REISE TIL: CUDILLERO, SPANIA
For å finne virkelig vakre kystbyer må du reise til Italia, ikke sant? Det var i hvert fall det jeg trodde lenge. Helt til jeg kom til Cudillero i Asturias, langs den spanske nordkysten.
Der møtte den lille fiskerlandsbyen meg som en perfekt innrammet julekrybbe. Husene var i pastellfarger, og lå så tett oppover de bratte liene at det lignet en trapp med røde teglsteinstrinn.
Og her skulle jeg bo!
Jeg installerte meg i en La Casona de Pio(*), et lite hotell i en ombygd fiskesaltingsfabrikk.
Den todelte landsbyen
Derfra begynte jeg å utforske stedet. Det var fort gjort. Landsbyen, som omtrent har fast på lister over Spanias vakreste, er ikke stor.
Bydelen oppe på sletta, La Cai, var tradisjonelt bøndenes domene. Nede ved havna, der mitt hotell lå, hadde fiskerne regjert grunnen. Så skarpt hadde skillet mellom de to gruppene en gang vært, at de gikk under ulike navn: En pixueto/a var fisker, bøndene ble kalt caizos/as.
Etter en kort runde, også oppom utkikkstårnet på østsida av den naturlige kilen, var jeg ferdig. Cudillero var utforsket. Vel tilfreds kunne jeg tilegne resten av ettermiddagen og kvelden til å nyte bordets gleder.
Her, i landsbyen som en gang hadde regionens største fiskeflåte, betød det fersk sjømat. Og sider, så klart. Overalt i Asturias er det syrlig sider som gjelder, tappet fra stor høyde så det plasker i glasset og utover gulvet.
Det var en nytelse.
Les mer om Asturias spesielle siderkultur her!
Cudillero og kunsten
Neste morgen ble jeg møtt av to glade damer fra tuirstkontoret, Ana Villasuso og Liliana Ausin. De skulle vise meg de hemmelighetene Cudillero ikke avslørte ved første øyekast.
I selve fiskerlandsbyen var ikke det så mye, bortsett fra myten om hvem som grunnla det asturianske postkortmotivet: Ifølge den lokale legenden var det vikingene.
– Folk her hevder at de har vikingblod, fortalte Liliana.
Så tok de meg med på kjøretur. For Cudilleros store hemmelighet ligger ikke i selve landsbyen, men et par kilometer sørøstover, innover i landet.
Der lå Selgas-familiens slott, Palaciego Selgas.
– Vi kaller det for det asturianske Versailles, fortalte Liliana mens vi sto utenfor porten. Den var stengt. Men mellom smijernet kunne vi se inn over de enorme formelle hagene – til sammen 80.000 kvadratmeter med italienske og franske hager – og selve det neoklassisistiske palasset.
De største skattene var likevel innendørs, fortalte de: Malerier av blant andre Goya og El Greco, samt billedvev, takutsmykninger, keramikk, porselen og gamle møbler.
– Selgas var en rik familie, og de samlet kunst. Blant annet fikk de reddet det eldste alteret i Asturias, som i dag ligger i krypten på familiekirken tvers over veien her, Iglesia de Jesùs Nazareno de Piñera, sa Liliana, og fortalte en fantastisk historie:
Alteret fra Spanias vugge
Etter at reconquistaen spredte seg ut fra Covadonga i de asturianske fjellene, ble først Cangas de Onis og deretter Pravia hovedstad i Asturias, før den igjen ble flyttet til Oviedo.
Tida som kongerikets hovedstad førte blant annet til at Pravia fikk Asturias’ eldste bevarte kirke.
– På et eller annet tidspunkt kjøpte noen alteret fra den kirken og plasserte det i en bar. Fortunato de Selgas så alteret og gjenkjente det. Og i 1912 kjøpte han alteret for 200 pesetas (1,5 euro) og la i krypten, fortalte Liliana.
– Fantastisk! Er historien sann? utbrøt jeg.
– Hmm, svarte hun. – Det som i hvert fall er sant, er at alteret er her.
Se alle mine innlegg om Nord-Spania!
Strendene nær Cudillero
Cudillero var som sagt sett på en drøy halvtime. Når den likevel er verdt minst en overnatting, skyldes det omlandet. Ikke bare er regionens «storbyer» Oviedo, Gijon og Aviles korte kjøreturer unna.
Kysten her er også en opplevelse i seg selv, en abrupt grønn vegg av klipper som klapper sammen rundt myke strandbuer.
Vårt første stopp var Playa de Aguilar langs Rutas de los Miradores. (Navnet på veien sier det meste om naturen her.) Deretter kjørte vi innom Playa de Oleiros før de to damene stoppet bilen ved områdets mest spektakulære strand: Playa del Silencio (Gavieiro).
En bratt gangvei førte ned fra klippene og ned til en skjellformet bukt, der en fin bue av lys rullestein lokket. De naturlige veggene dempet bølgebrølet til vannklukk.
Et ektepar satt der nede. Ellers hadde vi stranda for oss selv. Og selv om badetemperaturen ikke akkurat fristet, var det et fantastisk flott sted.
– Vi har den best bevarte kystlinja i hele Spania, sa Ana. Jeg fant ingen grunn til å protestere. Og når Cudillero i tillegg er en het kandidat til tittelen «Spanias fineste kystby», var det lett å trekke konklusjonen: Hit vil jeg reise tilbake!
Lik Det vonde liv på Facebook!
(*) Lenken fører til Booking.com, som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler, blir den samme. Les mer om dette samarbeidet her.