Sancta Sanctorum var ikke bare vakkert. Ifølge guiden Chiara er det lite besøkte kapellet midt i Roma også noe langt mer.
– Ifølge tradisjonen er dette verdens helligste sted, forkynte hun der vi sto: Guiden, mamma og meg. Tone ventet utenfor med barnevogna, så mor og sønn var de eneste turistene. (Etter «vaktskiftet» var også Tone eneste turist i kapellet.)
– Ifølge én av tradisjonene, la Chiara til etter litt. Roma er byen for tradisjoner. Og til selv å forkynne at de forvalter den fulle og ene sannhet, er den katolske kirke et overflodshorn av selvmotsigelser og paradokser.
Pavens private kapell
Men uansett. Inskripsjonen over alteret ga støtte til påstanden. «Non est in toto sanctior orbe locus» forkynte den. «Det fins ingen helligere steder i verden enn dette.»
Sancta Sanctorum – navnet betyr noe sånn som «det helligste av de hellige» – var også der kirken oppbevarte sine aller mest dyrebare relikvier etter at den ble bygd en gang på 700-tallet.
At det skjedde her like bortenfor Laterankirken og ikke i Peterskirken, er helt naturlig. Da kapellet ble bygd i middelalderen, var Vatikanet fortsatt bare et område rundt en kirke i utkanten av byen. Pavene holdt til i Lateranpalasset, og Laterankirken var byens viktigste katedral. (Det er den offisielt fortsatt, i og med at katedralen er bispedømmet Romas bispesete.)
– Sancta Sanctorum var pavenes private kapell, datidas Sixtinske kapell, helt til 1305, da pavene flyttet til Avignon. Da pavestolen vendte tilbake til Roma, flyttet også den, til Vatikanet. Men relikviene forble her inntil de fleste ble flyttet av sikkerhetsgrunner, fortalte Chiara.
Les også mine tips til hvilke severdigheter du bør se i Roma!
Gotisk prakt
Fra gata så det anonymt ut, halve fasaden lå bak en reklameskjerm. Scala Sancta, den hellige trappa med 28 marmortrinn som Jesus ifølge legenden gikk da han skulle bli dømt, og som pilegrimene må forsere på knærne, var stengt for restaurering. De ytre rommene av andreetasjen var prydet av dusinvare renessanse- og barokkunst.
Men her inne, i det hellige rommet, var det som om selv Romas evige ambulansesirener tidde stille. Det var et lite rom, navet er på sparsommelige 49 kvadratmeter. Og det var helt fantastisk.
Over de nedre veggene av hvit og grå marmor, var sju buede fresker på hver vegg under et like freskedekket krysshvelv. Og alt var i gotisk stil, et kjærkomment pust fra all barokken i Roma.
– Det er lite gotisk kunst i Roma, det må du til Nord-Italia for å finne. Her i byen har vi nesten bare dette rommet, som ble «reddet» fordi pavene flyttet til Vatikanet etter Avignon-tida, forklarte Chiara.
Selve Sancta Sanctorum ble restaurert i 1279 – århundrer før de fleste andre byggene fra etter-antikkens Roma ble oppført. Freskene ble malt av nå ukjente mestre, men mestre like fullt. Flere kunsthistorikere mener sågar at de markerte en ny realisme i kunsten etter de stiliserte og statiske bysantinske helgenbildene.
Chiara pekte ut sankt Peter og sankt Paulus, og helgenene Laurentius, Stefanus, Agnes og Nikolas av Myra – senere kjent som julenissen og et uvanlig motiv i italienske kirker. Og til venstre for vinduet over alteret var en detalj som fikk Chiara til å dra på smilebåndene.
– Der ser dere pave Nikolas III, han som bestilte maleriene. Han fikk likeså godt lurt inn et bilde av seg selv i møte med sankt Peter og Paulus, fortalte hun.
Sulten? Her finner du mine anbefalte restauranter i Roma!
Bildet som ble malt av Gud
Midt i selve apsen, i et sølvskimrende skrin, var likevel kapellets virkelige under: En avbildning av Kristus, som til tross for en langt større Kristus-mosaikk like over, liksom krevde oppmerksomheten.
– Den kalles Acheiropoieta, som betyr «ikke lagd av mennesker», sa guiden.
Ifølge middelalderens legender var bildet riktignok påbegynt av evangelisten Lukas. Men det var Gud selv som fullførte bildet gjennom hånda til en engel, skriver kunstprofessoren Kirsten Noreen. De senere restaureringene, derimot, er det ingen som hevder at Gud har utført.
Den lite besøkte severdigheten
Besøket i Sancta Sanctorum kostet bare 3,50 euro – resten av Scala Sancta er gratis å se. Likevel hadde Chiara all verdens tid. Den neste gruppa på tre turister kunne pent vente utenfor så lenge. Til sammen kan kapellet maksimalt ha hatt 10 turister på en time da vi besøkte det like før lunsjtid.
Det var underlig. Både trappa og kapellet var jo blant Romas virkelig hellige steder. Likevel var det altså en helt annen opplevelse enn Det sixtinske kapells folkemylder, køen til Peterskirken, eller besøkene i Romas mange andre katedraler og berømte kunstkirker.
Så var da Sancta Sanctorum aldri ment for massene. Inntil Lateranpalasset ble revet og Scala Sancta flyttet og lagt i et tilbygg i 1589, var det strengt privat, kun for paven.
Senere måtte pilegrimene nøye seg med å se kapellet og dets Acheiropoieta gjennom de tre vinduene i enden, på toppen av trappa.
Men nå, når det i utgangspunktet like private Sixtinske kapell i Vatikanet er en bona fide turistattraksjon. Hvorfor er det fortsatt så som finner veien hit, spurte jeg. Chiara mente å ha svar.
– Det er lite kjent etter at det var stengt i mange år for restaurering, sa hun.
Til og med for kunstkjennerne var kapellets prektigheter ukjente. Så ukjente at kunsthistorikeren Federico Zeri beskrev freskene der som «en av 1900-tallets største kunstoppdagelser».
Da skulle hemmeligheten ha blitt avslørt. Scala Sancta er jo til og med listet som verdensarv. Men nei. Vanlige turister leser ikke kunsttidsskrifter men heller andre turister «bucket lists». Derfor er Sancta Sanctorum et kjærkomment avbrekk fra hele mylderet. Med mindre dette blogginnlegget plutselig snur opp ned på hele situasjonen, da. (Drøm søtt, Gjermund!)
Åpningstider og mer informasjon finner du her.