Det jeg har lært om ferie med en ettåring

REISE TIL: FRANKRIKE, ITALIA, NORGE, DANMARK OG MALTA

Feriene blir nok aldri helt som før; når Johanne flytter ut, vil jeg være 60. Nå som vi har fått barn, er de ikke engang like år for år.

I året som gikk, hadde vi ikke lenger en baby på slep. I stedet reiste vi på ferie med en ettåring. Det måtte vi løse med en helt annen rytme, med nye muligheter men også nye utfordringer.

Her er en slags sammenfatning av våre erfaringer.

Klikk her for å lese om ferie med et spedbarn!

Mye skrik og mye tilgivelse

Utgangspunktet når du skal planlegge en ferie med ettåring, har selvfølgelig ikke endret seg fundamentalt fra hvordan det var året før.

Attåring på ferie på Malta
Brede fortau er fine. Men pass på! Noe trafikalt grunnkurs har ikke en ettåring gjennomgått.

Småen er fortsatt fullstendig prisgitt dine prioriteringer. Hun eller han har like lite tålmodighet med å høre på forklaringer, men har heldigvis like enorme evner til tilgivelse.

Barn på ett år lever helt og fullt i øyeblikket, og vil ikke huske et kvidder av ferien om et års tid.

Dermed kan du, hvis du absolutt vil, ta med ettåringen på heldagsutflukt til den numismatiske samlingen i British Museum, og likevel bli tilgitt. (Av arvingen, i hvert fall.) Du kommer imidlertid ikke til å gjøre det – uansett om du skulle ha lyst.

Barn på ett år innehar nemlig et imponerende stemmevolum. Og de er minst like bestemte på hva de ønsker og ikke ønsker som for et år siden.

Forskjellen på 0 og 1

Når ettåringen i tillegg sover mye mindre – du vil ganske snart måtte innfinne deg med at det bare blir én lurs pause – er konsekvensen åpenbar:

Du trenger fortsatt ikke å tilbringe ferien på bamseklubb. Men du må til enhver tid sikre at dagens aktivitet og tilholdssted i det minste ikke er pyton, ubrukelig eller gørrkjedelig for familiens minste.

Laterankirken i Roma
Jepp! Vi tok faktisk en våken Johanne med inn i Laterankirken. Der var det lite folk og mye løpeplass, og heelt ålreit å være.

Siden uttrykket «små barn, store gleder» ganske sikkert ville ha blitt vitenskapelig bevist hvis noen prøvde, betyr for så vidt ikke akkurat det kravet så all verdens mye. Du ville glatt komme unna med selv numismatisk avdeling hvis småen var opptatt av å jage en flue. Men vår erfaring er at foreldrene til en ettåring bør sette minst mulig lit til egen råflaks, og heller nerde når ungen sover.

Den største endringen fra null til ett år, er likevel mobiliteten. Mens poden for ett år siden kunne ligge pal i vogna eller bæres i timevis uten å syte, vil småen nå utforske.

Barnevogn i Hyeres
Barnevogna var litt upraktisk noen steder i Hyéres gamleby. Men absolutt nødvendig.

Vogna må fortsatt være med overalt, og den vil være et populært tilholdssted i perioder. Men dere kan ikke forvente full enighet om når småen skal sitte der og når han eller hun skal ut og gå. Hvis dere plutselig skal traske i en time langs en tett trafikkert vei, kan du spise bleier på at det er akkurat da 10 kilo viljestyrke vil gå selv.

Da kan dere selvfølgelig bruke selene i vogna. Og det må dere. Men inntil noen finner opp hodetelefoner med 100 prosent støyutligning, bør dere heller sørge for at dere aldri havner i en sånn situasjon.

Så. Hva har jeg egentlig lært om å reise på ferie med en ettåring på slep? Her er min 18-punktsliste.

Seks råd for selve reisen

1. Bestill et ekstra sete

Jeg innser at dette er et økonomisk spørsmål, men likevel: Dropp fristelsen til å la minsten fly gratis. Bla heller opp halv pris for et eget sete, slik at han eller hun kan stå (i sokkelesten) og herje i midtsetet.

2. Men glem ekstradilldallet

Ekstrautgiftene vi har påført oss hos BarnOmbord før fjorårets flyturer, har derimot vært helt meningsløse. Til Provence i påsken, da Johanne var 13 måneder, leide vi en FlyeBaby hengeseng. Den var hun altfor lang for, så hun måtte sove i fanget. Neste gang, til Italia, leide vi en CARES barnesikring. Den brukte Johanne i nøyaktig null sekunder; hun satt på fanget ved avgang og landing, og resten av turen sto hun – eller sov i armene våre.

Jeg påstår ikke at alle ettåringer er like. Men det aner meg at dere kommer til å klare dere fint uten disse hjelpemidlene.

3. Fyll opp prampacken

Har dere ikke prampack? Kjøp en eller lån en. Den beskytter ikke bare barnevogna under flyturen, men gir også masse plass til å snike med litt ekstra: Leker, bleier (mye billigere i Norge enn utlandet), barnemat og grøtskåler. Alt får plass i den gigantiske trillebagen.

4. Legg igjen all skam i sikkerhetskontrollen

Som småbarnsforeldre får dere lov til å ha med så mye barnemat dere vil gjennom sikkerhetskontrollen – flytende eller ei. (I hvert fall innenfor rimelighetens grenser.) Men: Sikkerhetskontrollen er stressende nok når du reiser solo. Når du i tillegg har en småtass du må passe på, gir det straks helt hjernekok når du samtidig skal samle sammen innholdet i alle de 18 plastkassene som spyttes ut av røntgenmaskina.

Da skal du overse alle olme blikk fra medpassasjerene som pent må vente fordi du okkuperer rullebåndet. Ta deg god tid og trippeltsjekk at alt er med. Så slipper du å gjøre som oss da vi skulle til Sperlonga, å ha pakket mengder av barnemat bare for å glemme den på første stasjon etter innsjekk.

5. La barnet få se ut vinduet

Da hun var baby, var flyturen transport for Johanne. På fjorårets turer, derimot, var spesielt flyplassen superspennende. Det samme var selvfølgelig de andre flyene på taksebanen. Ved å sette henne på fanget i vindussetet, unngikk vi derfor full jeg-kjeder-meg-konsert selv da flyet ble forsinket. Og selvfølgelig: En smokk og en drikkeflaske ettåringen må suge fra, bidrar til å utligne trykket ved avgang og landing.

Les også mine erfaringer med å fly med en baby!

6. Kjøp prioritet hos leiebilselskapet

Kø på leiebilkontoret Firefly i Malaga
Denne leiebilkøen er heldigvis fotografert på en ferie før Johannes tid. Men dere skjønner tegninga: Du kan ikke regne med at en ettåring først skal sitte fire timer på et fly for deretter å finne seg i dette.

Leiebil gir en helt annen mobilitet i ferien, men det er en ulempe: Det pleier å ta en halv evighet å få hentet den. Legg da til tida du trenger for å krangle på plass barnesetet (jeg har aldri fått sete med isofix fra et leiebilselskap), så har du fort en utålmodig ettåring på nakken. Dere kan framskynde prosessen litt ved å la f.eks. mor hente ut bilen mens far tar seg av barnepass og bagasje. Men det forutsetter at dere reiser lett – ellers vil sistnevnte snart behøve blekksprutarmer for å få med både bagasjen og ettåringen gjennom tollen.

Løsningen – som bare demper marerittet – er å kjøpe prioritert utsjekk hos leiebilselskapet hvis det tilbyr det.

Fire råd til valg av overnattingssted

7. Beliggenhet er konge

Selv som barnløs likte jeg å bo sentralt. Etter at jeg fikk barn, er det helt essensielt. I Roma glemte vi dette. (Eller: Vi skjønte ikke hvor viktig det var.) Vi booket leilighet i et noksagtstrøk langt unna det vi ville se. Siden ettåringen gjør det strevsomt å gå langt, og romerske drosjer ikke har med barnestol, ga det svært begrenset aksjonsradius. Og strøkene vi ønsket å se, forble stort sett like uoppnåelige som om vi hadde holdt oss hjemme. Samme logikk gjelder selvfølgelig hvis det er stranda som er målet for ferien.

8. Men et tilfluktssted er fint

Hage i Roma
Uteplassen som lurte oss ut i Romas geografi.

Det som lokket oss ut i Romas geografi, er likevel gjeldende. Med en ettåring i reisefølget, bør du ha et tilfluktssted for å kunne nyte ferien. Enten du vil eller ikke, er du jo låst etter barnets leggetid. Og både far og mor trenger jo ikke å stå opp når småen galer hver dag i ferien.

I Sperlonga traff vi helt blink – leiligheten (*) hadde både ekstra oppholdsrom innvendig og en stor inngjerdet hage. I tillegg lå den nær både stranda og gamlebyen. I Roma glemte vi punkt 7. Da burde vi trolig heller gått for et mindre hotell. Og satset på at babycallen hadde dekning helt til resepsjonen.

9. Sjekk at hotellet har reiseseng

Dette punktet starter med et hjertesukk: Booking.com har filtre for å vise hoteller med grillutstyr og rom med boblebad. Men for å se om hotellet tilbyr reiseseng, må du pent klikke deg inn på hvert enkelt overnattingssted.

At én bookingside svarer «nei», betyr likevel ikke at løpet nødvendigvis er kjørt. På Provence-ferien booket vi gjennom Hotels.com i stedet. Prisen var høyere, men der lovet vertskapet reiseseng. Og en avtale er en avtale.

10. Spesifiser at du trenger den

I forlengelsen av forrige punkt: Husk å gi beskjed om at du trenger den. Og med mindre du ankommer hotellet midt på dagen, bør du be dem sette den opp for deg. Da slipper du forhåpentligvis å

  1. banne over at senga ligger på bakrommet til vaktmesteren.
  2. banne enda mer fordi alle barnesengene er lånt bort til andre.
  3. stresse vettet av deg for å få slått opp senga før småen våkner. (Glem det.)

Åtte råd til selve ferien

11. Reis sammen med besteforeldrene

Jeg innser at dette rådet ikke passer for alle. Men det er en god grunn til at flergenerasjonsferien har blitt populær. Med besteforeldre i reisefølget kan alle voksne få litt kjærkommen avlastning – ferie, rett og slett. Ja, to småbarnsforeldre kan til og med få seg en middagsdate. Mitt tips er å benytte den anledningen til å finne et bedre sted enn Tone og jeg gjorde i Roma.

12. Benytt sjansen mens barnet sover

Restauranten La Petite Fontain i Collobrieres i Massif des Maures
Du kan nyte matro også med en ettåring i reisefølget. Men da bør du spise mens småen sover luren sin.

Små barn er skjønne. Men de er også sta som dørlåsen til feil leilighet. Hvis dere virkelig vil se Vallettas katedral, pavens gamle kapell, eller vil spise en bedre provencalsk lunsj i fullkommen matro, må dere benytte anledningen mens ettåringen sover.

13. Og ha med leker

Murphys lov gjelder. Akkurat idet kelneren kommer med lunsjen, vil familiens stolthet våkne. Da har dere én mulighet for å oppleve et snev av matro. La småen bestemme. Vil hun/han smake eller leke? Eller begge deler? Selv reddet vi utallige slike situasjoner på Malta-ferien med Duplo. Så takk og lov for at det var det som gjaldt, og ikke Brio-tog eller trommesett.

14. Ettåringen kan godt se en gamleby…

Et lite barn på ferie med moren sin
Bilfrie gamlebygater er slettes ikke det verste som fins.

Joda, jeg vet. Små barn kan stå i evigheter og kaste grus i en vanndam eller rive i stykker løv. Men de finner seg også i å være med mamma og pappa på det meste. Gamlebyer og gågater er helt fint.

Johanne elsket å surre rundt i gågatene nedenfor Spansketrappa. Og vi har knapt nok sett henne mer lykkelig enn høstuka på Malta – selv om (eller fordi?) mange av dagene ble tilbragt på sightseeing på brostein.

Jo færre turister, mopeder, biler, syklister, hunder, kontorister osv. osv. dere deler gata med, jo bedre er det selvfølgelig. Spesielt for foreldrene som skal passe på den lille krabaten.

15. …men er ennå ikke veldig interessert

Vi kjørte ikke bare vårt eget sightseeingløp mens Johanne var ett. En del ganger la vi også inn utflukter til ting vi tenkte hun ville elske. Vi så besøksgårder, dyreparker (både i Roma og Kristiansand) og akvarier. I Skagen tok vi henne med på bamsemuseum.

Alt sammen var helt fint. Men hver eneste gang var vi foreldre mer begeistret enn henne. Så hvis dere heller vil spare pengene og ta med ettåringen til en park, kan dere ha god samvittighet for det.

16. Men ingenting slår stranda

barn på strand
Det må ikke være varmt for å kose seg på stranda når du er ett år gammel.

Ett sted elsker imidlertid vår småtass langt høyere enn noen annen jeg kjenner: Stranda. Med et par bøtter, en spade (gjerne to så mamma eller pappa kan samarbeide) og et par plastformer, var det knapt grenser for hvor lenge hun kunne sitte som paralysert.

Selv på kroferien i Skagen – en hustrig høstdag iført ull og parkdress – viste strandlivet seg helt magisk for vår kjære smårolling. Siden fred i ferien er alle foreldres fremste forhåpning, er altså stranda selvskreven året rundt.

17. Ice ice baby

En av tingene som blir moro når småen bikker ett år, er at du skjønner hva hun/han vil. Og noe av det som kan være mest frustrerende, er at det ettåringens ønsker på ingen måte samsvarer med dine.

Løsningen som funket for oss, var å utlove is. Da måtte vi selvfølgelig holde løftet. Men problemet er ikke hva du spiser i ferien, men hva du spiser i hverdagen. Og så videre, og så videre. For som nevnt: Fred i ferien trumfer det meste.

18. Og ta med skift. Overalt.

En siste ting jeg har lært i året som gikk, ikke the extremely hard way men gjennom observasjon og konklusjon, er at småbarnsforeldre alltid – 86.400 sekunder i døgnet – må ha med seg skiftetøy til ettåringen. Ikke på grunn av isen i punkt 17. Skitne barn er glade barn. Men fordi en ettåring helt plutselig kan synes en ny ting er rasende festlig. Det kan for eksempel være å løpe mellom vannsøylene på en plass i Valletta. Eller å plaske som en gal i et vannspeil. Og da er tørre klær mer enn litt kjekt å ha.

Er mine erfaringer fra ferier med en ettåring stikk motsatte av dine? Har jeg glemt noe? Skriv en kommentar!

Og selvfølgelig: Lik Det vonde liv på Facebook!

Annonser

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.