REISE TIL: ITALIA GJENNOM TYSKLAND

Jeg har fått høre at en del trodde vi var gale. Å kjøre bil til Italia med en 8 måneder gammel baby i baksetet?

Og jeg må innrømme at det var øyeblikk da jeg spurte meg om det samme selv:

• Da vi på Google Maps’ forslag – og stikk i strid med «innkjøring forbudt»-skiltene – kjørte mutters alene på øde veier et digert militært øvingsfelt i Tyskland.
• Da samme kartverk dirigerte oss inn i et smug som etter hvert knakk av i 90 graders vinkel i Cortona, og vi satte vår fullpakkede Alfa fast i forsøket på å rygge ned igjen fra den hoppbakkebratte kneika.
• Da vi kveld etter kveld satt på hotellsenga og spiste takeaway i stillhet og dunkel belysning for ikke å vekke vår sovende skjønnhet.
• Eller da det eneste stedet vi fant for å gi Johanne utløp for rastløsheten, var hagen til eierne av en stengt kro i Faßberg.

Les også om vår første flytur med Johanne!

Bil til Italia + baby = sant

Men stort sett var bilturen en eneste 177,7 mil lang opptur. Fordelt på fem overnattinger, fra fergekaia i Kiel til småbyen Bolsena like sør for Toscana.

At Johanne fortsatt kan finne på å smile når hun settes i bilsetet, og at hun faktisk strålte da hun så Alfaen svinge inn på piazzaen der hun og Tone ventet på å stue bilen full etter overnattinga i Cortona, tyder på at vi har gjort mye riktig på turen.

Det tyder på at små frøkner på åtte måneder er noe mer bevandrede i de utsøkte (små) omveiers magi enn folk flest antar. Og kanskje at de digger fotogene middelalderbyer like mye som foreldrene.

(Alternativt betyr det at babyer elsker å stoppe på vilkårlige veikroer for å krabbe rundt på gulvet mens foreldrene frenetisk løper foran dem for å feie unna suvenirene fra forrige gjests skosåler.)

Norge–Italia, omtrent korteste vei

Rent geografisk kan kjøreruta vår sammenfattes på denne måten:

Dag 1: Kiel–Goslar

Dag 2: Goslar–Rothenburg ob der Tauber

Dag 3: Rothenburg–Harburg–Oberammergau

Dag 4: Oberammergau–Bardolino (Gardasjøen)

Dag 5: Bardolino–Cortona

Dag 6: Cortona–Bolsena

Det ga dagsetapper på mellom tre og fire timer – før køer og omkjøringer. Og overnatting i fine småbyer, som var små nok til at vi rakk å føle at vi fikk sett dem før Johanne skulle ha grøt og nattstell.

(Et tips til eventuelle andre som vil kjøre langtur med en baby, er å gjøre som oss: Bestille hotell så nær det dere vil se som mulig, og sørg for at det har privat parkeringsplass.)

Kjøreruta i ord

Vi kjørte mil etter mil på autobahnen A7, fra Schleswig-Holsteins sletter, gjennom Nord-Bayerns bakkete løvskoger og via Romantische Straße før vi satte kursen lukt mot Alpene, som steg opp fra flatlandet som en skybanke. På den andre sida av fjellene lå vårt forjettede land: Italia.

Underveis nøt vi underverker av bindingsverk og høye gavler, og voldsomme borgruiner over autostrada A22 i Brennerpasset og Adige-dalen. I mine øyne flommet høstfargene som lava nedover fjellsidene; det var noe av det vakreste jeg hadde sett – helt til jeg tok av meg Tones reservesolbriller, og oppdaget at løvverket slettes ikke glødet på langt nær så intenst som jeg trodde.

Her kan du lese mer om å utforske Dolomittene med bil!

Senere så vi Gardasjøen i tåke, valgte direttissima-varianten av A1 over Appenninene mellom Bologna og Firenze, og tok turens lengste avstikker for vår siste overnatting:

Cortona. Det stoppet var intenst upraktisk: Først kjørte vi oss fast, og måtte ha assistanse fra en hel familie for å få bilen ut av det bratte og svingete smuget – som attpåtil var så bratt at hengerfestet gikk i bakken idet vi skulle ut i hovedgata, noe familien løste ved å flytte sin bil for å gi oss en mer gunstig vinkel. Deretter måtte vi parkere godt utenfor bymuren, og B&B-en vi hadde bestilt hadde lange, smale trapper, som startet umiddelbart innenfor inngangsdøra. (Slik at det var umulig å åpne døra – som åpnet innover – uten å balansere barnevogna på tredje–fjerde trappetrinn.)

Heldigvis var stoppet vel verdt det. Cortona var en ekte middelalderby slik vi trodde Toscana ikke lenger hadde. Full av fastboende, og med et ørlite supermarked ved selve postkortpiazzaen.

Å kjøre langt med en baby

For Tone og jeg var de historiske byene hvor vi overnattet, turens høydepunkter. For Johannes del er jeg slettes ikke sikker. Hun nøyer seg fortsatt stort sett med da-da-da-da og ja-ja-ja. Men jeg har en anelse om at kjørerytmen var helt i hennes ånd:

Hele familien sto opp med henne, rundt 06:15. Da rakk vi akkurat en kjapp frokost og utsjekk før hun tok morgenluren to timer senere.

Deretter kjørte vi det bilen orket til hun våknet og begynte å kjede seg. Da fant vi første og beste bensinstasjon eller veigrill, satte Johanne opp på barnestol og ga henne grøt, og lot henne krabbe fritt til hun var trøtt nok til siste kjørestrekk.

Det ga ankomst neste hotell og gamleby i to–tre-tida, og litt opplevelsepåfyll også til mor og far.

Og altså ankomst Italia skarve fire dagers kjøring etter at vi forlot Norge, og Bolsena akkurat i tide til at leiligheten ikke var vasket ennå.

Folk trodde visst at vi var gale som ville kjøre bil til Italia før pappapermen. Kanskje hadde de rett. Men jeg tror søren meg vi er så gale at vi til og med kunne ha gjort det igjen. Selv om det var himla godt å komme fram også. For slitsomt og intenst, det var det.

Les mer om å planlegge en pappaperm i utlandet her!

Lik Det vonde liv på Facebook!