Sogndalstrand: Spøkelsesbyen som ble en skjønnhet

REISE TIL: SOGNDALSTRAND, NORGE

– Da jeg vokste opp her, var det yrende liv i gata. Da var det flere hundre som bodde her. Vi var seks elever i mitt kull, fortalte Arne Valvatne.

Han satt på steintrappa utenfor huset hvor han ble født for 70 år siden, og hadde tydeligvis god tid til å prate med en familiefar på ferie. Det var morgen i Sogndalstrand; kystidyllen hadde ennå ikke blitt ferdig med frokosten. Kaffekoppen hans forkynte «Verdens greieste mormor», og den holdt ennå godt på varmen.

Arne Valvatne foran huset hvor han vokste opp
I en cittaslow-kommune har man visst tid til å prate lenge med en turist. I hvert fall Arne Valvatne. (Takk for praten!)

Ladestedet Sogndalstrand

Strandstedet Sogndalstrand vokste fram på 1600-tallet og ble raskt et viktig handelssted. I 1798 fikk det offisielt status som ladested. Stedet ble en by.

Og veksten fortsatte. I elva Sokna beit laksen villig, i 1886 ble det solgt 763 laks med en gjennomsnittsvekt på 6 kilo. Og utenfor skjæra var havet fullt av fisk. I 1837 eksporterte ladestedet 29.000 tønner sild, i andre perioder var det torsk og makrell som sto for lotten.

En robåt i elva Sokno i i Sogndalsstrand
Det beste var at robåten slettes ikke var det fineste i Sogndalstrand.

I tillegg hadde de skipsfarten. 17 små skip hadde Sogndalstrand som hjemhavn i 1845.

Det ga brød til over 500 innbyggere. Den lille byen ved osen hadde 20 forretninger, fire bakerier, to brennevinsutsalg og fire skjenkesteder – i tillegg til posthus, lensmann, fengsel, jordmor, tollstasjon og bank.

Driftige sjeler prøvde seg sågar på fabrikkdrift. Et spinneri ble bygd ved dagens parkeringsplass og holdt spinnemaskinene gående i 60 år. Sandvigens Sæbefabrikk ble vasket bort raskere.

Men først og fremst vendte Sogndalstrand seg mot havet.

– Skjæra utenfor her ga en naturlig havn, den eneste så nær havet fra Lindesnes og nesten til Sunnhordaland, forklarte Arne.

Hans egen far var som så mange av stedets menn: Sjømann. Han var til sjøs i tre år av gangen, og endte som krigsseiler i begge verdenskrigene. Arbeidsrytmen satte sine spor også i Folkeregisteret: Storesøsknene hans ble født i 35, 38 og 46 (krigen kom imellom) før han kom til verden i 1949.

Utsikt mot havet fra Sogndalstrand i Dalane
Noen få båtlengder ut fra Sokna, så er du på havet. Utsiktspunktet er skiltet fra Strandgaten, nesten ytterst i sentrum.

– Far vandret att og fram mellom stuene som om han var på en bro, når han var hjemme, fortalte han.

Se hele reiseruta på sommerens vestlandsferie her!

Trehusidyllen og naustrekka

Huset han satt foran var typisk for Sogndalstrand: Hvitt og velholdt som en brudekjole, med dobbel dør og frodige blomsterbusker mellom stakittgjerdet og de smårutete vinduene.

Lenger nedover gata lå skrytemotivene enda tettere. Blomsterkrukker, håndmalte skilt og norske flagg hang ut fra de liggende kledningene. Hvitmalte trebenker inviterte til rast eller nabosladder, og dørene kappet om å framvise størst velstand. I en festtale har riksantikvaren omtalt stedet som «kystens Røros».

I utløpet hvor Sokna blir til Nordsjøen, lå sjøhusene som en lang rekke av sjøfartshistorie.

Tone og Johanne hadde satt seg til tvers imot sjøhusrekka, på østsida, Årossida, under restene av klyngetunet. De kastet småstein i osen, og så på at tre gubber vinsjet en plastjolle opp under taket i en av buene. I robåten som duppet i en sidestrøm, hang garnene ferdig gredd over ripene. Treverket var så blankt at selv bildene lukter tjære.

På vei tilbake til Strandasiden og hovedgata ble vi stående på steinhvelvbrua.  Laksen hoppet i Sokna. (Fiskekort kan kjøpes her.) Sokndal kommune var Norges første cittaslow-kommune. Det føltes helt på sin plass å ta seg tid til å vente på neste korte svev og plask.

Brua over Sokna i Sogndalstrand
Den ser absolutt ikke sånn ut, men brua over Sokna ble åpnet i 1999.

Les også om Egersund 3 mil unna!

Fra spøkelsesby til fredet kystskatt

Etterpå sikksakket vi oss nedover Strandgaten – fra galleri til galleri, innom Sogndalstrand Kulturhotell, og til et bord på Krambua Kafé hvor dufta av bakverk kilte helt ned i munnhulen. Det var vanskelig å se for seg epoken som også er en del av Sogndalstrands historie: Nedgangstida.

En gang hadde stedet både postkontor og bank. Men biblioteket, det er av nyere dato.

Da silda forsvant og industri og flytende stålkolosser overtok for kystfiske og sjøfart i små skuter, slumret Sogndalstrand inn. Folk flyttet ut. De gjenværende bygde nye hus i boligfeltet oppi lia på Årossida.

Hus for hus, planke for planke, ble det gamle ladestedet – byen – til en spøkelsesby.

Før vi reiste dit, hadde jeg lest kulturhotellsjef Eli Laupstad Omdals beskrivelse av stedet da hun kom dit for drøyt 30 år siden:

– Stedet var dødt og forlatt, og det var bare noen få hus som var holdt i stand, uttalte hun.

Arne Valvatne fortalte samme historie.

– De gamle husene forfalt. Noen av dem ble brukt som feriehus, men mange sto tomme, sa han der han satt foran sin nymalte vestlandskledning.

Kontrasten til Sogndalstrand anno 2019 var slående. Ifølge beretningene var det dagens hotelldrivere som frammalte forvandlingen. I 1994 fikk Eli og ektemannen Jan Oddvar leie «Krambua», hvor de åpnet kafé. Så startet de hotelldrift, først med fire rom i «Skredderhuset». Nå rår hotellet deres over 10 bygninger i tettstedet.

Samme år som krambukafeen åpnet, i 1994, ble Sogndalstrand – både bebyggelsen og landbruksområdene rundt – også fredet. De dokumenterer «på en sjelden måte et norsk kyst-tettsted fra førindustriell tid,» heter det i fredningen.

Fredningvernet og hotellet sørget også for å sikre ladestedet en plass også i etterindustriell tid. Det har blitt en turistattraksjon.

Sogndal-hva-for-no?

Starten av Sogndalstrand sett fra parkeringsplassen
Ser du huset med eternittplater? Det ble påbygd og pusset opp, og er nå fredet slik.

Så kanskje har tettstedet helt sør i Rogaland blitt mer kjent enn noen gang, selv om innbyggertallet har sunket til rundt 80. For selv om innbyggerne var mange ganger flere da Arne vokste opp, var Sogndalstrand på ingen måte verdens navle.

– Før postnumrene kom (i 1968), hadde all posten hit vært innom enten Sogndal i Sogn eller Soknedal i Trøndelag. Eller begge steder, humret han.

Her finner du flere reisetips på Vestlandet!

Lik Det vonde liv på Facebook!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.