Angstskriket ved Kjeragbolten

REISE TIL: KJERAGBOLTEN, NORGE

Vi hadde allerede bestått nerveprøven og tatt de obligatoriske bildene av oss selv på Kjeragbolten. Nå satt vi trygt på platået ute til høyre for den fangede kampesteinen og spiste matpakkene våre.

Rundt oss bølget svaene som luftige dyner. Lyng og fjellgress. Finskurt berg under rumpa. Det føltes som å sitte på skyer. Foran oss forsvant idyllen i en strek, som om noen hadde tatt den med hekksaks. Men det var der. Her inne satt vi trygt. Det var juli. Hvitt skydekke og fjelluft. En myk bris smeiket mot huden.

Da hørte vi skriket. AAAAaaaaaaa. Alt i verden stoppet. Vinden holdt pusten, magen holdt pusten, lyngen ranket seg, og til slutt tok vi mot til oss og reiste oss vi også.

Hva var det? Hvem var det?

Kanten av verden

Foran oss skar avgrunnen inn som en kile fra fjorden, på motsatt side lå nok en klippekant lik som vår før Ryfylke igjen bølget bortover og lot som ingenting, som om den smale avgrunnen kun var en liten hikke i modemet.

Det sto noen mennesker helt ute på kanten der over. Lysefjorden lå som gråblå sement 980 meter lenger nede. Hvis verden virkelig var flat og dermed hadde en yttergrense, ville verdens ende ha vært omtrent som denne.

Hva hadde skjedd?

Kjeragboltens farer

Turister på Kjeragbolten i Norge
Du må regne med å vente i kø før du kommer ut på selve Kjeragbolten. Så da bør fotografen være klar!

Kjeragbolten er en av norgesnaturens største magneter. En ting er naturopplevelsen, og suget når de trer ut på den. Men like viktig er nok bildet. Hvor mange hadde egentlig stilt seg opp på den hengende steinen, som klamrer seg fast i det loddrette som Sylvester i «Cliffhanger» hvis ikke kameraet var oppfunnet?

Over 25.000 bilder på Instagram er merket #Kjeragbolten, 34.000 #Kjerag. Og fortsatt er vi noen som kan kjenne en gledesspurt uten å dele det i sanntid i sosiale medier.

Titusener av turister hvert år. Hver av dem et snubleskritt unna den sikre død. Likevel har ingen ennå (bank i bordet) falt ned.

Elgdukke på sekk ved Kjerag
En lykkemaskot?

Mennesker har imidlertid omkommet. Wikipedia lister opp 11 dødsfall fra Kjerag, alle i forbindelse med basehopping. Men selv dette later til å være relativt trygt, Risikofaktoren for å dø ved å basehoppe fra Kjerag er 0,4 promille, ifølge forskeren Audun Hetland som selv hoppet 25 ganger fra fjellmassivet for å studere fenomenet.

2499 av 2500 overlever altså. Kunne vårt skrik ha tilhørt den 2500de?

Til slutt så vi det. En tynn, grå strek i vannrett flukt langs fjellsida. Og en ny grå strek som hang ned fra den, med en langstrakt kropp av overlevelseskraft som dinglet i enden. Han – skriket hadde utvilsomt vært en manns – hadde balansert på line over et hukk i fjellet. Nå hang livet hans i et tau. Men tauet holdt. Det var liv i hengende snøre.

Utsikt over Lysefjorden fra Kjerag
Ser du det? Nedenfor det tredje trappetrinnet skyter et tynt tau over avgrunnen.

Vi tok fatt på hjemveien. Kom oss tilbake til den merkede stia til Øygårdsstølen. Kjetting var spent opp i de bratteste kneikene for å gi oss noe å holde i. Steintrapper skulle beskytte naturen. Og i bilen skulle ABS-bremser, airbager, sikkerhetsbelter, nakkestøtter og deformasjonssoner sikre oss i hårnålssvingene ned mot Lysebotn og ferja.

Les også om Preikestolen lenger ute i Lysefjorden!

Å stå på Kjeragbolten

Vi hadde selv utfordret naturlovene, pekt nese til både tyngdekraften og overlevelsesinstinktet.

For fotturen ut til Kjeragbolten var ingenting. 5–6 timer, forteller turbeskrivelsen, jeg tror vi brukte omtrent det halve. Stigningene var korte, og hele ruta var markert med fargerike goretex-jakker.

Natur sett fra stia mot Kjeragbolten
Fotturen til Kjerag er ikke flat. Men særlig lang eller bratt vil jeg heller ikke kalle den.

Bare bolten tilbød noe mer. I trolig 50.000 år har den hengt der og ventet, på at kontorlandskap, sosiale sikkerhetsnett og medisinsk forskning skulle komme så langt at mennesket frivillig skulle utsette seg for akutt fare.

Først trosset vi snøskavlens trussel om å gli ned mot fjordbunnen. Så gikk vi ut på klippen. Ventet på tur på den brede hylla der en knatt verner de ventende mot fotografene. Så gikk vi ut. Først jeg. Med blikket stramt festet mot underlaget ikke undergangen trådte jeg ut på podiet, løftet armene i været i et forsøk på å skjule redselen, og kom meg igjen inn på trygg grunn, hvor stein hviler på stein helt til Dovre faller.

Deretter Tone. Først da hun igjen sto ved siden av meg, slapp redselen grepet. Og ingen av oss hylte som mannen i tauet. Ingen av oss hadde et sandkorn under skoa.

Og fra ferja nede på Lysefjorden var Kjeragbotnen bare et punkt oppe i fjellkanten.

Fjellklatreren og risikoeksperten Sindre Bø har for øvrig skrevet bra om risiko og Kjerag i Utemagasinet. Anbefalt lesning!

Lik Det vonde liv på Facebook!

Kjeragbolten sett fra ferja på Lysefjorden
Kjeragbolten sett nedenfra.
Tursti i Kjerag
Et sølete parti på den ellers svært godt tilrettelagte turstia.
Annonser

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.