REISE TIL: EGERSUND, NORGE
Her ser du en mann som elsker pannekaker. Det første reisetipset vi testet ut da vi besøkte Egersund på sommerens bilferie, burde med andre ord sendt meg rett til himmels av smaksløklykke:
Det var «okka by»s legendariske fleskepannekaker fra Grøsfjeld. Eller strengt tatt fra Berentsens Brygghus, siden det lokale bryggeriet overtok produksjonen da byens slakterbutikk la ned ved nyttår 2014.
Egersunds favorittmat
Så populære er fleskepannekakene at en utflyttet eigersunder den samme vinteren fikk kjørt pannekaker og Berentsens Pink Panter-brus med taxi de 72 kilometerne til Mariero i Stavanger. Han syntes så synd på kollegaene som ikke hadde smakt hjembyens kulinariske mesterverk!
– Oppskriften er den lokale varianten av Coca Cola-oppskriften, fastslo min tidligere kollega og bypatriot da jeg spurte ham om Egersund-tips.
– Oj, det var voldsomt, sa jenta bak disken i bryggeriutsalget. Men hun kunne bekrefte at pannekakene fortsatt går unna som bare en pannekakestabel kan.
– Jeg tror det ligger én pakke igjen i kjøleskapet, sa hun til slutt. – Holder det?
Det holdt. Etter at Johanne (2,5) hadde spyttet ut sin første bit, var jeg den eneste som hadde lyst på. Jeg satte begge til livs mens vi trasket tilbake til sentrum langs fylkesvei 44.
Smaksopplevelsen var omtrent som været. Pannekaker skal helst spises varme, denne var like kjøleskapskald som en elendig vestnorsk sommerdag. At fleskebitene drysset ned på asfalten nesten like tett som regndråpene, hjalp heller ikke. Men måkene skal da også ha mat.
Les mer om vestlandsferien vår her!
Det søte Egersund
Regnværet la et vått slør over hele byen. Det var en innedag. Men fajancemuseet fristet ikke. Ikke Bilstadhuset med sin tidlige 1900-tallsinnredning heller. Vi innvilget oss et hvileskjær.
Da Tone og Johanne fant ro i butikken Bare Barn, ble min rastløshet likevel for sterk. Jeg vandret ut i det våte og inn i virvaret av smau og krinkelkroker på Haugen, Egersunds knøttlille «middelalderby» som strengt tatt grodde fram som et villnis av boliger, verksteder, løer og fjøs utpå 1700-tallet.
– Egersund hadde en rekke bybranner (seks, ifølge Dalane Folkemuseums byhistoriske leksikon). Men de spredte seg aldri til Haugen. Derfor har det blitt bevart, sa Hedda Tengs.
Hun sto bak disken på det som viste seg å være en skikkelig godbit for smaksløkene: Egersund Chokoladefabrik, hvor sjokoladeduften steg opp fra glasskrukkene fylt av søtt snadder i lekker utforming.
– De grønne kulene er mojitotrøfler. Med ekte mynte og lime. Og den hvite der er lakrisfudge, med lakrispulver fra Johan Bülow, reklamerte Hedda. Det ble et dyrt besøk. Jeg måtte jo ha to av den og den og den, og den.
– Kommer dere til å spise dem i løpet av to–tre dager, spurte Hedda. – Det avgjør hvordan jeg skal pakke dem.
– Du trenger ikke å pakke dem, svarte jeg. Heldigvis. For «hjemme» på hotellrommet i Grand Hotel Egersund skulle jeg fryde meg over håndlagd sjokolade og en fortsatt kald Pink Panter-brus. Og en like kald Neptun-øl fra Berentsens etterpå. Den kulinariske opplevelsen av Egersund var reddet.
Les også om fjellikonene noen mil mot nordøst: Preikestolen og Kjerag!
Den fargerike trehusbyen
Neste morgen hadde skyene skalket lukene. Av og til slapp de til og med et solgløtt gjennom. Vi spiste frokosten så fort vi kunne, (jeg elsker hotellfrokost, så fort gikk det ikke!) og kom oss ut på byvandring.
Egersund har fortsatt bevart mange av sine gamle trehus, bybrannene til tross, og i 2006 ble den kåret til Norges fineste småby. Personlig ville jeg nok ha plassert den litt lenger nede på lista, men like fullt:
Koselig var den. Og til forskjell fra Skudeneshavn og trehusbyene på Sørlandet er den heller ikke hvit. I «Okka by» er fargepaletten mye rikere, noe som gir et ekstra historisk skjær til trebebyggelsen i den gamle fisker- og havnebyen.
Før 1900 var nemlig hvit den dyreste malingfargen, og en luksus kun de rikeste kunne ta seg råd til. Da også hvitfargen ble billig, var det derfor naturlig at så mange nordmenn fant fram malerkosten. De snobbet jo oppover! Men ikke i Egersund.
Hvorfor? Det skyldtes fajansefabrikken. Fabrikkpipene der la nemlig et grått sotbelegg på byens vegger, ifølge byens turistsider, noe som gikk dårlig sammen med hvit kledning og karmer. Dermed forble Egersund en fargerik by, i jordfarger og (nesten) alle regnbuens farger.
Vi rotet oss ned den snorrette Strandgaten til Parken, hvor vi svingte opp Skriveralmenningen. Bak lindetrærne som delte den, lå noen av byens aller koseligste småhus som en trapp nedover mot indre havn.
Da vi også hadde sett Egersund kirke og stukket nedom brygga for å se Sjøhusrekken, fant vi ut at nok fikk være nok. De andre tipsene til min patriot: Utsikten fra byfjellet Varberg, badeturen til Skadbergsanden og gåturene til Eigerøy fyr og Trollpikken måtte utgå.
Videre i Dalane
Skyene trakk igjen for gardinene, og uansett hadde vi mer på programmet: En halvtimes kjøring mot sørøst lå Sogndalstrand, og bortenfor der Helleren ved Jøssingfjorden.
Les om den nydelige trehusbyen Sogndalstrand!
Og den første byen i Agder, Flekkefjord!
Men i bilen hadde vi sjokolade og Pink Panter-brus. Så smaken av Egersund ville være med oss enda en stund.
Lik Det vonde liv på Facebook!
