En herlig lunsj i Massif des Maures

REISE TIL: COLLOBRIÈRES, FRANKRIKE

De første dryppene traff ruta idet vi tok inn på landeveien. Regndråper digre som druer plasket mot ruta, langsomt som om skya plukket dem fra klasen én etter én for å spise dem. Vinrankene tegnet linjer i kløverengene langs veien.

Rundt krysset i Pierrefeu-du-Var spaserte folk tilbake til bilen med en bagett under armen.

Så begynte skogen. Vinmarkene smalnet til smale striper under åsene. På begge sider strakk grønn barskog seg opp mot skyene.

Hele Massif des Maures er sånn: Skogkledd og bakkete, med haug på haug av tettvokste fjell hvor veiene må kjempe seg fram gjennom elvedalene. Det gjør landskapet bedre egnet for sykkelturister enn foreldre med en ettåring i baksetet: De to milene fra Collobrières til Bormes-les-Mimosas tar 45 minutter å kjøre. Til skogkapellet Le Malière er det en fem kilometer og 17 minutter. Og de 12 kilometerne til områdets største severdighet, Monastère de la Verne, beregner Google Maps til 28 minutter.

Collobrieres i Var Provence
Collobrieres. Landskapet rundt er brattere og mer uframkommelig enn det ser ut her.

Til Collobrières var det heldigvis flatt. Men akkurat idet vi tok barnevogna ut av bagasjerommet, gikk dryppene over til regnvær.

En restaurant folk valfarter til

Løsninga ble like nærliggende som den var god: Hos Restaurant La Petite Fontaine ved Place de la République var både vinduer, døra og resten av fasaden tapetsert med klistremerkene til Le Routard, Gault & Millau og GeoGuide.

Restauranter i Collobrieres i Provences innland
La Petite Fontaine ser beskjeden ut ved siden av naborestauranten. Men skiltene på fasaden (også hos naboen) forteller sitt.

Innenfor fikk vi etter om og menn det siste bordet, i det lille rommet innerst i overetasjen. Vogna, derimot, måtte vi sette igjen utenfor. Det var ikke plass.

– Folk kommer hit fra hele regionen. De kjører fra Nice, Toulon og Marseille for å spise her. Vi er det siste spisestedet i Provence som fortsatt serverer spedlam, fortalte Julian Bouquot, som selv var nær sagt oppvokst i restauranten hans foreldre startet for 40 år siden.

– Den satt jeg selv i som liten, bemerket han da han bar inn barnestolen til Johanne: en velbrukt trestol med gode armlener og kuleramme foran på brettet.

Les også om Hyères, selve høydepunktet langs denne delen av Côte d’Azur!

Ekte provençalsk mat

Hele restauranten duftet av hvitløk, og så snart vår lunsj kom på bordet, forsto vi hvorfor. De ovnsstekte hvitløkskløftene fylte hvert tomrom mellom kyllingbitene som soppen i en soppsaus.

(Til alle om bord på DY8427 dagen etter, unnskyld!)

Det smakte fantastisk! Også Johanne gjøv løs på maten, og så ut som hun ville gå inn for landing på sin asjett med kylling og fløtegratinerte poteter.

Mens vi satt der og nøt maten, hadde vi den deilige følelsen av endelig å spise ekte provençalsk mat.

Det kunne Julian bekrefte, mens vi betalte regninga: 45 euro, inkludert en god slump rosévin servert etter prinsippet: «Vi åpner flaska, dere betaler etter hvor mye av den dere drikker».

– All maten her lages etter mammas oppskrifter, sa han, ikke så lite stolt over hva foreldrene har fått til.

Les mer om vår påskeferie til Provence her!

Collobrières’ attraksjoner

Elv i Collobrieres
Elva gjennom Collobrières er strengt tatt en bekk. Men noen uteserveringer over den, er det plass til.

For når den lille men fullstappede restauranten trekker spisegjester fra hele regionen, skyldes det neppe drahjelp fra byens øvrige attraksjoner.

De var, når sant skal sies, av svært begrenset omfang.

Collobrières’ største severdighet er ifølge turistkontoret middelalderbroa fra det 11. århundre, som strengt tatt ikke er stort lengre enn en klopp. Etter den følger en neogotisk 1800-tallskirke med flott fasade men heller intetsigende interiør.

Mitt tips blir heller å nye synet av hovedgata Boulevard Lazare Carnot, som sikkert er et fantastisk skue når kastanjetrærne blomstrer, og rådhusplassen Place de la Libération.

Hovedgata i Collobrieres
Når kastanjene blomstrer i… Hovedgata i Collobrières.

– Vi ligger nær rivieraen. Så når folk er lei kysten, reiser de hit. Og når folk er lei Collobrières, reiser de til kysten, mente Julian.

Ellers medga han at hjembyen ikke hadde mye å lokke med, i hvert fall ikke for jobbsøkere.

– Bortsett fra turisme driver vi med kastanjer. Og det er egentlig ikke så stort, sa han.

Place de la Libération i Collobrieres
Og Place de la Libération, fortsatt våt etter regnværet.

Kastanjeproduksjonen er likevel så stor at byen hver oktober arrangerer en kastanjefestival, Fêtes de la Châtaigne, som du kan lese mer om her.

For å prøvesmake trærnes frukter ellers i året, kan du krysse middelalderbroa til Confiserie Azuréenne, hvor de blant annet selger tre typer kastanjeis, med hele nøtter som er nesten like myke som iskremen. (Det smakte ikke så mye, spør du oss.)

Men ikke før du har satt til livs feriens beste lunsj i restauranten til familien Bouquot. For den er strengt tatt verdt turen alene.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Eglise de Collobrières
Eglise de Collobrières ser flott ut. Men i virkeligheten er den ikke stort mer enn 100 år gammel.
Provencalsk skilt i Collobrieres
Et skilt i en av sidegatene i byen.
Annonser

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.