REISE TIL: HAVRÅTUNET PÅ OSTERØY, NORGE
Fylkesvei 360 var definitivt lagd for én bil av gangen. Gresset og murkanten lå tett som en kjærestes armer rundt bilen. Heldigvis møtte vi ingen. For Havråtunet har nesten ikke turister.
Og likevel er det så unikt at Havrå må kunne regnes som en av Vestlandets aller største severdigheter.
Klyngetunenes vestland
For rundt 150 år siden bodde de fleste vestlendinger i klyngetun. Våningshus og løer klumpet seg sammen i små landsbyer i lier og sletter, og rundt tunet var inn- og utmark fordelt i teiger som et stort lappeteppe.
Min oldefar bosatte seg ifølge pappa selv i et slikt fellestun da han flyttet til Glesnes i 1886. Men i 1859 ble Jordskiftelova innført. Og tun etter tun ble oppløst ved at husene ble flyttet og teigene delt inn på nytt.
Men ikke på Havrå. Der forble åkrene og beitene et puslespill av min og din, hans og hennes. Og husene ble stående. Det gjør at de 32 bygningene sør på Osterøy regnes som Norges aller best bevarte klyngetun, noe som i 1998 førte til at det ble Norges første fredede kulturmiljø.
Les alle mine innlegg om Vestlandet her!
Severdigheten Havråtunet
Gårdsveien opp til Havråtunet var en bakkespurt. Og spurt ble det. Johanne sov fortsatt i bilstolen, så her var det ingen tid å miste. Var klyngetunet verdt en full stopp, eller skulle vi nøye oss med et bilde på minnekortet og haste videre mot Glesvær?
Synet som lå som et maleri høyt dere oppe i gressbakken, tydet på det sistnevnte. Det var hvitmalt vestlandskledning og skifertak over sirlig stablede murer av flate steiner.
Vel oppe i tunet ble synet enda flottere. Bygningene i Havråtunet ligger i to rekker – som to rekketun, altså. Mellom dem går «Garen», en smal stripe av skiferheller med gress mellom, hvor en traktor ville fått både trapper, trammer og blomsterpotter å bryne seg på. Og i lia ovenfor lå gresset på hesjene som dyner til lufting.
Det var et syn som selv ikke tette skyer kunne slokke.
Det vonde liv i tunet framgangen glemte
Jeg hastet rundt i en av Vestlandets beste hemmeligheter. Ingen andre turister var i sikte; paret som satt på en stein, hørte til her.
– Vi trenger ikke bilder. Og ikke navn i bloggen din, sa husbonden. Men både han og kona fortalte villig vekk om livet på Havrå, både nå og i en ikke så fjern fortid.
– Oldemor fødte 11 barn i det gule huset der. I tillegg hadde oldefar to barn fra sin første kone, fortalte han. Og la til: – Så jeg har mye slekt i Amerika.
At det ikke bare var fett å bo langs en trang vestlandsfjord, med ei smal stripe bratte jorder mellom sjøen og skogen, sier seg egentlig selv. Dokumentarfilmen «Havråtunet» fra 1950 viser at fjordbøndene på tunet hadde gjort begrensede framskritt på de 3500 årene stedet har spor etter jordbruk: De bar møkk (gjødsel) i kipe på ryggen – hest hadde de ikke. Plog hadde de heller ikke. Havrå var et spabruk. Skulle du ta den moderne verdens maskiner til hjelp, måtte du flytte annetsteds.
I dag drives gårdene ved hjelp av museet, samt arvinger som reiser «hjem» i feriene. Da vi kom, var det søndag og hviledag. Likevel var armoden lett å forestille seg. Det var bare å se på ytterveggene.
På noen av husene var treverket byttet ut med et grått flettverk av einerkvist. Det kalles brakjekledning, og minnet mer om afrikanske landsbyer enn Olje-Norge anno 2019.
– Brakjekledning holdt tett mot regnet samtidig som det ga god lufting og dermed tørk innenfor veggene. I tillegg var det billig. Brakje (vestlandsk for einer) var det jo mye av på Osterøy, forklarte min onkel som selv har aner på øya, senere på kvelden.
Tidsvitnet Havråtunet
Da Johanne hadde våknet, var min beskjed til Tone utvetydig: Havråtunet må du se! For å overbevise henne la jeg til at det etter min mening er enda finere enn (det mye mer berømte) Agatunet i Hardanger.
Dermed var beslutningen fattet. Jeg fikk mer tid til å utforske klyngetunet – sammen med mine absolutte favorittpersoner.
Også for toåringen falt plassen i smak. Det var bilfritt og fredelig, og på brakjeveggene hang spindelvevene som et lyst prikkemønster.
Selve høydepunktet kom likevel da vi hadde stabbet oss opp den steile slåttmarka. Der var tre unger i full sving med å frakte høyet nedover mot tunet for hesjing. Ned lia måtte de ikke bære i kiper. Selv om fredningen og museet krever at gårdsdriften på tunet gjøres på gamlemåten, var havråboerne vel kjent med tyngdekraften. (Om de også hadde hørt om Isaac Newton, vet jeg ikke.)
Denne delen av slåttonna ble gjort med duk og tau. En gutt foran og søsteren bak som brems, og svisj! Det så rett og slett moro ut! (At ikke alt gårdsarbeid på Havråtunet er like morsom, kan denne artikkelen i Museumsnytt illustrere.)
Litt muskler ville likevel slåttonna bygge, og ikke bare fordi gresset her slås med ljå.
– Jeg har gått, la meg se, 960 høydemeter i dag, sa «min» havråarving etter en liten kikk på klokka, da jeg møtte han igjen.
Les mer om vår vestlandsferie med elbil!
Det beste er å dele
Selv gikk jeg heldigvis mye færre. Men noen ble det. For jeg måtte jo se hesjene. Og utsikten. Og i hvert fall kvernhusene i bekken. Seks talte de. Og de fortalte tydelig at sosialdemokratiets fellesskapsløsninger så visst ikke ble oppfunnet av Einar Gerhardsen.
De seks små møllene ble delt mellom brukene på tunet – «min» familie delte sin med ett annet bruk. I tillegg hadde nabogården Blom sin kvern her.
Forklaringen var enkel, og smart, forklarte «mine» lokalguider.
– Havråtunet hadde ikke tilgang til gode båtplasser. Det hadde Blom, men de hadde ikke rennende vann. Dermed fikk Havråtunet ha naust på Blom, mens de fikk kvernhus her, forklarte de.
Det var en lærdom sikkert flere kunne ha godt av å høre. Om de bare fant veien hit. For enn så lenge er Havråtunet tydeligvis en godt bevart hemmelighet midt mellom Vestlandets store turistknutepunkter Flåm, Hardanger og Bergen.