REISE TIL: VESTLANDET, NORGE

Endelig kom vi oss til Vestlandet. På bilferie. Jeg har drømt om det helt siden forrige gang Tone og jeg var på Glesnes – før Johanne ble født og en mer utålmodig sjef tok over kommandoen i familien.

I sommer pakket vi endelig bilen og satte kurs over fjellet. Hver rast og hvert blikk ut av rutene ga lønn for milene. Og på Glesnes ventet purpurlyng på knausene og en robåt ved brygga.

Bilferie på strøm

Jeg har kjørt til Vestlandet utallige ganger. Men svært sjelden på bilferie. I tillegg ga sommerens tur en ekstra glede: Vi kjørte med elbil.

– Jeg skjønner ikke at du gidder. Hvorfor tar dere ikke heller Alfa-en? ble nesten et fast spørsmål når jeg fortalte om planene.

Det var tross alt ikke en milsluker i Tesla-budsjettet vi skulle kjøre med. Det var en Hyundai Ioniq med en av markedets minste batteripakker – og nokså knepent bagasjerom.

– Fordi det er moro, svarte jeg. Og håpet egentlig at elbilen skulle tilføre reisen et aspekt av eventyr. Et kjapt blikk på ladestasjonskartet overbeviste meg likevel om at det sistnevnte ikke kom til å skje: Bilturisme med elbil i Norge i 2019 er like enkelt som å feste et sikkerhetsbelte – i hvert fall så lenge du unngår flaskehalsene hvor elbilfolket samles til endeløse ladekøer.

Ladestasjonene lå overalt: I Bygland og Valle, Bykle og Hovden, Haukeligrend og Haukeliseter, Røldal, Odda og Kinsarvik, Norheimsund og Kvamskogen – og på så godt som hver øy vi skulle kjøre langs Nordsjøen på vei hjem. I tillegg fortalte kjappe telefonsamtaler at mange av overnattingsstedene hadde lademuligheter ved huset.

Selv med drøye 20 mil i batteriet kunne vi altså bare lene oss tilbake og nyte turen.

Sommer, sol og Setesdalen

Og for en tur det var! (Reiseruta ligger også i et Google-kart nederst i innlegget.)

LENGER NORD? Les om vår bilferie på Sunnmøre her!

Ferierusen satte inn så snart Setesdalen lå foran våre sommerdekk. (Kuttingsen dit via Vegusdal var en svingete treningsleir mot bilsyke, uten annen utsikt enn rett inn i trærne.)

I Setesdalen strålte sola, veien fulgte forståelig logikk, og takene var dekket av gress og engblomster. Hurtigladeren i Bygland var attpåtil plassert ved bygdas lille museum – med dampskipet «Bjoren» og en finfin strand like ved. Vi ga bilen en ti minutters påfyll og satte oss med bøtte og spade på stranda. Det var sikkert 20 grader i vannet.

Videre oppover dalen fortsatte idyllen. Johanne så «Bing!» i baksetet. Langs veien lovet skiltene sølvsmeder og museer, og på Åraksfjorden skovlet to baktunge flåter seg nordover. Over Bykle begynte følelsen av fjell. Små flekker av snø lyste under Korpenuten, og Otra blinket mellom steinene.

Myggen lyste i solskinnet utenfor leiligheten i Hovdehytta ^(*). Mens bilen ladet småsprang jeg nedover turveien, og så Otra hoppe i strykene.

Les også: 10 tips til sommerferie i Norge

Å kjøre over vidda

Morgenen etter badet vi til gåsehuden struttet i Hartevatn. Så kjørte vi over fjellet. Vi gjespet ut dotter fra ørene ned mot Haukeligrend, hvor vi påny satte kurs mot lyngfjellet. Himmelen var blå som en Clas Ohlson-pose, og det var nesten ikke biler på veien.

Etter Vågslitunnelen kunne vi ikke lenger holde oss. VI måtte ut. Ut å vandre i kreklingen. Ut å kjenne fjellufta mykne i julivarmen, og se Haukelifjell i sommerklær. Kjelavatn hadde fortsatt sunn vannstand. En rype pep før den plutselig fløy opp og hastet bortover lyngen. Vidda var grønn og grå og blå, med hvite snøfonner på nutene i sørvest. Tre røyksignaler i sør var det eneste hvite på himmelen.

Ved Valldalen begynte Vestlandet slik jeg tenker på det. Vi sikksakket gamleveien ned Austmannalia, og stoppet for å klappe hestene etter Baklia. Så tok vi en skikkelig rast ved Røldal Stavkyrkje.

Jeg har hatt lyst til å se den vestlandske pilegrimskirka i årevis, men har aldri tatt meg tid. Veien over Haukeli har jo vært transport, først nå var den et reisemål i seg selv.

Det 770 år gamle kirkerommet skuffet ikke. Kirka luktet nybredd tjære, og utsmykningen kunne ha fylt en hel bildebok. Bortsett fra den tyske bobilfamilien med Pakistan-dekorert bobil, fikk vi herligheten for oss selv.

Vil du kjøre enda kulere svinger? Les om Trollstigen!

Hardanger, når eg ser deg slik

Nye svinger. Nye tunneler. Veiene på Vestlandet er gjerne slik. Men gjør det egentlig noe? Ikke når du kjører forbi Seljestad og Folgefonna tegner en lysende strek under himmelen.

Ikke når brudeslørene står hvite rundt Oddadalen og Låtefoss jubler ned sine to juv. Ikke når en traktor kjemper seg fram gjennom vannet i Storelvi. Ikke når den smale turistvegen gjennom Hardanger skingrer seg langs den flaskegrønne Sørfjorden.

Og ikke når Lofthus venter med 24 grader og hylende sjøbadere på brygga ved Tones gamle badestrand. (Farmoren og farfaren hennes bodde her.) Det duftet roser og solskinn, og Ekspedisjonen Skjenkestove hadde både himmelsk eplejuice fra kortreiste epler, duggkaldt Eplekjekk-øl, og en diger platting i sola ved fjorden.

Uteserveringen var det beste stedet i hele Hardanger akkurat da. Hardanger var det beste stedet i Norge, og Norge det beste landet i verden. Det var en fest å være på vestlandsferie!

På Mikkelparken Ferietun ^(*) i Kinsarvik fikk Johanne sitt: Barnebuffet og lekerom med sklie og 80 decibel. Og barneshow med revene Mikkel og Mikkeline. Det var en fest for en toåring – og et sted reisetipset til voksne uten barn er klart og konsist: Styr unna. Hadde Tone og jeg reist alene, ville vi heller ha sett steinkirka fra1160.

På kvelden plugget vi ladekabelen i støpselet under Bue på Ringøy Stovetun, og sov drømmeløst en kort kjøretur fra Hardangerbrua.

Les også min mimring om fergereiser i Hardanger!

En fjord forbi

256 kilometers rekkevidde, lovet displayet da vi igjen trykket Start på elbilen. Vi ville nå fram til Glesvær uten lading, brelett!

Bare skydekket la en liten demper på fryden i forsetene. Yr hadde lovet en eneste stor sol over reiseruta kvelden før, og insisterte fortsatt på at Hardanger var solfjorden. Det grå lokket som tettet fjorden som en gryte, fortalte en annen historie.

Det er slikt du må regne med på Vestlandet. Og tross alt: Jeg vil langt heller ha overskyet vær på Vestlandet enn samme vær på Sørlandet eller Østlandet. Naturen stenger tross alt ikke skoddene bare fordi solskinnet uteblir.

Ved Ytre Ålvik fant vi endelig et fruktutsalg med moreller. Nede i frukthagen vaset en busslast med kinesiske turister rundt og sikret fotobevis. Det røde lyset foran Fyksesund bru skyndte seg over til grønt akkurat foran snuta vår. På motsatt side svingte vi av. Vi forlot smale riksvei 7 til fordel for en ekte énbilsvei. Selv kattungen måtte opp på stabbesteinene for å slippe oss fram.

Ovenfor dalsida, gårdstunet og svingene ventet Gullfiskvatnet, røde gullvederbuk svømte nesten opp på land for å hilse på oss, og endene holdt knapt en loffbits avstand. Etter en snar sving oppom Tones oldefars hjemtrakter, vendte vi igjen tilbake til turistenes vestland. Øystese så langt vakrere ut fra høyden enn virkeligheten oppfyller, men bensinstasjonen hadde is og lekeapparat.

Og et par mil lenger framme kastet Steinsdalsfossen sin våte bue over ivrig fotograferende utlendinger, med lommene fulle av troll, kjøleskapmagneter og dalahester (!) fra de flytteeskefulle suvenirsjappene nedenfor.

Vestlandets hemmeligheter

I Tokagjelet forlot vi Hardanger. Samtidig forlot vi for en liten stund turistenes bilde av Vestlandet. Det ga en av vestlandsferiens høydepunkter: Havråtunet.

Klyngetunet sør på Osterøy er det aller best bevarte på hele Vestlandet, men likevel er det en fast del av turisttråkkets tilvente forglemmelser. Hardanger er fullt av bilturister, og det er like fullt av dem i Bergen. Men den brattlendte severdigheten midt imellom er likevel nesten folketom.

Jeg kan kanskje ikke si noe. Jeg har tross alt passert forbi selv, langs E16 på motsatt side av Sørfjorden, og husker pappa en rekke ganger pekte mot husklynga i lia der over og fortalte om tunet. Men vi stoppet ikke.

Ikke før nå. Vi gikk mellom steintrapper og gamle vegger, noen av dem med brakjekledning, og la oss i enga og så ungene sende nyslått gress ned bakken for hesjing. Bare plastpresenningen, fotballtrøyene og mobiltelefonene røpet at vi ikke hadde reist dit med tidsmaskin. Og elbilen nede ved fylkesveien, da.

Les min rapport om Havråtunet her!

Først ved Sotrabrua lettet skylaget. Purpurlyngen holdt show langs Bogabrøtet, og utsikten fra hytta til tante og onkel (Takk for hyggelige dager sammen!) strakte seg helt ut til havtåka over Norskerenna.

En av dagene var vi vindflyktninger i Bergen, mens en annen rodde vi ut til den kritthvite stranda på Sanden – min egen barndoms grøsskalde badestrand. Vestlandet var igjen på sitt aller beste.

Les min guide til beste opplevelser på Glesvær her!

Saueøyene sørover

For hjemturen valgte vi ruta langs Nordsjøen. Hardanger og fjellene gir tross alt få variasjonsmuligheter – det blir samme vei fra Odda til Setesdalen nesten uansett.

Dermed forlenget vi smaken av vestlandskysten, og fikk med oss et par av mine gamle drømmestopp på veien.

Etter en endeløs kjøretur langs Stord og over Haugalandet – og en unødvendig ladestopp ved Amanda Storsenter (vi hadde glemt å spørre om lademuligheter ved overnattingsstedet) – slo kystens magi inn som en brottsjø. Vi hadde akkurat sagt: «Karmøy er skikkelig kjedelig,» da kystlandskapet igjen ble magisk på øyas sørside:

Busker og trær ble som blåst bort, og igjen sto et tuete landskap av blankskurte steiner og grønne sauebeiter.

Til slutt kunne vi ikke dy oss lenger. Vi måtte stoppe for å ta et bilde.

– Det tar bare et minutt, sa vi, og svingte inn på en smal asfaltstripe mellom steingjerdene. Stansen skulle vise seg å ta nesten tre timer.

Bak enden av avstikkeren åpenbarte nemlig Sandvesanden seg, en spektakulær slette av sand fin som hvetemel som Atlanterhavet slo inn på i taktfaste bølger. Senere skulle vi lære at Karmøy har flere nesten like fantastiske sandstrender. Hadde det ikke vært for at kulda sved rundt anklene da jeg hoppet i bølgene sammen med Johanne, ville det ha vært et strandparadis – og avstanden mellom strandhåndklærne langt mindre enn våre 20 meter.

Da vi endelig kom oss ut for å utforske Skudeneshavn, la duskregnet et slør over holmene og bakkene. Kafeene som ifølge andre bloggere sprer en deilig duft av vafler og kaffe i gatene, var stengt. Empirehusene med seilskutedetaljer på dørene og smårutete vinduer, blomstene og de plutselige gatehjørnene var likevel på plass. Og fiskelukta ved brygga hvor måkene hadde samlet seg til kveldsmat, fortalte tydelig at seilskutebyen så visst ikke bare lever av turister.

Siste etappe

Egersund forsvant halvveis i en dose regnværsvær. Selv paraplyene i eminente Grand Hotel (*) (Lademulighet også her) kunne ikke redde den.

Og neste dag var sommeren 2019 igjen på tørr og nådig. Dalane-naturen rullet som et karrig hav innover fra Nordsjøveien – det var nesten en skuffelse at Sogndalstrand bare var en halvtimes biltur unna.

Det lille ladestedet blåste snart skuffelsen langt inn i glemselen. De to rekkene med hvitmalte trehus langs hovedgata så ut som et postkort. Rekka av sjøhus var om mulig enda finere. Og i elva Sokno holdt laksen høydehoppstevne – med mange deltakere, så det ut til.

Les mer om Sogndalstrand her!

Hadde ikke neste stopp vært utrolige Helleren, to enkle husmannsplass-hus tørt plassert under et overheng ved Jøssingfjorden, ville det ha vært vanskelig å rive seg løs.

Da vi passerte brua over Sira, var det ikke bare værvarselets trofaste holdepunkt Åna-Sira vi la bak oss. Her sluttet også Vestlandet. De bare bergene trakk igjen et tykt pledd av skog rundt seg og ble til sørlandsnatur. Om to timer ville vi være hjemme. Vestlandsferien ville være historie. Og elbilen ville igjen bli plugget i en stikkontakt for lading.

Les også om to andre høydepunkter på Sørvestlandet: Kjerag og Preikestolen!

Lik Det vonde liv på Facebook!

Kjørefakta på vestlandsferien

Dagsetapper på bilferien:

Lillesand–Hovden: 216 kilometer
Hovden–Ringøy: 175 kilometer
Ringøy–Glesvær: 186 kilometer
Glesvær–Skudeneshavn: 209 kilometer
Skudeneshavn–Egersund: 166 kilometer
Egersund–Lillesand: 200 kilometer

Samlet hurtiglading:

Bygland: 11 minutter, 27,50 kroner
Hovden: 32 minutter, 80 kroner
Karmsund: 17 minutter, 42,50 kroner

Minutter i ladekø: 0

Totalt ladet vi i akkurat én time og brukte 150 kroner på hurtiglading. Ladestoppene ble brukt til å se oss om (Bygland), gå tur (Hovden) og kjøpe et par sko (Karmsund). Slettes ikke dårlig etter 115,2 mil i elbil.

^(*) Lenkene går til booking.com, som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler, skal uansett bli den samme. Du kan lese mer om dette samarbeidet her.