Reiseblogger skal alltid male ferien rosenrødt, skal de ikke? Himmelen skal være blå, maten skal være god, og alle skal være enige om at det var en fin ferie.
Jeg faller som regel i den samme fella selv. Innlegget om Sperlonga «glemte» den frustrerende timen vi satt i mørket og ventet på en husvert som hadde glemt oss. Cefalu-fortellingen min hoppet bukk over de to dagene jeg holdt senga med feber. Og hvor har det egentlig blitt av beskrivelsen av å sitte 10 timer på en buss fra Addis Abeba til Harar med høy feber og intens diaré?
Mer ærlig om Roma
I dag skal jeg gjøre et unntak. Jeg skal beskrive vår lille families besøk i Roma uten rosemaling og slyngplanter rundt alle små og store skuffelser.
Resultatet vil kanskje skuffe noen. Roma er tross alt verdens beste storby, med severdigheter rundt hvert hjørne og restauranter som kan gi deg vann i munnen.
Så stygt blir det ikke. Det blir ingen tirader som får deg til å lure på om du leser Nettavisens kommentarfelt.
Men dog. Drømmen om Roma kan du lese om andre steder, også her på reisebloggen. Dette blir en ærlig beskrivelse av en liten families første familieferie til byen – som både Tone og jeg har sett ørten/fjørten ganger tidligere, men aldri sammen.
Hverdagsbyen
Utgangspunktet denne gang var annerledes. Vi hadde Johanne med oss, og bestemor (altså min mor). Vi trengte en leilighet, og vi ville ha hage. Dermed havnet vi på Airbnb, hos en av de ivrige vertene med Vespa og en bråte utleiesteder. (Hører jeg fremdeles noen som først og fremst tenker på Airbnb som «delingsøkonomi»?)
Vi havnet i hverdagens Roma. I en gate hvor bilene sto parkert støtfanger mot støtfanger, ambulansesirenene hylte, og det lå flere poser utenfor søppelcontainerne enn inni. (Det var helt fascinerende. Containerne var halvtomme, men likevel fløt det utenfor dem.) Bildet jeg tok av Tone og Johanne i gata nærmest jernbaneskinnene, minnet om et bilde av mor og datter på flukt fra krigen. (Bortsett fra personene, selvfølgelig.)
Giuseppe i ferskvaredisken på supermarkedet lengtet hjem. Og hjem kunne være mange steder. Sorrento, Sicilia, Toscana. Det var ikke så nøye så lenge det ikke var her.
– Men hva skal jeg gjøre? Kona liker seg her, ungene liker seg, og barnebarna liker seg. Bare jeg mistrives. Jeg har vært gift altfor lenge til å skilles, sukket han og pakket inn ostestykkene våre.
Utkanten av turistløypa
Vi var utenfor Turist-Roma. I strøket Appio Latino, utenfor de fleste kartene over byens hotelldistrikter.
Leiligheten så flott ut på bilder, spesielt hagen. (På mine bilder også.) Det bildene ikke viste, var at hagen gjorde nytte som askebeger og søppelplass for naboene i etasjene over, og at fotsålene straks skiftet til en askegrå farge hvis du gikk barbeint fra kjøkkenet til stua eller soverommet.
Heldigvis kunne vi jo forflytte oss. Eller? Med barnevogn ble radien liten. Romas sognekirke, Laterankirken, og det fantastiske Sancta Sanctorum var innafor. De romerske badene Terme di Caracalla, likeså. Men ellers? Det ble for langt. Metroen i Roma var intet egnet transportmiddel for barnefamilier med mindre du liker å stable barnevogn i sildetønne. Og en drosje med barnesete? Sogni d’oro! (Drøm søtt.)
Booking.comLes om «Roma-hemmeligheten» Sancta Sanctorum her!
Så da gjorde vi som best vi kunne. Vi sjekket ut de nevnte kirkene, og trillet gatelangs etter en anbefalt restaurant helt til vi innså at den var stengt. I stedet spiste vi lunsj på en typisk lunsjbule, med pasta i aluminiumsbakker og uteservering like ved et lyskryss.
Min liste over anbefalte Roma-restauranter kom den ikke inn på.
Noen høydepunkter
Syter jeg nå? Å nei. Super’n hadde vin. En av Romas beste isbarer hadde filial noen kvartaler unna. Sancta Sanctorum var en opplevelse.
Og så snart vi fikk oss privat sjåfør og kom oss til Borghese-parken, var Roma også et sted for små barn. Der fikk vi en tuktuk-taxi til å kjøre oss rundt, til dyreparken, hvor Johanne entusiastisk fikk se både sjiraffer, elefant, løve og leoparder. (Og sjåføren ikke fant oss igjen da han skulle hente oss, men det får forbli en annen historie.)
Også gågatene nedenfor Spansketrappen likte den lille frøkna. Der kunne hun gå uforstyrret. Og vi voksne fant til og med en skikkelig god – og populær – restaurant uten altfor amerikaner-på-tur priser.
Dagen etter innså vi likevel det uunngåelige. En ferieleilighet i det usentrale Roma er ingen god base for en småbarnsfamilie på ferie. Vi leide bil, og rømte til Lido di Ostia, den nærmeste stranda til Roma. Den var uspektakulær, men hadde alt vi trengte: Sjø, sand, og bøtte og spade.
Og så daten, da!
I tillegg fikk Tone og jeg en sjelden luksus: Vi dro på date! Konserten med legendariske Paolo Conte var tross alt selve grunnen til at det ble nettopp Roma (og Sperlonga) i årets forsommerferie.
Jeg trakk på blådressen, Tone på kjole. Det er sånn det høver seg når en 81 år gammel eks-advokat med whiskystemme skal sette seg bak pianoet, og det attpåtil i et 1800 år gammelt badeanlegg.
Før en konsertdate under kveldshimmelen måtte vi selvfølgelig også unne oss en Spritz. Ikke i Trastevere eller Campo de’ Fiori, men langs veien. Alle gater i Roma har en bar, så vi satte oss på den nærmeste, før bymuren og den lange, folketomme strekninga mot badene.
Det var en ekte hverdagsbar. Ett enslig bord på fortauet med to enkle stoler. Døråpninger tapetsert med reklameklistremerker fra portreparatører. Bartenderens hentesveis var så så tynn at den liknet tusjstreker. Og spritzen løste han med to flasker Aperol, proseccoen måtte vi kjøpe utenom. Der satt vi i finstasen og skålte. Ikke en bil passerte mens vi satt der. Ikke et menneske heller.
Men konserten var magisk. Og alle var enige om at det var en fin ferie. Selv om vi neste gang vi reiser til Roma, garantert kommer til å bo i et helt annet strøk. Og velge en annen bar. Og en annen lunsjbule. Men det får bli en annen gang.
Ærlige reiseberetninger? Lik Det vonde liv på Facebook!
