REISE TIL: LISBOA, PORTUGAL
De aller beste tingene kommer ofte når du ikke venter dem. Som Lisboa. Jeg visste selvfølgelig at jeg skulle reise dit, helt retningsvill var jeg jo ikke.
Men akkurat hvor makeløs den portugisiske hovedstaden er, var jeg helt uforberedt på.
Legenden ynder å berette at Lisboa ble grunnlagt av Odyssevs på hans reise fra Troia. Det er sikkert en bedre historie enn sannhet, men byen er faktisk så gammel – Europas nest eldste hovedstad – at den greske sagnhelten i det minste kunne ha gjort det.
Drøye to og et halvt årtusen senere ble byen den fremste mottakeren av de enorme rikdommene Portugals kolonieventyr skapte.
Selv om jordskjelvet – med påfølgende tsunami og bybrann – allehelgensdag 1755 gjorde at det meste i Lisboa måtte bygges på nytt, har det gitt et bykart stappfull av historiske områder og severdigheter.
Som hell var hadde jeg nok tid i byen til å få med meg det meste. Her følger programmet. Du kan lese om sentrumsområdet rundt Baixa Pombalina, gamlebyen Alfama, Belem, og området fra Bairro Alto og et stykke vestover.
Les flere tips til storbyferier her!
Dag 1: Lisboas sentrum
Første dag i en storby er som regel ikke den beste. Så heller ikke for meg i Lisboa. Jeg kom rett fra en rundtur gjennom halve Nord-Portugal, kall det landsbygda om du vil, og her sto jeg i sentrum av en hovedstad med nærmere tre millioner innbyggere.
Baixa, som ligger i en dal mellom gamlebyen i øst og Bairro Alto i vest, måtte bygges opp igjen etter jordskjelvet i 1755. Dermed ble bydelen Lisboas første i rutemønster, og etter min mening mer praktfull enn pen.
Men noen opplevelser fikk jeg meg da, selv om du strengt tatt ikke bør trenge en hel dag på denne rundturen.
Det første jeg kom til, var Praça Marquês de Pombal (hvor både gul og blå metrolinje har stasjon) foran den grønne Parque Eduardo VII. Shoppinggata Avenida da Liberdade førte meg til Praça Dos Restauradores med en nesten 15 meter høy obelisk i midten.
Herfra gikk taubanen Ascensor da Glória opp i høyden og den litt oppskrytte utsikten fra Jardim de São Pedro de Alcântara. Oppskrytt var derimot ikke kirka jeg svingte innom på vei ned i dalen igjen, Igreja de São Roque. Til forskjell fra det meste annet i byen kom den seg uskadd gjennom 1755, og nesten innerst til venstre lå kapellet som en gang var det dyreste i hele Europa: Capela de São João Baptista, lagd og demontert i Roma, fraktet til Lisboa og satt sammen her.
PS! Lisboa-tips:
Hvis du vil ta taubanene, trikken og andre offentlige transportmidler i Lisboa, lønner det seg å kjøpe et Viva viagem-kort på en metro-stasjon. Dette fyller du så på. Et 24-timerskort med Carris/Metro er gyldig for både taubanene, trikken og byens metro.
Nedenfor trappene lå Lisboas midtpunkt: Praça Dom Pedro IV, ofte kalt Rossio. Plassen hadde en enorm pidestall med Dom Pedros statue på toppen og to fontener. Men var den egentlig vakker? Ikke så veldig.
Vannhullet A Ginjinha var hverken pent eller praktfullt. Men den knøttlille baren like inn en sidegate fra Rossio har servert ginja – kirsebærlikør – helt siden 1840, og må nesten oppleves når man besøker Lisboa.
Etter en tur bortom bunnen av Elevador de Santa Justa (mer om den på dag 4) kom jeg endelig til Baixas estetiske høydepunkt: Mellom triumfbuen Arco da Rua Augusta og Tejo-elva lå nemlig Praça do Comércio, Lisboas og kanskje Portugals aller mest elegante plass.
Og et greit sted å ta t-banen tilbake til hotellet.
Dag 2: Gamlebyen i Lisboa
Hadde jeg forlatt Lisboa etter Baixa, ville byen ha vært en blant mange søreuropeiske storbyer for meg. Men jeg gjorde ikke det.
Dagen etter bega jeg meg inn i Alfama rotete knuter. Først en gang på hastverksmåten og selve klassikeren: 28-trikken fra holdeplassen Martim Moniz.
Trikkelinja som slingrer og åler seg rundt São Jorge-borgen gjennom gamlebyens gater, er blant Lisboas største attraksjoner. Men det er ikke på grunn av turistene at vognene fra 1930-tallet fortsatt er i bruk. Det skyldes at de smale og svingete gatene i Alfama nekter nymotens, mer effektive vogner å ta seg fram.
PS! Lisboa-tips:
Vær obs på lommetyver på 28-trikken. Og sjansen for å få sitteplass er desidert størst fra de to endestasjonene – og før klokka 10 på formiddagen.
Da trikken skulle krysse Baixa og dure på vestover, hoppet jeg av. Jeg ville tilbake inn i labyrinten! Under maurerne var det Alfama som var Lisboa – først etter reconquistaen spredte byen seg vestover – og den tette kjerringknuta av smug og trapper overlevde jordskjelvet i 1755.
Den gotiske katedralen Sé lå her – og har stått helt siden 1147 – og klosteret São Vicente de Fora var i hvert fall fra utsida den mest imponerende bygningen i hele Lisboa. Likevel var det ikke severdighetene som var det beste med Lisboas gamleby. Det var å gå på måfå opp og ned trappene i den nedre delen, mellom Largo do Chafariz de Dentro og Portas do Sol. Gå blindgater og passasjer, og å oppdage små plasser hvor ungene spilte ball eller restauranter der kveldens fadosanger gjorde seg klar.
Etter en tur innom Panteão Nacional, med fantastisk utsikt over gamlebyen fra kuppelen, gikk jeg helt til topps i Alfama.
Der voktet Castelo de São Jorge med sine krenelerte murer og utsikt over «hele» byen. Av husene hvor de første kongene etter at Lisboa ble Portugals hovedstad, bodde, var det bare rester. Men solnedgangen!
Alle byens stearinlys og fadorestauranter til tross: Jeg tror neppe du finner et mer romantisk sted i Lisboa enn São Jorge-borgen ved solnedgang.
Da mørket falt, spiste jeg middag på en tilfeldig fado-restaurant nede i labyrinten. Hjerte fulgte smerte – i sangerens sjel og i mine øreganger. Men jeg overlevde. Og trøstet meg med at de i det minste ikke solgte cd-er.
Dag 3: Belém
Trikkerute 15 førte vestover til Belém. På 1400-tallet var det her sjøfartsnasjonen Portugal bygde sine skip og kastet loss. I dag er de eneste «oppdagerne» ved Lisboas havn cruiseturister, og skipene deres legger til kai lenger inne langs Tejo.
Belém er likevel en bydel så godt som alle turistene besøker. Tross alt har den noen av Lisboas aller største severdigheter.
Bak en gigantisk kompassrose av kalkstein raget Padrão dos Descobrimentos: En modernistisk hyllest til de portugisiske oppdagerne med Henrik Sjøfareren ytterst på baugen. (Vasco da Gama står tredje ytterst på monumentets østre side.)
En snau kilometer lenger ut langs elvebredden lå verdensarvmonumentet Torre de Belém et par meter utenfor tørt land. Da festningstårnet ble bygd på 1500-tallet, lå det på en klippe midt i Tejo-elva. Når det nå nesten ligger på fastlandet, skyldes det at elva har flyttet løp.
Rett innenfor trikkestoppet der jeg startet, lå Lisboas andre verdensarvsted: Hieronymittklosteret Mosteiro dos Jerónimos. Det var umulig å bomme. Fasaden var tross alt over 300 meter lang – og spesielt på Mariakirken rikt utsmykket! Ekstravagansen var mulig fordi alle varer fra Afrika og orienten hadde en tollsats på fem prosent, og den ble satt av til byggingen.
Køen til tross måtte også jeg også innom et siste stopp før jeg avsluttet dagens sightseeing: Konditoriet Pastéis de Belém er nemlig tett sammenknyttet med klosteret like vestenfor. Siden munkene brukte eggehvite til å stive klærne, fikk de et anselig overskudd av eggeplommer.
Løsningen? De brukte opp plommene i sine pastéis de Belém: Herlige, små godbiter av butterdeig, vaniljekrem og kaneldryss, som minner om pastel de nata men ikke er helt like. Siden 1837 – fire år etter at klosteret ble stengt – har de små kakene gjort det elegante konditoriet til et valfartssted for søtmunner.
Dag 4: Bairro Alto
Jeg hadde allerede sett Igreja de São Roque, så da var det vel ikke så mye igjen å se i Bairro Alto? Egentlig helt riktig. Men heldigvis viste det seg likevel snart å være feil.
Elevador de Santa Justa løftet meg opp i høyden på elegant vis – ved hjelp av strøm og ikke damp som da den åpnet. Etter å ha sugd inn utsikten, bega jeg meg rett inn i Lisboas trolig mest berømte vannhull.
Chiado og Bairro Alto er kjent som Lisboas sentrum for nattliv, men Café A Brasileira var noe mer. En ting var at det visstnok var det første stedet i byen som serverte bica, espresso-liknende kaffe. Art deco-kafeen hadde også vært tilholdssted for Fernando Pessoa. Poeten Pessoa drakk kaffe og absint; jeg holdt meg til kaffe og portvin.
Jeg ville imidlertid se én ting til før jeg tilegnet kvelden til portvin og sang. Elevador da Bica har hjulpet lisboerne opp de bratte bakkene til Rua da Bica de Duarte Belo siden 1892, og ser ut som et eventyr.
Før kvelden virkelig fikk lov til å bli over, spiste jeg også middag på fadorestauranten Sr. Vinho i Lapa. Dermed fikk også Portugals nasjonalmusikk sin revansj før jeg forlot Lisboa. Vel fortjent!
Og på gjensyn til den portugisiske hovedstaden, som virkelig er et sted å besøke.
Mer å se rundt Lisboa
Flyturen til Lisboa er lang, så miljøet fortjener at du gjør litt mer ut av turen enn en langhelg. Mulighetene er mange! Les alle mine reisetips i Portugal her!
Den surrealistiske verdensarvbyen Sintra ligger en kort dagstur unna.
Hvis du heller vil bade, er Estoril nærmest, mens Nazaré ligger snublende nær andre severdigheter som Obidos og Alcobaca.
Ellers ligger Porto kun en drøye tre timers togtur nord for Lisboa, med Coimbra som et fristende stopp en time nærmere.
Lik Det vonde liv på Facebook!
Booking.com
