REISE TIL: VESTLANDET, NORGE

Jeg husker godt barndommens bilturer gjennom Hardanger. Grønne lier med hvite fossestryk og rød frukt på trærne føyk forbi siderutene. Våningshus og løer blinket og forsvant i sidesynet. Og høyt der oppe lyste Folgefonna.

Det ble med kjappe glimt. Ingen fotoraster. Ingen tissepauser. Vi hadde en ferge å rekke. Og pappa dro bilen gjennom nok en sving i akkurat så stor fart at sentrifugalkrafta ga sin velkjente dytt i kroppen før vi igjen kunne lade opp til neste sving. Og neste.

Utne eller Kinsarvik, Kvanndal eller Brimnes–Bruravik: pappa hadde fergetidene i hodet.

I en mørkblå Saab 99 med to dører, en hvit Opel Ascona med fire, eller den sølvskinnende Mazda-en da jeg ble eldre; tanken om ferga som forhåpentligvis lå med åpen baukjeft på kaia, var den samme.

Der ville billettørene vente. «Køyr! Ikkje køyr!» kommanderte de mens de veivet og pekte, og nåde den som ikke forsto strømmen av motstridende meldinger. Så fisket de fram pengebeltet, la seddelen i ei lomme, og kneppet ut vekslepengene så det lød som en mitraljøse fra mynttønnene.

Ryggelysenes veier

– Geitesti, klaget pappa hver gang en motgående bilist hindret frammarsjen, og vi måtte stoppe i veisida for å møte.

Veiene i Hardanger var dårlige da som nå. Gamle kjerreveier fylt med asfalt, breiet og rettet ut etter innfallsmetoden, litt her og litt der. En kort fartsstrekk i 90, et par svinger i 50, og bom stopp foran en innsnevring der en nederlandsk bobilfører har fått hjerteklapp idet ryggelysene signaliserte det ubønnhørlige: Også du, gutten min, må rygge.

Det eneste vi stoppet for den gang, annet enn møtende biler, var moreller hvis sesongen var begynt. Ferge eller ikke ferge. Du kan ikke kjøre gjennom Hardanger sommerstid uten å kjøpe moreller.

Utover det var veien aldri målet. Agatunet var kun en flaskehals, som vi passerte utallige ganger uten noensinne å gå ut av bilen. Målet var en fergeavgang. Først der kunne vi spise matpakka og kanskje en is nede i kafeteriaen under dekk.

Slik var det for meg, og sikkert de fleste andre som ferdes jevnlig på Norges 129 fergesamband (tall fra Wikipedia).

Les flere innlegg om reiser til Vestlandet her!

Sommelferie på Vestlandet

I sommer kjørte jeg igjen gjennom barndommens fergeland. Nå, som da, var vi på vei til min barndoms ferieeventyr Glesvær. Men fergetidene var behagelig glemt. Der turen før tok 10–14 (da jeg var liten) eller 8–10 timer, lød tidsskjemaet nå på 2–3 dager.

Vi var på bilferie. Vi skulle se Røldal og Lofthus, spise is og moreller, og stoppe ved alle fosser som fristet oss.

Les mer om vestlandsferien vår her!

Transportetappen var blitt en del av ferien. Korteste rute (Folgefonnstunnelen og Jondal–Tørvikbygd) ble forkastet for ønskede stoppesteder. På hjemturen valgte vi yttersvingen om Karmøy og Dalane, så vi slapp å kjøre samme vei tilbake. At kystruta var lengre, var ikke noe argument. Somling var en del av planen.

Jeg må riktignok innrømme at vi gløttet bortom én fergerute underveis: Fra Kinsarvik til Utne og derfra til Kvanndal. Men stress førte den ikke til. Snarere det motsatte. Med fire timers opphold mellom 10.25 og 14.30 fant vi ut at ferga ville gi nettopp det: Stress. Og mellom Bu og Vallaviki har Hardangerbrua tegnet en tjukk, 1380 meter lang strek på tvers av hele fjorden.

Ferga har blitt overflødig.

Is og rast måtte vi fikse andre steder. Og kolonnene av bilførere som var sluppet ut av ferga, var avløst av en ujevn strøm av møtende bremsegrunner.

Å miste en ferge

At Hardanger har blitt fergefri fjord, i hvert fall hvis du kommer fra Oslo (fra Sørlandet går raskeste vei til Bergen fortsatt via ferge), hjalp minimalt langs kystruta. Ferga Skjersholmane–Valevåg er riktignok erstattet av Stordabrua og Bømlafjordtunellen, som førte oss bratt ned til 260 meter under bølgedansen.

Men ved Halhjem og Arsvågen stoppet fortsatt veien i brede kaier med nummererte køfelt. Vi fikk tid til dopause før dopausen, en kort løpetur før løpebanen i salongen, og noen minutter til å tenke på isen vi skulle kjøpe i kafeen.

Bare billettsystemet var endret. «Du kan betale med Autopass,» sa ungdommen i billettluka ved Halhjem. Lyden av raske fingre over myntknappene var borte. Og om bord kjørte vi i rett linje bak bilen foran, helt uten strenge misforståelser og skråstilte campingvogner. Jeg savnet det ikke.

I Arsvågen fikk vi likevel et lite glimt av hastverkets fergereiser. Akkurat idet vi svingte inn på rettstrekket inn mot det åpne fergegapet, lukket bommene seg. Ferga la fra kai uten oss.

Pappa ville sikkert ha kunnet ruta, og lirket speedemeternåla akkurat den nødvendige centimeteren oppover for å rekke avgangen.

Vi måtte ta til takke med det nest beste: Å sitte bak en våt frontrute og speide gjennom duskregnet etter en hvit båtkloss i sjøen, vel vitende om at Kyst-Norges gamle sannhet fortsatt gjelder: Det går alltid en ferge.

Drømmer du om bilferie på Vestlandet? Lik Det vonde liv på Facebook for å få med deg nye innlegg!