REISE TIL: FETHIYE, TYRKIA
Som bergenser av fødsel burde jeg ha elsket Fethiye. Byen ligger tross fantastisk plassert innerst i en bukt langs den tyrkiske middelhavskysten, med steile fjell i grønt og granitt på alle sider som ikke er turkist hav.
Sett fra halvøya vest for sentrum – med mastene i havna som et slør foran betongbyen og et massivt sceneteppe av fjell i bakgrunnen – så den fantastisk ut. Og bak de pregløse husklossene i sentrum, samtlige bygd etter jordskjelvet i 1957, tittet 2400 år gamle gravkamre ut av fjellet.
De lykiske gravmælene
Hogd rett inn i et stup kunne de se ut som en samling relieffer av greske templer. Men her i Lykia var de vel ikke greske? Ikke var de romerske heller. Fethiye, den gang Telmessos, var tross alt den største byen i det lykiske forbundet, som styrte området i antikken.
Så monumentene – det mest kjente er Amyntas grav – er ifølge alle turistbrosjyrer jeg har sett, lykiske.
Eller er de det? Ifølge skiltet nedenfor graven var gravmælet med de fire joniske søylene datert til 4. århundre før Kristus. Og på den tida var Telmessos del av det athenske sjøforbundet – altså en gresk bystat.
Uansett. Heller ikke blant de gamle grekerne var byen foran fjellene noen provinsiell noksagt. Ifølge Wikipedia skal både kong Krøsus og Aleksander den store ha spurt byens spåmenn om råd.
Les også om byen Kas noen mil lenger øst langs rivieraen!
Reisetipset Fethiye
Likevel må jeg innrømme at jeg ikke hadde tenkt så mye på Fethiye siden bilferien Tone og jeg hadde langs den tyrkiske middelhavskysten. Vi var jo innom så mange fantastiske steder på den reisen. Og Fethiye sentrum, slik vi så det på vår lille kvadratiske byvandring, kunne på ingen måte konkurrere med noen av dem.
Så den tyrkiske ikke-så-langt-unna-badebyen ble glemt, helt til det seneste nummeret av Magasinet Reiselyst dumpet ned i postkassa. Der var Fethiye trukket fram som et av de 15 beste stedene å reise i sommer.
Bildet som ledsaget reisetipset, var ikke fra byen i det hele tatt. Det viste Ölüdeniz, en lagune og strandsted 20 minutters kjøring sør for byen.
Det var egentlig en talende billedbruk. For det er ikke Fethiye som er grunnen til å reise til Fethiye. Det er alle stedene rundt.
Ren badeferie i Tyrkia? Les også om charterbyen Side!
Attraksjoner nær Fethiye
Vi så dem egentlig i omvendt rekkefølge på vår tur – et resultat av en kjørerute der vi jobbet oss vestover langs den lykiske kysten. For enkelthets skyld vil jeg her likevel nevne stedene vi så, den andre veien, altså fra byen.
Ved Ölüdeniz-stranda vil du da allerede ha passert den første attraksjonen: Spøkelsesbyen Kayaköy. En gang het den Livissi og hadde over 6000 innbyggere, og mer enn 20 kirker og kapeller. Kristne og muslimer bodde der i fred og fordragelighet. Så endte harmonien. Byens – og resten av dagens Tyrkias – greskortodokse borgere ble fordrevet. Og etter folkeutvekslingen i 1923 ble det bestemt at ingen skulle få dra tilbake til byen. (Byen «Eskibahçe» i Louis De Berinères’ roman «Fugler uten vinger» er inspirert av Kayaköy.)
Spøkelsesbyen var et underlig, stille sted. I desember, da Tone og jeg besøkte den, fikk vi gå helt alene. Kun fuglene og noen sauer forstyrret stillheten.
De aller beste minnene har jeg likevel fra fotturen vi gikk mellom Faralya til Kabak, nær starten av langdistanseruta Den lykiske vei. Der var Mor Tyrkia enda brattere og grønnere enn fjellsidene rundt Fethiye. Og i hver ende lå gylne sandstrender og ventet.
Les mer om fotturer langs Den lykiske vei her!
Noen bading ble det ikke på oss, vår reise dit var i juleferien. Men lykken en sommerdag var ikke vanskelig å forestille seg.
Så hvem vet? Kanskje Fethiye kan være et av de heteste reisetipsene innen rimelig avstand? Jeg har i hvert fall gode minner derfra – når jeg først mimret tilbake.