REISE TIL: SITGES, SPANIA
Egentlig burde jeg ha hatet Sitges. Den hvitkalkede kystbyen, 24 minutters kjøring sørvestover fra El Prat-flyplassen i Barcelona, er nemlig alt jeg avskyr:
Sitges er Barcelonas luksuriøse strandsted, et slags «Katalonias Saint-Tropez». Og sommerens pumpende strandparties har gitt byen kallenavnet «Ibiza i miniatyr». Ugh!
Da jeg reiste dit, var det imidlertid tidlig vår. Da viste den gamle fiskerbyen seg fra en helt annen side. Den var rett og slett sjarmerende!
Les også om Salvador Dalís Cadaqués!
Vakre Sitges
Gamlebyen bød på smug og hvitkalkede, lave murhus. Og ute på pynten som skiller bystrendene, lå Bartolomeus-kirka som det fødte postkortmotiv. (Det er ingen stor grunn til å gå inn.)
Utover det synet, som du knapt kan unngå, var Sitges befriende fri for ting du må se.
Carrer Fonollar med den iøynefallende buegangbrua over til sistnevnte kirke, var riktignok så fin som du får en spansk gate, men den kan du knapt unngå. Den leder tross alt fra kunstmuseet Cau Ferrat til byens vestre bystrender Platja de la Fragata og Platja de la Ribera.
I en såpass liten gamleby som er såpass blottet for severdigheter, bør du nesten få premie for å misse den slags.
Når det er sagt, var gamlebyen vakker – med smale gater som svinset seg fram mellom lave, stort sett hvitkalkede murhus.
Les også om ferie på Mallorca!
Sitges «Americanos»
Lenger oppe i byen, nord for plassen Plaça Cap de la Vila, kunne jeg studere en annen fascinerende side ved Sitges: De staselige byhusene til byens «Americanos».
I likhet med resten av Katalonia emigrerte mange unge menn fra Sitges til Amerika, og særlig til Cuba. Der ble de rike. Da mange av dem vendte hjem på slutten av 1800-tallet, gjorde de som oppkomlinger flest: De bygget stort og prangende.
Mens fiskernes hus var lave og hvite, bygde «los indianos» – det foraktfulle tilnavnet byens gamle befolkning ga dem – høyt og i farger. Carrer de l’Illa de Cuba var full av slike hus, men strengt tatt var de spredt over så mange gater at turistkontoret har laget et kart for folk som vil se alle.
Les også om Tarragona litt lenger ned langs kysten!
En ikonisk bar
Som sagt hadde byen befriende lite å se. Dermed kunne jeg vandre på måfå rundt og ta en øl på Chiringuito innenforla Ribera-stranda. Den ikoniske strandbaren åpnet allerede i 1913 og ble straks noe for seg selv.
Da hadde nemlig kunstnere begynt å strømme til kystbyen. På Chiringuito, som da het El Kiosket, møttes de og byens fiskere.
– De mikset ikke. Fiskerne bare kom inn, drakk stående ved baren og gikk ut igjen til båtene og garna. Kunstnerne satt ved bord i hjørnet og drakk og skrev, fortalte bartenderen Marcel.
Maten på stedet frarådes, så den holdt jeg meg unna. Sitges har uansett tapasbarer nok til å spise godt (og få mer øl eller vin i kroppen).
Spansk mat? Les om San Sebastians pintzos!
Og om landets stolthet, pata negra!
Katalonias tårn
Før jeg stakk videre til den gamle romerske provinshovedstaden Tarragona, snublet jeg bortom en annen fascinerende side ved Sitges.
I likhet med resten av Katalonia, driver nemlig byens innbyggere med castells, menneskelige tårn. Tradisjonen er rundt 200 år gammel og er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
– Målet er å klare åtte «etasjer», fortalte Bianca. Selv var hun heldig. Hun var nemlig voksen. De øverste etasjene, kalt pom de dalt, er nemligforbeholdt barn. De er jo lettere.
De faller ned. Men det skjer sjelden alvorlige skader. De faller jo som regel bare ned på castellerne under, «beroliget» hun meg. Mens Sitges regnes som en av Europas fremste LGBTQ-destinasjoner, bør du altså passe på barna. I hvert fall hvis de skulle bli fristet til å bli med i tårnklubben.
Les flere tips til reisemål i Spania!
