REISE TIL: RAYONG, THAILAND

Soloppgangen var foran oss. Fuglene hadde begynt på morgentrallen, sikadene var i gang med dagens gnisseøkt. Foran meg gikk Siripanyo og Rojanathanno barbeint langs veikanten.

De to munkene var på pindapata – almisserunde – og de stoppet aldri. Ikke for å børste småstein fra fotsålene, ikke for å se morgendugget glinse på jordene, ikke for å ta en selfie så vennene kunne se dem i sine safrangule kjortler.

De var ute på en hellig handling. Og jeg, en nordmann i hvite noviseklær, fikk slå følge.

Thailand + munker = sant

Enhver thailandsk mann skal helst ha vært munk i et kloster en periode. Det gir sosial status, og et ganske så hendig forsprang når karmaen til slutt skal telles opp.

I Norge er Karma et temerke, og det gir deg neppe særlig andre fordeler å ha ikledd deg safrantøy i noen dager.

Det var altså ikke tanken om sosial prestisje som lokket meg til Wat Marp Jan-klosteret utenfor Rayong. Ikke var det religiøs overbevisning heller. Eller utsiktene til nærmest ubegrenset ro til meditasjon og lotustilling.

Beslutningen skyldtes ren og skjær eventyrlyst, og et ønske om å dykke litt dypere inn i den thailandske kulturen.

Thailand har 40.717 buddhistiske templer, og de nyter så høy status at landets offentlig ansatte har krav på tre måneders permisjon for å være munk.

Idealet er at alle menn skal ha gått i kloster minst én gang i livet. Og når munkene tar med seg bollene for å gå pindapata – almisserunde – åpner folk døra like villig og gavmildt som om det var bøssebærerne til TV-aksjonen her hjemme.

For meg var klosterlivet derfor uendelig mye mer interessant enn Chang-øl og brunfargejakt. Jeg skrøt på meg noen moralske kvaler og åndelige behov i søknaden til klosteret, og etter noen dager kom svaret: Wat Marp Jan innvilget meg tre døgns gratis opphold i den grønnkledde lia utenfor Rayong.

Lysten på thailandske strender? Les om disse nesten-øde øyene!

Det vonde munkeliv

I klosteret måtte jeg gjøre som munkene: Jeg måtte sove på en tynn matte på gulvet og tvinge meg opp til morgenmeditasjon klokka 04.30. Jeg fikk kun spise ett måltid om dagen, og måtte ta del i husarbeidet på linje med klosterets faste beboere.

Sove dårlig har jeg gjort før. Husarbeid har jeg også gjort. Bare kostholdet bekymret meg. Selv om jeg har tatt meg i å savne sultfølelsen enkelte ganger i romjula, var tanken om å ikke få spise så mye som en drue etter frokost, direkte skremmende.

Synet av munkene roet ikke akkurat frykten. De vandret rundt som spikertynne prov på at uttrykket «du blir hva du spiser» ikke er fullstendig uten rot i virkeligheten.

Mine tre dager i kloster skulle likevel vise meg at det fins langt verre ting enn sultfølelse.

Det kalles meditasjon.

I blogger, reklamesnutter og sosiale medier har jeg sett meditasjon framstilt som en slags luksus. Lotusstilling og lukkede øyne har blitt markedsført som selve veien til velvære.

Nå var ikke Wat Marp Jan noen yoga-retreat. Da hadde jeg aldri valgt klosteret. (Noen fordommer må man bevare.) Men det streifet aldri tankene mine at meditasjonen skulle være noen pine.

Så feil kan man ta. En time i lotusstilling er mye verre enn en dags regulert sulteforing.

Lotusens lårpine

– Følg pusten, formante den amerikanske novisen Nathan før vi satte oss til kveldssamling. Vi var i den største salen i åssida, Sala 3. Buddha-statuen skinte i marmorgulvet, og jeg hadde fire rullet bønnetepper sammen og lagt under rumpa.

Et messehefte fortalte hvilke uforståelige ord jeg skulle si. Ved å skule bort på min amerikanske novisesammensvorne, kunne jeg se når jeg skulle knele og når jeg skulle folde hendene.

Ifølge misjonærene bidrar meditasjon til økt selvinnsikt, bedre konsentrasjonsevne og bedre bearbeiding av følelser. Og det verste er at et norsk-australsk forskningsprosjekt ser ut til å gi påstandene støtte.

«Forsøkskaninene» var imidlertid erfarne innen stillesittingsformen. Det var ikke jeg. Like fullt var det ingen nåde. For å bo i klosteret, måtte jeg sitte der i lotusstilling i det som føltes som en evighet, mens alle tanker i hodet sirklet rundt samme punkt: Hvor vondt er det mulig å ha i rygg, bein og hofter uten å ha en torturist å skylde på?

Etter endt kveldsmesse stavret jeg meg ned til sovesalen, stiv som en olding, der jeg kunne bruke natta på å grue meg til neste morgen, og flere timer i skredderstilling.

Klosterets regler

Om samlingene var drepen, var resten av klosterlivet langt bedre. Nathan og polakken Robert, de to andre vestlige novisene i klosteret, prøvde så godt de kunne å hjelpe meg unna de verste regelbruddene:

• Du må aldri sitte med ryggen til en Buddha-statue.
• Du kan kun se rett på Buddhaen når du ber.
• Du må aldri vise fotsålene.
• Som novise må du aldri ta saftis eller juice selv, men vente til en munk byr oss på noe.

Selv Nathan, som hadde oppriktige planer om å bli buddhistisk munk, syntes regelmengden var så stor at det var umulig å huske alle påbudene og forbudene.

Før pliktene den første dagen kunne han likevel gi ett vanvittig godt råd:

– Tilby deg å feie løv fra trappa ned mot vaskeriet. Den er lang, og bladene daler ned hver gang det suser i trekronene. Det er en øvelse i uendelighet, men det er en behagelig oppgave, sa han og røpet at han hittil i oppholdet hadde valgt nettopp den.

– Hvorfor gir du den til meg? Vil du ikke ta den selv? spurte jeg.

– Jeg skal jo bli munk. Så jeg må nesten gjøre noe substansielt. I dag tenkte jeg å vaske fellestoalettene.

Munker skal ikke drepe

Morgenen jeg ankom klosteret – drosjesjåføren ble så ærbødig at han knapt ville ta betalt da han hørte at jeg skulle bo der ute i skauen – ble både Nathan og Robert tildelt hver sin kuti, hytte, på påler ute i stinettet i løvskogen.

Det var i slike at munkene bodde. Når de to novisene også hadde fått tildelt hver sin, måtte bety at de lå godt an til opptak i klosteret.

Sovesalen var altså utelukkende for nykommerne, 19 år gamle Chaiyan som alltid satt med nesa i en bønnebok, og meg selv.

Den nestsiste morgenen holdt jeg likevel på å snuble i en tredje hvitkledd bylt da jeg famlet meg mot døra for å komme til morgenmeditasjon litt over klokka 04. Det var Nathan.

Under frokosten forklarte han hvorfor han hadde rømt fra kutien. Det skyldtes ikke de svarte og gule slangene jeg var blitt advart mot den første dagen i skogen, men om en tross alt ufarlig natteplage.

– Jeg våknet i natt av en følelse av at jeg hadde noe i ansiktet, som et edderkoppnett. Jeg børstet det vekk men det kom tilbake. Det var maur. Kutien er full av dem, fortalte han.

Mens jeg ruslet rundt på stiene gjennom løvskogen og leste bok, brukte Nathan formiddagen til å bale med insektene. Maurene jaget han med kost. Mygglarvene var verre. Buddhistiske munker har ikke lov til å drepe – hvert eneste levende vesen kan jo i teorien være din egen oldefar i reinkarnert form. Eneste lovlige måte å fjerne dem, var derfor å bære vannet larvene lå i over i en pytt med bøtte.

– Det tok meg noen timer. Og imens attakkerte foreldrene deres meg, bemerket han tørt da vi igjen ble samlet til pliktarbeid.

Tilbake til verden

Da jeg hadde lidd meg gjennom nok en kveldssamling og dens endeløse to timer i lotusstilling, satte jeg meg ned med assistenten til klosterets abbed, Sathro. Eller Kenny som han ble døpt i Australia.

Lufta var klam som en oljehyre i sommersol, mørket tett av froskekvekking.

– Du skulle ha vært her i regntida. Da kvekker de så høyt at vi ikke hadde kunnet sitte ute og prate, sa han.

Selv hadde han bodd i Wat Marp Jan i sju år, det ene forsøket på å flytte «hjem» endte med at han savnet stillheten i skogen så fælt at han gjorde vendereis. Nå vendte han samtalen over på meg.

– Hva med deg? Blir du lenger? spurte han.

– Jeg har bare søkt om tre dager. De er over i morgen.

– Det går bra. Du kan bare bli, svarte han.

Det var hyggelig å få tilbudet. Men like fullt enkelt å svare nei. Ikke først og fremst fordi alle gjester må barbere hodet hvis de blir i over en uke i klosteret. Heller ikke primært fordi jeg savnet lunsj, middag og litt potetgull på kvelden. Men fordi, ja du gjettet det, bare tanken på enda flere timer med leddpine i lotus gjør at jeg aldri kommer til å prøve meg i et buddhistisk kloster igjen, uansett hvor viktig det måtte være for å forstå Thailand.

Lik Det vonde liv på Facebook!