REISE TIL: MALTA
En gang på 80-tallet var sikkert Malta International Airport et godt sted å lande. Bagasjen kom på rullebånd, og tollerne tilbød tre dører: En rød, en grønn, og en blå.
Den blå var forbeholdt EU-borgere. Norske småbarnsfamilier ble henvist til den grønne. Det minnet om et forsøk på tvinge Mississippi-elva gjennom et sugerør. Halve bagasjehallen var forvandlet til en masse av stangende flypassasjerer og bagasjetraller (som du trenger to euro – i mynt – for å få ut).
På baksida sto ett enslig røntgenbånd som alle koffertene og bagene skulle gjennom. Ikke rart det ble kø.
Turistmagneten Malta
Malta har skarve 475.000 innbyggere. Kun seks land i Europa har færre, og den lista inkluderer småbystater som Vatikanstaten, San Marino og Liechtenstein.
Men det er ikke bare landets egne som bruker flyplassen. Det gjør også feriegjestene. Og de er mange. I fjor hadde Malta nesten 4,8 ganger så mange utenlandske turister som innbyggere. Kun Island, Monaco, det kinesiske gambling-friterritoriet Macao og enkelte karibiske solsengrepublikker kan skilte med flere turister per innbygger.
I år var landet attpåtil en av gjengangerne da verdens reiseredaksjoner ga sine reisetips for 2018.
Øya midt i historien
Med eller uten redaksjonell drahjelp: Hvorfor folk reiser til Malta i ferien, er intet mysterium. Plassert midt i Middelhavet og sør for både Alger og Tunis, holder temperaturen seg godt over 20 grader selv sent i oktober – selv på kvelden var det varmt nok til at vi passerte fulle uterestauranter på vei til og fra super’n.
Hovedstaden Valletta er også den byen i Europa med flest soltimer, ifølge værnettstedet Current Results.
Også severdighetene er enkle å markedsføre. Fønikerne, romerne, araberne, normannerne, korsfarerne og britene – det fins nesten ikke en sivilisasjon i vår del av verden som ikke har satt sine spor på disse øyene.
Og da har jeg ikke engang nevnt landets virkelig gamle ruiner, som ifølge Bradshaw Foundation er de eldste bygningene i hele Europa – bygd lenge før både Stonehenge og pyramidene i Egypt.
Klikk her for å lese mer om Malta og strender!
Vår maltesiske ferie
Vi hadde ingen planer om å bruke ferien til å se neolittiske templer. (I stedet kan du se oversikt over dem her.)
Vi ville simpelthen bytte høstgufs med varme, spise god mat, og se så mye vi orket av Maltas andre attraksjoner. Hvis været tillot det i siste halvdel av oktober (noe det gjorde), ville vi også gi Johanne et par dager på stranda.
Vi satte base i Sliema, hvor vi fikk en toppleilighet med takterrasse til samme pris som et enkelt hotellrom i selve Valletta, som lå tvers over bukta med ferjeavgang hver halvtime.
Herfra lå egentlig hele landet innenfor dagstur-rekkevidde. Øystaten er tross alt himla liten – hele territoriet hadde ikke engang kommet inn på lista over Norges 10 største øyer. I tillegg er det knapt en avkrok som det ikke går buss til.
Dermed fikk vi utforsket både Valletta og naboen tvers over bukta, Vittoriosa (Birgu), fiskerbyen Marsaxlokk, den gamle hovedstaden Mdina, strendene Golden Bay og Pretty Bay og, til ære for Johanne, det nasjonale akvariet.
Det eneste på ønskelista vi ikke fikk plass til i ferien, var Gozo og Comino, de langt mindre tettbefolkede øyene vest for hovedøya Malta. Det gikk riktignok flust av dagsturbåter til de to øyene, men tanken på å tvinge Johanne (20 måneder) til å være fire timer om bord i en 60-foter, fristet lite.
Klikk på de to pilene nederst til høyre på det interaktive kartet for å få den beste brukeropplevelsen.
Her finner du tips til andre gode reisemål langs Middelhavet!
Turistmagneten Valletta
Valletta er bygd med ett formål framfor noe: Den skulle være lett å forsvare. Byen ble lagt på en bratt odde og fullstendig omsluttet av opptil 48 meter høye murer.
Det merket vi godt der vi strevde opp bakkene fra Marsamxett-havna, hvor Sliema-ferja legger til. Sentrum av Valletta ligger bare 56 meter over havet, men siden byen bare er drøye 600 meter bred, er bakkene en styrkeprøve med barnevogn. At luftfuktigheten føltes nær 100, hjalp heller ikke der innenfor t-skjorta.
Vel oppe føltes den maltesiske hovedstaden først og fremst som en turistattraksjon. Hovedgata Triq ir-Repubblika var en sakteflytende flod av singleter og dagstursekker. I parallellgata Triq il-Merkanti lå uteserveringenes lyse lerretstak som en midtrabatt.
Hver gang vi speidet utover Grand Harbour – havna som går som en lang kile mellom Valletta og The Three Cities i øst – lå to store cruiseskip til kai og sendte skarer av severdighetstørste dagsturister opp i byen. 5000 turister om dagen, sånt merkes i en by som måler 600*1000 meter.
Og dette var sent i oktober. Jeg vil ikke tenke på hvordan Valletta er om sommeren når det er høysesong.
Hvis du skal reise litt rundt på Malta i ferien, er det for øvrig et godt tips å sjekke havnekalenderen og legge opp reiseruta til dagene med færrest store cruiseskip.
Annerledes-Malta
Heldigvis var turistene her som turister flest. Så snart vi gikk to gater til side, eller fortsatte hovedgatene forbi St John’s Co-Cathedral og Grandmaster’s Palace, lå gatene stille.
Hull-i-veggen-butikker solgte grønnsaker og lottokuponger. Plastskiltene viste bruslogoer vi husket fra barndommen. Og for lengst solflasset maling forkynte at den stengte porten en gang hadde huset en jernvarehandel, skredder eller kabaret.
Det minnet bare halvt om Europa.
Kanskje er det fordi det maltesiske språket er en blanding av 90 prosent arabisk og 10 prosent ord plukket opp fra resten av de utallige folkene som har styrt der. Men uansett føltes det av og til som noe nordafrikansk over enkelte gater i de maltesiske byene.
Bakerne med sine gamle, vedfyrte ovner. De kottsmå butikkene med spinkle trehyller og ikke noe bakrom. Den fordums barokkprakten i Valletta og Mdina som smuldret opp som i en gammel koloniby. Husene som stakk opp fra slettelandet som sandgule steinkuber når vi endelig kom ut av tettbebyggelsen.
Et land i miniatyr
Det var fascinerende. Folk var utrolig vennlige. Og selv gamlinger med gebiss snakket snublefri engelsk.
I tillegg var spesielt Sliema et livlig sted der det nesten garantert vil være en fryd å la malt-og-humla bruse. Men vi reiste med et barn. Da er bystemningen på kvelden like interessant som været på månen.
Hvis du er på jakt etter sol og sightseeing og noen glass etter solnedgang, blir selvfølgelig visa en helt annen.
Men personlig følte jeg etter hvert Malta som lett klaustrofobisk. Øya er jo så liten at det er vanskelig å begripe det, hovedøya måler skarve 2,7 mil fra ende til ende og 1,4 mil tvers over.
På kart som også viser nabolandene, er de tre befolkede øyene knapt synlige. Og på kartene som bare viser Malta, er kartmålestokken justert deretter. Der ser landet helt vanlig ut: Valletta ligger på en odde i nordøst, veier og andre byer ligger spredt rundt på hovedøya og Gozo omtrent som på et kart over for eksempel Sicilia.
I tillegg til å være på størrelse med en gummibåt, er Malta også ekstremt tett befolket. I kun fire land i verden bor folk tettere (inkludert Vatikanstaten).
Dermed var i virkeligheten nesten halve øya bare én stor by. Og bussene som ifølge rutetabellen hadde en liten filleby som endestopp, var overfulle bybusser som stampet i den samme trafikkorken som resten av bilene.
Da uka og ferien var over, føltes det egentlig helt greit. Selv om vi ikke fikk sett Gozo og Den blå lagunen på Comino.
Jeg kunne ha skrevet «neste gang», men jeg tror ikke det. Skjønt jeg er ikke kategorisk. For hvis vi skal reise på ferie sent om høsten, og ønsker sol, varme, god mat og hyggelige folk, så ligger Malta der og venter.
Lik Det vonde liv på Facebook!
Praktiske reisetips til Malta finner du nedenfor bildene.
Praktiske tips til ferie på Malta
Norwegian har flydd direkte mellom Oslo og Malta i flere år. I 2019 starter også Ryanair opp direkteflyvninger fra Sandefjord (Torp). Hvis du bor på andre kanter av landet, eller ønsker andre flydager/-tider, mangler det ikke på flyselskaper som flyr dit via én mellomlanding. Bruk Momondo.com (*), og velg «Oslo (alle flyplasser)» hvis du vil se alternativene fra både Gardermoen og Torp.
Vi bodde i Sliema(*), som er regnet som utelivs- og shoppingsentrumet rundt Valletta. Der fant vi en fin penthouse med stor takterrasse (*) et par minutters gange fra kaia for hurtigferja Sliema-Valletta.
Eneste bakdel med Sliema var egentlig at de aller fleste bussene på Malta går fra busstasjonen i Valletta. Det innebar at vi ofte måtte ta ferja og gå gjennom halve byen før vi kunne ta bussen. Hvis dere har tenkt å reise mye rundt i landet med buss, er det derfor mest lettvint å bo i selve Valletta(*).
Hvis det er strandliv som lokker, har Radisson Blu(*) et hotell like ved den fine stranda Golden Bay. Ulempen er at alt annet enn stranda ligger en busstur unna. For litt mer liv, og strender ikke så langt unna, er db Seabank Resort Spa(*) eller et av de andre hotellene Ghadira-bukta(*) nordvest på hovedøya et alternativ.
Bussene er riktignok som regel fulle. Men de fleste turistmål har bussforbindelse minst hver halvtime eller time. Hvis dere skal bo i nærheten av Valletta, Sliema, St. Julian’s eller The Three Cities – hvor trafikken stort sett står i stampe og det virket vrient å finne fram – ville jeg derfor ikke engang ha vurdert leiebil. Skal dere bo i St. Paul’s Bay eller ved de tidligere nevnte strandstedene, kan dere eventuelt vurdere annerledes. I så fall anbefaler jeg som alltid å sammenligne priser på nettstedet autoeurope.com(*). 
Du kan reise til Malta hele året, og Ryanair har direkterute også i vintersesongen. I vintersesongen er det imidlertid bare Ryanair som flyr dit direkte fra Norge. Vår og sommer (fra omtrent mai til slutten av september) har mest sol, men juli–september er høysesong med trengsel på strendene. Varmen holder seg til langt utpå høsten. Senhøsten og vinteren er naturligvis kaldere og har mer regn, men er et godt valg hvis du vil se severdigheter og oppleve øystaten på sitt mest rolige.
Praktisk rundt det å spise ute
Det maltesiske kjøkkenet minner mye om det italienske, med noen lokale spesialiteter som herlig bonus. Siden alle steder vi var innom, i tillegg hadde engelske menyer, bør det være en lek å bestille mat. Bare husk én ting: Akkurat som italienerne, sverger de fleste maltesiske restauranter til tradisjonelle spisetider. Det betyr at lunsjen stenger i 14.30-15-tida, og at middagsserveringen først begynner klokka 19 eller 19.30. Det siste bød på utfordringer for en småbarnsfamilie på ferie. For alle andre bør det egentlig ikke være noe stort problem. (Og i hvert fall Sliema og Valletta hadde hederlige unntak fra regelen.)
God tur!
PS! Lenkene i kursiv merket med (*), gir meg en liten cut hvis de ender med en bestilling. Prisen dere betaler, blir den samme. Du kan lese mer om dette her.