REISE TIL: LOFTHUS I HARDANGER, NORGE
– Beklager hvis jeg ser litt sliten ut. Jeg sto i resepsjonen fra åtte til tre.
Hans Edvard Harris Utne hadde akkurat åpnet kunstutstillingen i hotellets underetasje, så ja, du kan si det hadde gått i ett i hele dag, og nå sto altså journalisten fra Magasinet Reiselyst foran ham.
I den grå dressen så han like fjong ut som selv de fiffeste gjestene. I virkeligheten var han altså hotellsjefen. Og det var visstnok ikke like glamorøst.
– Vi er noen familiehoteller i Norge. Da er ikke hotellsjef-jobben helt som du tror. Vi står i oppvasken, plukker sneiper og serverer frokost, der og når det trengs, sa Hans Edvard.
Les også om vestlandsferie med elbil – gjennom Hardanger!
Giganthotellet i Sørfjorden
Så begynte han å fortelle om familien og hotellet. Og setning for setning slappet også jeg mer av. For jeg kan ikke nekte for at jeg stusset da jeg parkerte Alfa-en utenfor hotellet hans litt tidligere på dagen.
Var dette et historisk hotell? Ikke bare så det nesten flunka nytt ut, og digert, med trimrom og konferansesaler og 70 ansatte, og både 88 meters utebasseng og en hvit bro et dameromanomslag verdig utenfor.
Da jeg sjekket inn og fikk rommet, oppdaget jeg til og med at badet var utstyrt med japansk toalett, komplett med alle mulige knapper for rumpespyling og jeg-vil-ikke-vite-hva.
Les alle mine innlegg om Vestlandet her!
Historien om Hotel UIlensvang, del 1
Men like fullt. Hotel Ullensvang er ikke bare medlem av hotellkjeden De historiske. Det har også en historie så fargerik og lang at medlemskapet bare skulle mangle.
– Historien til hotellet startet med toppoldefaren min, Hans Utne, da han kom roende over Sørfjorden som 14-åring for å arbeide her i Ulvik. Den gang fantes det ikke noe hotell på denne sida av fjorden. Helt til tippoldefar startet det, i 1845, begynte Hans Edvard.
At det måtte en utning til, sier trolig det meste om norsk turisme før laksebaronene og Keiser Wilhelms ankomst til de norske fjordene.
For Ullensvang var faktisk en foregangskommune (eller herred, som det het på den tida) når det gjaldt å tenke turisme. Prosten Niels Hertzberg hadde allerede fått trykket opp en liten skrytebrosjyre som norske konsulater kunne dele ut, noe som har gitt ham tilnavnet «Norges første turistsjef» da Hans kom roende over fjorden.
Men hotell hadde bygda ikke. På den tida bodde de tilreisende på prestegården. Niels Hertzberg må med andre ord ha vært en gjestfri mann. Men så var det da også stort sett fintfolk som hadde råd til å reise på den tida. Så kanskje han egentlig bare likte å smykke seg med rikinger til bords, som en avveksling til fruktbøndene i tømmerhusene på Lofthus.
Uansett. På Utne hadde det vært gjestgiveri siden 1722. Så Hans så potensialet.
Han omdøpte halmsenga si, i loftet over båtnaustet hvor han drev dampskipsekspedisjon, til «skysstasjon». (Hvor han selv sov når han hadde gjester, aner jeg ikke.) Året etter, i 1846, utvidet han «hotelldriften» – til to senger.
To år senere malte Tidemand og Gude sitt «Brudeferden i Hardanger», som man ifølge boka «Norsk kunst i bilder» lenge mente var basert på naturen ved Lofthus.
Enda et element i Hardangerfjordens plass i norgeturismen – og dermed hotellets i dag seks etasjer – var lagt.
Les også om den vakre Røldal stavkirke noen få mil mot sør!
Historie overalt (del 2)
Vi måtte ha et bilde, og det tar man ikke inne. Ikke i Hardanger. Hans Edvard tok meg med ut i hagen. Der viser det historiske hotellet enda flere sider av slektskrøniken.
De fire bjørketrærne, for eksempel. De er en arv etter hotellets første direktørkone, Brita. Hun kom fra Aga tvers over fjorden, og før 23 barnefødsler ga henne mer enn nok å tenke på, savnet hun hjemstedet så sårt at faren fikk sendt henne fire bjørketrær fra Agatunet.
Et annet sted i hagen sto «komponisthytta» hvor Edvard Grieg satt og skrev både «Våren», «Holberg-suiten» og deler av «Peer Gynt».
Den lille holmen som «dameroman-broa» fører til, er et utslag av hotellets nyere historie – og Utne-familiens evne til å drømme stort.
– Far hadde alltid hatt lyst på en øya i Karibia. Det hadde han ikke råd til. Så han bygde i det minste en øy i Sørfjorden, fortalte han.
Big in Japan
Svømmehallen, trimhallen, parkeringshuset, konferanseavdelingen – hele forvandlingen til et gigantbygg i den idylliske fruktbygda – skyldes også drømmene til forrige generasjon Utne-r.
De satset på det japanske markedet. Og lyktes.
– I dag har vi tett innpå 5000 japanske gjester i året. Og et japansk bibliotek, skrøt Hans Edvard.
Jeg vet ikke hva tippoldefaren hadde sagt om det. Men jeg tror han ville ha likt det. Selv om – eller kanskje fordi – japanerne neppe ville tatt til takke med halmsenga hans i naustet.