I forhold til de andre innleggene i denne serien, om å reise med en baby, ettåring og to-åring, føler jeg meg på litt gyngende grunn nå.

Koronapandemien har jo ført til at vi har stort sett har tilbragt det siste hjemme. Vi har faktisk reist så lite i forhold til vanlig, at det ikke bare er vi voksne som har merket det.

– Skal vi ikke snart reise på ferie? har Johanne (3) spurt. Igjen og igjen. – Det har vi også lyst til, har vi svart, og lagt skylden på koronaen som «sikkert snart er over».

Koronaåret 2020 har gjort at jeg ikke kan skrive selvopplevde tips om f.eks. å fly med en treåring, eller hva du bør passe på i Syden.

Men noen ting har jeg da lært fra det siste årets ferier. Her er lærdommene samlet i 10 tips.

Større barn? Les om å reise på ferie med en 4-åring!

1.      3-åringen er bevisst konseptet ferie

Det er mye en treåring ikke skjønner. Som privatøkonomi, reisetider og vaksinekrav. Men begrepet «ferie» har de tydeligvis full koll på. Det har skjedd i løpet av det siste året, og gitt seg utslag i både spørsmål som det ovennevnte, og et par anfall av ektefølt harme fordi andre i barnehagen har hatt ferie og ikke hun.

Full forståelse har treåringen likevel ikke. Én ting er at hun ikke forstår at feriereiser fortsatt er noe foreldrene gjør for sin egen del. (Med noen svært få unntak vil så små barn kunne få like store opplevelser i eget nabolag.) I tillegg sitter perspektivene ennå ikke helt…

– Kan vi dra til Italia i dag? (Italia er Johannes drømmeland.) Eller, nei. Til Afrika?

– Nei, vi må nok vente litt. Husker du at vi har fortalt om koronaen?

– Ja, ja, det husker jeg. I morgen, da?

Den nyvunne bevisstheten rundt både ferie og hva andre barn gjør, kan selvfølgelig også være problematisk. Det er jo ikke alle foreldre som har råd – eller mulighet – til å reise. Derfor bør «globetrotter-foreldre» virkelig være flinke til å framsnakke andre ungers hjemmeferie. Og hjemme-foreldre bør fremsnakke de fine ferieopplevelsene de har.

2.      Lekekamerater er gull verdt

Den aller mest merkbare utviklingen det siste året, har vært måten småen leker med lekekamerater. Plutselig kan de leke iherdig i timevis – mens vi voksne er kjærkomment overflødige for en liten stund.

Dermed har jevnaldrende lekekamerater fått en helt annen betydning også på ferie. Det har ikke vært en nødvendighet; husets treåring har kost seg også med oss to gamlingene. Men både Danmarks-ferien i Mols med fetter Sigurd og oppdagelsen av lekekamerater på hytta, har vist én ting: Å reise med medbragte kamerater – eller legge til rette for å bli kjent med noen – vil gjøre ferien ekstremt mye mer avslappende for de voksne, og morsommere for familiens minste.

3.      Bondegårdsferie er toppen

Overnattingsstedet har vært viktig helt siden babystadiet, og er det fortsatt. Vi er fortsatt stuck etter legging. Det betyr at hotell er sistevalg. Og førstevalget? Bondegård!

Å ha hester og geiter å se på, er sikkert ålreit for en ett- og toåring også. Men årets bondegårdsferier i Kvinesdal og Sydvest-Danmark viste at dyrevenner og treåringer er best i hele verden. Siden begge gårdene hadde hunder, løste overnattingsstedet til en viss grad også ønsket om venner (se punkt 2).

4.      Ikke undervurder en treåring

Dere kan selvfølgelig dra på bamseklubb. Vi foreldre trenger jo også ferie av og til. Men dere må ikke. Barn er tross alt nysgjerrige vesener. Bare hør hvordan de spør og graver om alt mulig. – Pappa, hvordan lager man hår? – Hvordan lager man tallerkener?

Nysgjerrigheten gjør at det er lett å undervurdere en treåring. Hvis du tar deg tid til å forklare, er det nesten ikke grenser for hva som kan være moro. En glassblåser i Ebeltoft, et møllehjul i Ribe sentrum, eller den vaskeekte tømmerrenna i Vennesla? De kan alle være helt magiske opplevelser for småen. Og ganske fine for oss voksne også.

5.      Tur er gøy

OK, da. Dette punktet er like personavhengig som de fleste andre lærdommene i dette blogginnlegget. Men like fullt: Tur kan faktisk være gøy! Ordentlig gøy.

Det er neppe noen god idé å ta med treåringen på hytte-til-hyttetur eller over Besseggen. Men dere trenger heller ikke ha dårlig samvittighet for å ta med småen på litt lengre gåturer enn rundt svømmebassenget.

Ekstra populært blir tur hvis du holder litt igjen på godteriet i både hverdag og helger, slik at ordet «bensin» virker like prestasjonsfremmende som 80-tallets østtyske doping. Et annet motivasjonstriks er å rope «Uno, tur!» idet du går forbi våningshuset på den tidligere nevnte bondegården i Kvinesdal. Ved siden av godteri gir nemlig ingenting mer motivasjon opp bakkene enn synet av en logrende hale.

6.      Lysten kan snu fort

Det betyr likevel ikke at litt mer utfordrende opplevelser alltid er vinnere. Selv om minsten hadde full tenning for ideen i går, til frokosten, eller for fem minutter siden.

Hilsen pappaen som trosset regnskur og frisk dansk sommerblåst i en evighet for å la småen kjøre hest og vogn gjennom Den Gamle By i Århus – bare for å få beskjed om: «Jeg vil ikke!» når det endelig ble vår tur.

7.      De er faktisk barn

Møllehjul, bunkere, veterantog, fosser, slott og borger. Mye kan være gøy, i hvert fall hvis du hjelper til ved å krydre severdigheten med en god fortelling.

Men: Barn er barn. Det aller, aller beste på sommerens danmarksferie, hvis du spør Johanne, var badebassenget på strandhotellet i Århus. Tråbilen og lekebåten var minst like moro som dyrene på gårdsovernattinga utenfor Ribe. Egentlig trenger småen med andre ord bare en trampoline i hagen.

8.      …og kan bli slitne

Barnehagebarn framtrer gjerne som evighetsmaskiner – helt til strikken ryker og alt blir gærent før de til slutt kollapser inn i drømmeland.

Sånn er de også på ferie. Bare enda mer uforutsigbare.

På vår danmarksferie ble det tydelig da vi i kjent stil la inn et prosjekt også på returferden mot ferja. Randers Regnskov kunne i seg selv ha vært innertier for vår håpefulle. Etter en lang ferie full av inntrykk, burde vi likevel ha droppet den. Da hadde vi kanskje rukket et bad til i hotellbassenget også.

Her finner du alle mine innlegg om å reise med små barn!

9.      Husk underholdning

2020 ble året da vi virkelig knakk koden for lange bilturer, danskeferja, eller bare for å bevilge oss en halvtimes pause. Og det uten å ty til skjerm:

Lydbøker! Et abonnement på Storytel ^(*) har gitt oss en uendelighet med herlige timer (også for oss voksne) med Bjørn F. Rørviks reven og grisungen. «Prikkesyken»^(*), «Kafe Haletippen»^(*) og «Tutomaten»^(*) er foreløpige høydepunkter. Men det kommer helt sikkert flere. Mange flere.

10.  Vær klar for legevakta!

Mange foreldre har sikkert innsett nødvendigheten av å ha nummeret til legevakta på hurtigtast for lengst. Vi har imidlertid vært velsignet med imponerende risikoforståelse hos 3-åringen.

Det betyr ikke at det aldri skjer noe. Selvfølgelig ikke. Altså er det best å være forberedt.

Med andre ord: Sørg for at reiseforsikringa er i orden, legg helsetrygdkortet i lomma (for reiser i EU, EØS og Sveits), og lagre nummeret til nærmeste legevakt på mobilen. Det vil spare deg for ganske mye stress hvis småen plutselig skulle smelle mot brosteinen.

Og hvis lægevagten i Århus ikke skulle godta anropet ditt, så lån en dansk telefon og prøv igjen. Det kan faktisk være +47-nummet ditt som gjør at anropet ikke går gjennom. Hilsen pappa som fortsatt kjenner stikk av posttelefonisk stressyndrom.

Har jeg glemt noen tips? Har du andre råd? Legg dem inn i kommentarfeltet!

Lik Det vonde liv på Facebook!

^(*) Lenken går til lydboktjenesten Storytel, som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler er uansett den samme. (Og tjenesten er virkelig genial for å få fred i bilen…)