REISE TIL: BERGEN, NORGE
Jeg har alltid vært en skap-bergenspatriot; du vet den typen som nikker forsiktig og diskret når bergenserne hoier «gullet ska hem», enda jeg innerst inne vet at Brann aldri i verden kommer til å bli seriemestere.
Jeg syns også at Bergen er Norges fineste by. Kanskje verdens fineste, faktisk.
Det mener jeg ikke bare fordi jeg ble født der, i oppholdsvær på tampen av en varm sommer for mange år siden.
Jeg mener det fordi Vestlandets hovedstad er vakker som en Disney-film, sjelfull som en Otis Redding-plate, og attpåtil full av bergensere.
Bergenserne er for meg Norges napolitanere. De er mye. Alltid høyt oppe eller langt nede, med en skarrende megafon over stemmebåndet når de overdøver sidemannen – som helt sikkert tar feil, hvis han da ikke er enig med bergenseren.
Apropos Napoli, les om den, da vel!
Bergen basics
Like fullt har jeg aldri kommet helt forbi nybegynnerstadiet når gjelder å være turist i Bergen.
I løpet av mine drøye 40 år med dagsturer som barn, ungdom og voksen, i sol og regn, sommer og vinter, har jeg riktignok besøkt (det nokså slitte) Akvariet, de gamle husene i Gamle Bergen, fascinerende Det Hanseatiske Museum og Edvard Griegs gamle kunstnerhjem Troldhaugen – sistnevnte som eneste turist en vinterdag på oppdrag for VG.
Jeg har humret over ubeskjedenheten bergenserne viser i stedsnavn som Paradis, Florida, Montana og Kanadaskogen. (Buss nummer 12, Amerikalinjen, stopper i både Montana og Florida.)
En suppefabrikant har sågar spurt meg om å få bruke Bryggen-bildet jeg tok til nevnte VG-sak, på en fiskesuppepose.
Helt blottet for bergenskunnskap er jeg altså ikke. På den andre side er det mye jeg aldri har gjort:
Jeg har aldri blakket meg på breiflabb på Fisketorget, slept meg på snublende føtter opp de 722 trinnene i Stoltzekleiven, trålet Nordnes opp og ned på jakt etter det vakreste smauet, tatt selfie på alle de syv fjell, eller gått fotturen over Vidden mellom Fløyen og Ulriken.
Sant å si har jeg ikke engang vært på Ulriken, enda det går gondol dit!
Enda verre – alternativt bedre, gitt norske hotellpriser – er at jeg aldri har bodd på hotell i byen mellom de syv fjell. (For et rim!)
Jeg har jo alltid hatt tilbud om privat innkvartering.
Derfor har jeg vært overalt på fantastiske Glesvær – like utenfor byen!
En nybegynner i Bergen
Da jeg igjen dro til Bergen, sammen med Tone og Johanne på vår vestlandsferie i år 1 før Korona, ble det igjen en reise til topp 3-listas Bergen.
Tone har studert i byen; jeg har besøkt den både frivillig og høyst ufrivillig omtrent årlig siden 70-tallet. (Pappa hadde lenge tradisjon for å kjøpe sko der; da prøvde han bestandig alle skoene i alle skobutikkene i Bergen sentrum, og endte alltid opp med dem fra Ecco.)
Men Johanne (2,5 på dette tidspunktet) var ekte nybegynner.
Det var altså gode grunner til å ta nok en runde i førstegangsturistens Bergen.
Godvær – helt sant
Været var som det pleier når jeg besøker Bergen: Sola skinte. Selv om det i et normalår er 200 nedbørsdager mellom de syv fjell (Oslo har 115), har jeg rimelig gode erfaringer.
Værstatistikken innebærer tross alt 165 dager med oppholdsvær. Så vitsen «Har du hørt om turisten som spurte bergenseren: – Regner det alltid her? – Det vet jeg ikke, svarte bergenseren, for jeg er bare 11 år,» er altså en løgn selv en Trump-tilhenger ville ha nølt med å tro på.
Les også om fantastiske Havråtunet 35 minutter øst for byen!
The very best of Bergen
Lille Lundegårdsvannet lå blått som en sixpack Hansa Fatøl. Sola lyste opp blomstene ved Musikkpaviljongen. Torgallmenningen var lesesal for alle verdens turister som snurret forvirret rundt på sine bykart og reiseguidebøker. Vikingen på Dyre Vaas «Sjømannsmonumentet» hadde barter som nådde nesten ned til vannspeilet.
Rastafletta til karen som gikk foran meg over gata til Fisketorget, var likevel enda mer alarmerende. (Se bildebevis.)
Johanne tok en pause i barnevogna mens vi voksne sjekket ut Tones gamledager rundt restauranthuset Kjøttbasaren. Mens Tone dro på mimretokt inn på sin gamle arbeidsplass, netthandlet jeg billetter til Fløibanen.
En kort, bratt tur i et «tog» med glasstak må tross alt være en sikker innertier når du reiser til Bergen med barn.
Antakelsen stemte, for selve kabelbanens del. Køsystemet – den forhåndskjøpte billetten hjalp oss bare forbi køen foran billettluka – var derimot nok et argument for min teori om at bergenserne er Norges napolitanere.
Vel oppe på Fløyen var utsikten enda finere enn jeg husket den. I tillegg var det en diger lekeplass like bak folkerestauranten, dermed var Fløyfjellet tipp topp for hele familien!
Også Bryggen var faktisk en liten slager hos familiens minste. Smugene i verdensarvstedet er jo bilfrie. Og på bilfrie steder kan man løpe! Instagram-ende turister med selfiestenger har tross alt to bein til å flytte seg med.
Vi holdt oss trygt unna alle troll og elgskilt-butikker. Foran skiltet med snadde-skipperen Campelen forklarte selgeren betydningen av riktig senestyrke hvis turisten mot formodning skulle få napp, men vi styrte klar også der. Kun lekebutikken Småting lokket fram lommeboka – vel fortjent etter til og med å ha tenkt på egen barnedør.
Så dro vi hjem. Uten å ha besøkt Rosenkrantztårnet eller Håkonshallen. Uten å ha sett Stolpehuset på Nordnes, Mariakirken, kunstsamlingene i KODE-museene langs Lille Lungegårdsvann, eller…
Det føltes greit. Jeg har hatt 40 år på meg til å sjekke ut de reisetipsene. De blir sikkert stående i noen år til.
Les om flere reisemål på Vestlandet!
Booking.com