REISE TIL LJOSLAND I ÅSERAL, NORGE
Sørlandet er svaberg og seilmerker og snøhvite byer. Og dette!
Et bølgende speil av berg og blåner, hvit og rent som ublandet Blenda, med et dobbelt sett trikkespor som lokket skituppene videre, videre.
Det ukjente Sørlandet
For meg som østlending var Ljosland totalt ukjent. Da vi begynte å drømme om en kombinasjon av sen vinterferie og tidlig påskeferie, pekte stedet seg likevel raskt ut:
Langt nærmere Lillesand enn de mer kjente vintermagnetene Hovden og Rauland. Bare marginalt lenger unna enn Bortelid og Gautefall. Og med langt rimeligere hytteleie enn alle de nevnte stedene.
Da vi attpåtil fant en koselig hytte et kort snøballkast fra skiløypa, til svært hyggelig pris, var det klart:
Vi skulle på vinterferie på Ljosland! Så fikk det heller være at jeg den dag i dag sliter med å peke ut bygda på kartet uten å lete. (Et tips: Den ligger vestenfor Setesdal, og langt nærmere Kjerag ved Lysefjorden enn Kristiansand og sørlandskysten.)
Finn flere utleiehytter på Ljosland her!
Snøen i indre Sørlandet
På enhver reise til indre Agder, er litt av moroa å komme seg dit.
Da oppdager du nemlig at huttiheita starter svært nær kyststripa. Et bakkete, skogkledd nesten-ingenmannsland der veiene er som berg-og-dalbaner, og bebodde hus er omtrent like sjeldne som hvite elgokser.
De 14 sørlandskommunene uten kyststripe er større enn gamle Akershus og Østfold fylker til sammen, men innbyggertallet er så vidt det samme som Arendal. Kommunesentrene har navn som Myra, Osedalen, Birketveit, Tingvatn og Kyrkjebygda.
Aller færrest innbyggere har Åseral, der Ljosland ligger.
Da vi passerte kommunesenteret Kyrkjebygda, var snøen fortsatt et skittent belegg over søla og jordene. Likevel ble jeg ikke stresset. Eposten fra hytteverten fortalte om 130 centimeter snø – før siste snøfall på nok en halvmeter.
Og jaggu skjedde ikke akkurat det som skulle skje. For hver sving oppover ble snølaget tykkere. Ved Ljosland Fjellstove der vi hentet hyttenøkkelen, raget brøytekantene over biltaket. Og enda fortalte GPS-en at vi skulle høyere.
Da bilen endelig sto foran hytta, lå snøen nesten i hodehøyde også på oss voksne. Kritthvit, finkornet vinterlykke dekket bakken overalt.
Les flere blogginnlegg om reisemål på Sørlandet!
PS! Det er ingen grunn til å skamme deg hvis du ikke har hørt om Ljosland. Ifølge dama vi møtte på fjellstua bor det offisielt 22 mennesker i bygda, men i realiteten mente hun antallet er litt lavere (!)
Langrenn, kortrenn, noe sånt
Med en hel hytte å utforske, og en av Sørlandets beste akebakker for en fireåring mellom hytta og slalåmbakken, ble skiene stående langs hytteveggen helt til solnedgang. Da gikk jeg ut. Alene. Med blå Swix og hodelykt.
Kveldsturen ebbet raskt ut i tung pust, motvind og føyke. Løypa forbi Lakkenstova og rundt Skoræ, Norges sørligste 1000-meter, gikk jo rett opp på snaufjellet. Formen og frykten for utviskede skispor i nattemørket var enige: Jeg måtte snu.
Solskinnsturen med Johanne og Tone neste dag ble derimot full pott. Snøen lå som en fireårings drømmeseng: nyoppredd og bestrødd med glitter, og Johanne trasket fornøyd innover trikkeskinnene langs Farevatn – så motivert at hun nesten glemte å be om «bensin».
Og innenfor fjellvannet, under Møddombakkan, bød en gapahuk på både påskesol, akebakke og skuffe til å lage snøhule.
Også ettermiddagsturen, alene, rundt Stigeboss-løypa (kart over alle skiløypene på Ljosland ligger her), bød på winter wonderland-følelse: Det kritthvite havet av bølgende snaufjell så ut til å fortsette helt til verdens ende – i hvert fall til Knaben, og trolig enda lenger. At musklene ga tydelig beskjed om at Ljoslands bakker slett ikke er for utrente, var til å leve med. Det var jo ennå ikke mørkt da jeg ploget ned kneika mot Farevatn og endelig var sikker på at hytta var et par glipptak unna.
Les også om bondegårdsferien vår i Kvinesdal!
Ljoslands ankepunkt
Vi rakk en skitur også neste dag – to runder rundt den strålende barneløypa Grønnlitjønn – før Ljosland viste sin andre side:
Du får så å si ikke tatt et stavtak i le der oppe. Til tross for at hytta så vidt lå på over 700 meters høyde og at de fleste skiløypene holdt seg under 900 m.o.h., var trærne skrantne som brøytepinner, og så få at du kunne telle dem.
Det gjorde Ljosland ekstremt vindutsatt, og forklarte kanskje de store stablene av spill hytta vi leide.
Vi syntes likevel at livet var godt. Vi hadde jo spill. Lego-sett å bygge. Kakao å drikke, og påskepynt å lage. Og vi hadde da også fått gått på ski. I blendende vakkert vinterlandskap – bare et par timer unna svabergene hjemme.