeg vært i, så den strøk vi også. Og fortsatt innså vi at kartet var fullt av ting som måtte vente.
Etter hvert som kjøreplanen ble fylt opp, var kvalene likevel glemt: Bilferien på Sunnmøre ble jo et eventyr!
Høydepunkt etter høydepunkt
Ålesund møtte oss med sol og en Airbnb-leilighet så sentral at vi knapt rakk å tenke før vi sto under trappene mot Aksla eller midt i jugendbyens fineste strøk. Vi trakk Johannes løpesykkel opp fra kofferten og skrudde den sammen, og begynte å utforske gatene. Atlanterhavsparken var også en kort biltur unna.
Det er likevel ikke på grunn av byene du drar på bilferie på Vestlandet. Så snart arkitekturen var studert, og Brosundet løpesyklet opp og ned, satte vi kursen mot fjordene. Ikke til den etter bildene å dømme nydelige Hjørundfjorden (sorg), men til Storfjorden, hvor Stordal gamle kyrkje lokket med rosemaling på hver plank i kirkerommet.
Deretter skuet vi over mot to veiløse, bratte fjorder på en drøy time – men nøyde oss med titten både på Synnulvsfjorden og Geirangerfjorden. (Ferga Valldal–Geiranger ville ha tatt oss gjennom begge.)
Én avstikker tok vi oss likevel tid til på vår vei mot Stryn (strengt tatt i Vestland fylke): Den øde, trange Norangsdalen, hvor det føltes som at fjellsidene var på vei inn mot sidespeilene, og Hotel Union Øie lå som et eventyr for bemidlede spøkelsesjegere uten små barn i reisefølget ved enden av dalen.
For en småbarnsfamilie var vår overnatting trolig mer egnet: En campinghytte på koselige Mindresunde Camping(*), med lekekamerat, strand, trampoline og fullt kjøkken med oppvaskmaskin (!).
Og sommerværet var så fint at selv det grønne vannet i Oppstrynvatnet var deilig.
Les også om vår bilferie på Sørvestlandet!
Turistløypas herligheter
Ikke kom og si at Loen Skylift ikke byr på fantastisk utsikt! 
Johanne bryr seg lite om Instagram. Men en god huske, det liker hun!
Om den første dagens kjøretur tok oss litt utenom hovedstrømmen i Turist-Vestlandet, var neste dag midt i den:
Først løftet Loen Skylift oss høyt over verden. Deretter fulgte vi Oldedalen helt til endes og kjørte trollbil opp til Briksdalsbreen. Ned gikk vi til fots, med geiter og en plankehuske som belønning for strevet. (Husker er til for barn, ikke Instagram, folkens!)
Det var en dag som kunne fått selv Karl 12. til å elske Norge. Og enda hadde vi ikke kjørt inn langs Lovatnet.
Nordfjords panorama
Vi kunne helt sikkert ha beundret irrgrønne vann og steile fjordsider hele ferien. Neste dag pakket vi likevel sakene. Vi skulle forlate Fjord-Norge til fordel for kysten.
Det førte oss igjen ut på de smale veiene i periferien av det norske turisttråkket; hvor møteplassene er flere enn de møtende bilene, og det er langt mellom ledige overnattingssteder hvis du er seint ute med å bestille.
Vi var riktignok ikke de eneste turistene langs Panoramavegen i Nordfjord. På den lille parkeringsplassen utenfor tunnelmunningen ved Nos var det sågar tilløp til trafikkaos fordi fire biler hadde stoppet for å beundre utsikten 500 stupbratte meter over fjorden.
Strynske tilstander var det like fullt ikke.
– Vi er litt glemt. De fleste drar heller til Stryn og Loen, konstaterte Reidun Sunde da vi snakket med henne i Nordfjordeid, der hun sto bak disken på kles- og bruktvinylbutikken Sundehjørnet, midt i den koselige trehusgata Eidsgata.
Hun konstaterte også at vi hadde gjort én grov tabbe på vår vei:
– Dere burde ha stoppet ved Tvinnefossen, hvor dere kan gå bak fossen. Det er en opplevelse.
– Jeg så kjapt på den på Ut. Men der sto det at det er to timer å gå, svarte jeg, og fikk beskjed om at den opplysningen på ingen måte stemmer:
– Det er en veldig kort tur, 10–15 minutter, fortalte Reidun.
Kystens smale omveier
Tvinnefossen var altså en tabbe. Men herfra og hjem gikk «alt» vår vei. Stadlandet bød på vindstille og badetemperatur. Banna bein. På «vår» dag steppet surfestranda Hoddevik inn som barnevennlig badestrand; det må ha vært nærmere 20 grader i vannet. Og surfebølgene var som kjevlet av en bakermester, surferne rakk så vidt rakk å reise seg før krusningene la seg flatt ned igjen.
Med unntak av Hoddevik ga også Stad en deilig følelse av å være glemt. Selv Vestkapp var så folketomt at møteplassene på vei opp til platået kun var staffasje.
Da vi kom inn på Sunnmørekysten, ble opplevelsen av å reise utenfor tråkket enda sterkere. Det er for så vidt ikke bare en fordel. Langs veien mot neste stopp fant Google kun ett spisested. Og det, Combi Kafé på Combisenteret, viste seg attpåtil å ha stengt klokka 14. Ikke alt er glamour på bilferie.
Da Hakallegarden overrasket med å være et av Norges mest komplette barneeldoradoer, og himmelen ikke åpnet seg før like etter stengetid, var enhver misnøye likevel malplassert. Bilferie var verdens beste ferieform. Og Sunnmøre/Nord-Sogn og Fjordane var et helt framifrå område.
At fergekøen på Åram ville ha ført oss ut i skjærgården og ikke videre langs fylkesvei 61, ble bare en sjarmerende bonus. Kolonnen av andre bilførere som nyss hadde oppdaget det samme, dannet rambukk mot motgående biler langs den smale geitestien til riktig fergekai, på Sulesund.
Over de like smale bruene mot Runde, sju øyer og holmer ut fra Gurskøy og hovedveien, hadde vi asfalten for oss selv. Ikke at det hastet. Da lundefuglene returnerte til fuglefjellet på ettermiddagen, var himmelen koksgrå av regn og torden, og tanken på å leke lynavleder på bergene fristet lite.
Heldigvis kom det en neste dag. Med regnfri himmel. Hver vår fottur ut langs stiene mot fuglefjellene. Jeg fikk se både havørn og en storjo, sistnevnte skarve 30 centimeter fra stia.
Og bare et par–tre motgående biler på veier lagd for én før vi igjen var i Ålesund, nesten klare for flyet hjem.
Bilferien var over. Alle var enige om at vi kan ta den igjen. Alle de 70 milene og episodene av «Øysteins blyant». Selv om vi sikkert vil velge annerledes på en rundtur nummer to. Ikke fordi vi angrer på noe. Men fordi Sunnmøre og den nordligste stripa av Vestland fylke fortsatt er spekket med ting vi vil se.
Les alle mine blogginnlegg om Vestlandet!
Og selvfølgelig: Lik Det vonde liv på Facebook!
(*) Lenken leder til Booking.com, som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler for overnattingen, blir den samme, men dette finansierer deler av driften av denne bloggen. Du kan lese mer om disse lenkene her.