REISE TIL: TROLLSTIGEN, NORGE
Allerede før veien opp Trollstigen var påbegynt, forutstå amstingeniør Nils Olaf Olsen Hovednak det uunngåelige: Dette ville bli «en av våre viktigste turistruter». Året var 1912, og han var snart ferdig med å stikke ut kjøreveien over fjellet mellom Valldal og Isterdalen.
Da hadde bøndene i Valldal og Romsdal strevet seg over fjellet i århundrer – ganske sikkert uten engang å tenke på turisme. De skulle til marked eller til bergverkene på Lesja og Røros med smør og ost, og slet seg fram over en gangvei som bare så vidt var farbar til hest.
Jeg tviler på at de nøt naturen så veldig.
Det gjorde heller ikke jeg første gang jeg kjørte ned Trollstigveien.
Skyene strøk lyngen over håret og trykket seg tungt ned over Isterdalen. Det yret. Turistens trass tvang meg til å tre ut av bilen og traske ned til terrassen ved utsikten. Jeg håpet vel egentlig på et slags værmirakel. Men ingen Moses kom og delte skyene. Det var som å se inn i en rullgardin.
Opplevelsen av å lirke bilen ned de 11 hårnålssvingene, kunne vestlandsværet derimot ikke ta fra meg.
Les også om vår bilferie på Sunnmøre!
Trollstigen på sitt beste
Neste gang jeg forsøkte meg, var jeg heldigere. Sol var det riktignok ikke, men skyene lå høyt som en Airbus over Romsdalsfjellene. Og sol er egentlig ikke nødvendig for å nyte Trollstigen til fulle – med mindre du er der for å ta reklamebilder for Visit Norway, eller noe.
Slike hensikter hadde ikke jeg. Jeg var på sparereiseprosjekt for VG, så denne gangen kunne jeg nyte selv svingene i ro og mak – fra forreste sete i en rutebuss (sommerruta 220).
Dermed var det bussjåfør Tor Sindre Grønningsæter og ikke jeg som måtte sveive ratt som om det var en håndvinsj for å manøvrere oss opp mot Stigrøra. Bussen stakk haka godt ut forbi stabbesteinene i serpentinene, men Tor Sindre så ut til å ha hvilepuls.
– Det er ikke svingene som er utfordringen med å kjøre opp Trollstigen. Det er å lese trafikken, slik at ingen må rygge for å bruke møteplassene, sa han.
Ikke alle de 800.000 turistene som lokkes til veistrekninga hvert år, er enige.
– En gang måtte jeg overta rattet og flytte en bil og campingvogn. Det er flere år siden nå. Men det skjer nesten daglig at noen stopper midt i veien, vill i blikket, og nekter å rygge, fortalte bussjåføren.
Se alle mine blogginnlegg om Norge!
Det vonde liv i Trollstigen
Trollstigens 11 svinger har ikke bare grå hår hos norgesturister på samvittigheten. De har også historie.
Både Stortinget og amtstinget sa det var umulig å bygge vei opp den bratte fjellsida, men likevel: I 1916 – kun noen få år etter at kløvstia opp bakken ble ferdig – ble det vedtatt at strekninga skulle bli bilvei. Det var lenge før dagens multitonns anleggsmaskiner så et vestlandsfjell.
I stedet ble arbeidet stort sett utført med spett, slegge, bor og feisel. Og trillebårer til å frakte steinen og grusen.
– Eg dreiv for det meste med mining, og det var eg som oftast slo. Det var minebor og sleggje, og ein slo med ein effekt som dreiv boret om lag ein halv meter ned i fjellet på ein time, fortalte Peder Strøm, som var med i et av arbeidslagene, lokalhistorikeren Astor Furseth om arbeidet, ifølge Sunnmørsposten.
Svingene fikk velfortjent navn etter basen på arbeidslaget: Wikipedia lister opp Otmar Østigård, Johan Voll (sving 2–4), Kjelstad, Anton Fiva, Lars Daniel Tafjord, Martin Uri (sving 8 og 10), Arthur Langdal og Volda-svingen øverst.
Du skal imidlertid ha både servostyring og gode nerver for å tenke på det mens du forserer dem i egen bil.
Bobilshow fra toppen
Vel oppe stoppet bussen for fotopause. Ruta er lagt opp til det. (Også ved Ørnesvingen over Geiranger åpner bussruta for muligheten, «hvis mulig,» som det står.)
Selv steg jeg av. Geiranger hadde jeg sett på min forrige tur – med utsikt, til og med. Nå ville jeg vente på neste buss, nedover. Og ha god tid til å bivåne Trollstigens teater.
Den nye utsiktsplattformen rakte tunga langt nok ut til å gi fullt overblikk. Hver sving, hver nervøse rattrykning og svidde kløtsj, ingenting kunne unnslippe meg. Det var ganske så morsomt – for meg, vel å merke. Nølingen der nede i Isterdalens brattheng tydet på at ikke alle bilistene syntes det samme.
Da selv jeg hadde fått nok (Jeg er ikke så ond!), bega jeg meg ut i naturen. En bred sti fører helt fra parkeringsplassen og helt til toppen av Trollveggen. (Kart på Ut.no.) Jeg fulgte den bare et stykke, og satte meg til i lia med matpakka mi.
Bispen (1462 m.o.h.), Kongen (1614), Dronninga (1544) og Karitinden (1356) tegnet en takkete horisont. Med en smal, norgeskjent vei som tegnet en brede Zorro-z-er nede i dalsida.
Lik Det vonde liv på Facebook!
