REISE TIL: TØMMERRENNA I VENNESLA, NORGE

Også Sørlandet har gråværsdager. Da må vi finne på andre ting enn sjø, strand og svaberg. Gråværsaktiviteter er ikke akkurat landsdelens sterkeste side, men noen godbiter fins det da.

Og heldigvis for oss var en av Norges aller kuleste, korte fotturer ennå ugjort. Vi hadde ikke gått tømmerrenna i Vennesla.

Hvorfor tømmerrenner

Når vi hører ordet tømmerrenne, tenker nok de aller, aller fleste på våte fartseventyr i Dyreparken, Liseberg og andre fornøyelsesparker.

Men det påfunnet er ikke tatt ut av ingenting. For ikke såå mange år siden var tømmerrenner nemlig en seriøst ment infrastruktur. Som veier, tog og kabelbaner, bare enda mer spesialisert.

I tida før tømmerbilene overtok, ble jo trestokkene fløtet nedover elvene. Det er ikke uten grunn at så mange norske byer ligger ved elvemunninger. Norsk skog i kappet form ble «det grønne gullet»; Amsterdam hviler på norsk tømmer, London ble bygd opp av norsk gran, og når arendalitter besøker Venezia, kan de koste seg over at pålene under byen ble fløtet ned Nidelva.

Siden Norge er et bratt land, var fløting alt annet enn en søndagstur. Hengebrua jeg elsket å løpe til i Nordmarka, går over strykene Bjørnsjøhelvete – det lite trivelige navnet var en beskrivelse av hvordan fløterne så på elvepartiet.

Der ikke et tilnavn var nok, måtte vi til med anleggsarbeid. Trange elveløp ble utvidet, det ble lagt skjermer i steinete yttersvinger – og noen steder var elvene så trange, steinete og rotete at tømmeret rett og slett måtte få sin egen akvedukt. Altså tømmerrenne.

Fra Femunden mot Røros bygde de et kanalsystem og fire tømmerrenner allerede på 1700-tallet. Senere ble det bygd en 3170 meter lang tunnel for fløtning i Sarpsborg. På Notodden har de en fløterenne på over 4 kilometer.

Men tømmerrenna i Vennesla er enda en kilometer lenger.

Les også om veterantoget Setesdalen som går parallelt med renna!

Elva og renna

Otra suste nedover mot havet til venstre for oss da vi satte sålene i renna, rett nord for Grovane stasjon. Rett der oppe slynget Steinsfoss Kraftverk ut overskuddsvannet i et høyt svalestup, rett ut fra bergveggen. Bruset overdøvet enhver fuglesang.

Skiltene i stryket ovenfor tunnelmunningen advarte mot å padle. Det var et godt råd. Men steinene og svingene og kulpene over Venneslafjorden var ikke den egentlige grunnen til at sørlandsgranen måtte få en ny vei mot havet.

Behovet oppsto på grunn av kraftverket. Det gjorde vannstanden i Otra altfor lav mellom Beihølen og Steinsfoss. Løsningen ble å ta fram verktøyet.

Det tok tre år, fra 1952 til 57, kostet e-verket rundt en million kroner, og må ha vært litt av en jobb for arbeiderne fra Fellesfløtningen i Otra. Da jeg så de første bildene av tømmerrenna, med broer og akvedukter langt over Moder Jord, trodde jeg nemlig at motivene var unntakene. Som turistbrosjyrebildene av byens ene koselige trehus selv om resten av byen ble hasteoppmurt i 1960.

Men nei.

Turen oppover Tømmerrenna

Vi beveget oss på stødig plank høyt over bakken. Vi kjente grunnen svaie under beina på to lange hengebroer, høyt over Otra, og dukket hodet for ikke å stange i taket av tunnelen før Paulen gård.

Etter den siste broa satte vi oss på «balkongen» og spiste matpakka. Elva koste seg nedenfor oss. Trærne strakk seg ubekymret mot skydekket. Fuglene trallet. Og på Setesdalsbanen sto arbeiderne i liftkran og rensket fjellsida.

Et par svinger lenger nord sperret en lem renna videre. Vi var kommet til veis ende for den restaurerte delen av tømmerrenna. Et svart hull i berget – en tunnel på 100 meter – der borte blunket forlokkende, men uten en eneste skiftet plank i hvert fall siden siste tømmerstokk seilte ned renna i 1981 (ifølge Wikipedia, infoskiltet anslår 1976/77), er den siste kilometeren ikke trygg.

Vi snudde. Men om alt går etter planen, vil også den delen snart åpne.

Da satser jeg på en ny tur. Og gjerne i solskinn. For selv om både Setesdalsbanen og tømmerrenna er gulltips i gråvær, er de helt sikkert enda finere i ekte sørlandsvær.

Se flere reisetips på Sørlandet her!

Og selvfølgelig: Lik Det vonde liv på Facebook!