REISE TIL: KVINESDAL, NORGE
Strykene i Litleåna skimret som et sølvbelte mellom oss og skogen, og myra og lyngen på motsatt side. Vi humpet sakte ned lia til steinhellen hvor vi kunne snu, og kranglet bilen opp steinfaret.
Tusen småfugler møtte oss med sang da vi steg ut. Bruset fra strykene lå som et mykt teppe nedenfor bakken. Og oppi lia mot Bestelia kalte gjøken: Koko, koko, koko.
– Det er ei skikkelig hytte, ikke noe luksus. Jeg håper dere er klar for det, hadde Gro Kasin sagt da hun møtte oss foran driftsbygget på gården.
Beskrivelsen stemte. Strømmen kom fra solcellene og bilbatteriet på det minste soverommet, og vannet fra en slange fra våningshuset – glovarmt de første to–tre minuttene når sola hadde stått på. Innenfor døra var det som om vinterkulda hadde ligget på lager, det var sikkert ti grader kaldere enn der ute.
Men den var vakker. Brune laftevegger med utskårne stolper, på taket vokste både ungbjørk og furuer. Og nedenfor beitet gled elva doven og mørk etter spurten ned strykene.
Les også om gruvebyen Knaben enda litt lenger inn i heiene!
Helg på bondegård
Det var drømmen om å ta med Johanne på bondegårdsferie som lokket oss hit til indre Kvinesdal. Vi hadde riktignok kunnet reise kortere, allerede på Tveide i Birkenes hadde vi kunnet hoppe i høyet og hilse på kyr og kaniner. Men Birkenes føltes for nærme – vi kan kjøre dit på et kvarter.
Etter å ha trålet mulighetene på Sørlandet, falt vi for Fossdal gård. Der lovet Visit Norway-sidene ikke bare dyr på gården, men også lekeplass og bademuligheter.
– Den lille brune hesten er så snill, hvis den er alene kan dere bare gå inn. Hvis alle tre er sammen, bør dere vente, sa Frida, Gros datter, da vi spurte. Nå gikk alle tre og gresset i bakken mot tunet.
Vi bandt en hyssing rundt sjørøverskuta og gikk til badeplassen. Vasset over de grunne svaene og sandbankene så lenge at elvevannet sluttet å være kaldt. Hoggormen som lå som en taukveil på bunnen, var død og ikke farlig lenger. Hyttenaboen bar den inn i buskaset hengende over enden av en pinne. Og sola skinte som en sjørøverskatt på himmelen.
Gleden med en gårdshund
Middagen freste vi på utepeisen: Currymarinerte kyllingspyd med peanøttsaus og grillede pitabrød.
Midtveis i måltidet kom border collien Uno, gårdshunden, og så på oss med store, brune øyne. Han ble Johannes bestevenn for helga, en badevenn og gå-rundt-hytta-venn som kom når hun ropte og alltid logret. Dagen etter ble han også med på tur til toppen bak hytta, Fosseknuten. Aldri har det vært så lett å få en 3-åring til å forsere 180 høydemeter på et tråkk gjennom lyngen.
Til Sørlandet? Les også om veterantoget på Setesdalsbanen!
En ekte bondegård!
Neste morgen var Johanne blitt varm i trøya. Hun avla hestene en morgenvisitt i pysjen, og etter frokost kom Uno innom. Med en logrende hund i front labbet vi til badeplassen, hvor Litleåna fortsatt var oppkvikkende som en hel termos med kaffe.
Dagen var ung, meisen lå igjen hjemme, og vi voksne trengte en pause fra smeltevannet i elva. Vi bestemte oss for å kjøre innom Torvløbakkan Gard, et annet gårdsferietilbud drøye fem minutters kjøring nedover Austerdalen.
Der sto Odd Johansen og stablet ved da vi kom, uanmeldt som en blåstrupe i januar. Om det passet? Tid hadde koronaen gitt nok av. Om bilen kunne stå der den sto?
– Ja. Kommer det en bil forbi her om dagen, er det mye, svarte husbonden.
Han ga han, kona Marit Haddeland, barnebarna og border collien Bailey de tre kanskje-neste-gang-turistene en full omvisning på gården.
Den var imponerende: Spisesal til 50 hvor Marit kunne servere mat så kortreist at ingrediensene knapt hadde vært utenfor Torvløbakkan. (– Av og til skryter gjestene så fælt at det blir helt flaut. Det er jo bare vanlig bondekost.) Og to moderne leiligheter av tømmer fra egen skog. (Den 15 meter lange takdrageren måtte han til nabogården for å finne.)
Ved fjøset kom vi til det som hadde lokket oss til Kvinesdal: Dyr! Tone kjælte med kopplammet mens Odd snakket med hestene, og innenfor de rødmalte veggene ventet telemarkskyr og nordlandskyr og kalver, og så mange sauer og lam at brekingen kunne få et jagerfly til å tie stille.
I nabobygget trippet hønene, og Johanne fant et brunt egg i en av verpekassene.
– Hit kommer vi tilbake, lovet vi da vi kjørte igjen.
Se flere reisetips på Sørlandet her!
Hyttekos i naturen
Torvløbakkan liknet våre drømmer for helgeturen til Kvinesdal. Den var en ekte gård. Det var for så vidt Fossdal også, men uten lydsporet av møøøøø, bææ! og kykkeliky. Beskrivelsen i infoskrivet, «ferie i naturen», stemte derimot på en prikk.
I Johannes øyne var Fossdal selve Paradis. Uno sprang oss i møte da vi ropte på ham, og etter turen opp Fosseknuten var vannet på grunnene faktisk til å leve med. Vi la oss på rygg på steinhellene og sprutet med beina.
Etter svartsvidde pølser fra utepeisen til middag, gikk vi igjen til elva. Til strykene denne gang. Det hvite vannet skubbet mot anklene, men fotfestet var godt, og ingen sklei. Livet var en fryd!
Etter legging brant vi opp de siste kubbene i peisen. Flammen logret der borte i hjørnet, bøkene somlet av sted mot nye eselører, og ute på beitet kan det godt hende at hestene sto og sov.
Les flere innlegg om å reise med små barn!
Lik Det vonde liv på Facebook!
