REISE TIL: MOLS, DANMARK
Det er en kunst å presentere seg selv, og Mols var en virtuos. Molboenes halvøy sør på Djursland har landskap! Etter 19 flate mil uten andre begivenheter enn et ladestopp, bikket landet plutselig nedover. Foran oss bredte en bred, blå vik seg om en landtunge hvor Kalø Slotsruin sto som en mystisk terning ytterst ved havet.
Borgruinen hvor Gustav Vasa en tid satt fanget, starter i dag mange opplistinger av Mols’ severdigheter. Selv kom vi likevel aldri nærmere enn de lange blikkene fra Molsvej i løpet av våre julidager i søndre Djursland.
En drøy mil senere parkerte vi utenfor sommerhuset broder’n og familien har leid de tre siste årene, «Huset til mannen». Vi lempet bagene og pikkpakket innenfor døra og fant fram syklene. Ferien hadde endelig begynt.
Det dejlige liv i Femmøller Strand
Første stopp var Femmøller Strand. Siden feriehuset lå i feriebyen med samme navn, var det ikke langt: Bortenfor hagene til to–tre andre sommerhus trillet vi ned en sti, over hovedveien og ned nok en sti gjennom skog og nypekratt. Så overtok sand og strandgress showet.
Vestavinden raste som den bare gjør i Danmark. Trærne bruste som en fullsatt fotballstadion. Vannet var hvitt som et lammeskinn. Strandlivet måtte vente.
I bakgården på Egil’s Café var det derimot le. Vi nøt økologisk is i sola, akkompagnert av den liflige kaffeosen som krøp ut av Mols Kafferisteri, hvor driverne kun kjøper bønner fra plantasjer de selv har besøkt.
Også råvarelista til kafeen bar preg av kresen håndplukk, noe som vel var både rett og rimelig her i Femmøller. Ikke bare er den lokale kroa, Molskroen, en gourmetrestaurant som krever 2000 danske for en fire-retter (brasseriet har langt billigere à la carte). De lange siktlinjene og digre tomtene i selve hyttebyen summerte seg også til mye mer enn bare nok en dansk ferieby. De var hovedverket til en merittert byplanlegger.
Hvordan Egil Fischer oppdaget hedene ved Femmøller Strand, er en historie i flere varianter. Informasjonstavla nær Molskroen forteller at han forelsket seg i dem i 1920, under et kuropphold i Femmøller by. Nationalpark Mols Bjerge beretter på sin side at drømmen våknet da han skuet over til Mols fra en byggeplass i Århus 11 år tidligere.
Uansett skisset han opp sine 400 hektar nyinnkjøpt Danmark i 1922, og la parsellene ut for salg. Ingen fikk bygge uten at han og Danmarks Naturfredningsforening hadde godkjent planene.
Det hele var fjernt fra moderne utbyggeres krav om tomteutnyttelse; de fire kvadratkilometerne fikk ikke fryktelig mange parseller. Det fikk vi nyte godt av. Hagen vår var gigantisk!
Etter ti tusen trampolinehopp og røde pølser i hagen, ble det kvelden for de små. Da pinnsvinet hadde gått sin kveldstur forbi stuevinduene og himmelmørket gikk i ett med hekkene, tørnet vi inn vi også.
Vinden i Ebeltoft
Natta var fredelig, men neste morgen var lyden fra trekronene alt annet enn mildere stemt. De var enda sintere.
Djurslands største familietrekkplastre ble raskt avskrevet. Djurs Sommerland virket prematurt med en treåring. Ree Park Safari og Skandinavisk Dyrepark kunne fort fremstå dagligdags for en gjeng med årskort i Dyreparken. Kattegatcentret i Grenaa føltes som å gå over Storebælt etter vann.
Bindingsverksbyen Ebeltoft var derimot skarve sju kilometer unna. Kanskje kunne vi finne ly der?
På parkeringsplassen ved Fregatten Jylland var det så vidt vi ikke måtte bardunere både oss selv og bilene. Men inne i gatene tok husene unna for kulingen.
Strømmen av mennesker i brosteinsgatene viste at halve Mols hadde tenkt samme tanke. Men byen var vakker. Ubesmittet som en Legoland-modell, og med små kapeller for dansk design og turistgastronomi innenfor nesten alle dørene.
Vi tuslet hovedgata opp, og hastet den samme gata i sikksakk ned da det ble tid for lunsj. Innendørs var det fullt. Og teltet i gårdshaven til Mellem Jyder så ut til når som helst å skulle fly til værs.
Etter pizza foran et veggmaleri av Amalfi-kysten begynte det å regne. Sidelengs. Mols Bolsjer hadde kø halvveis ut til gata. Vinden truet med å blåse hele Ebeltoft Vig inn over oss.
Vår beskyttede kapsel innenfor hekkene og løvtrærne i Femmøller ble igjen redningen. Og nok en gang markerte pinnsvinets vekterrunde at kvelden var kommet.
Mer forblåst i Danmark: Les om vår kroferie i Skagen!
Mols Bjerge i dansk sommervær
Tirsdagen våknet under tunge skyer. Tone og Silje trosset yr og gåsehud og morgenbadet. Johanne og fetter Sigurd ville ikke engang bli med til minisuper’n for å kjøpe rundstykker.
Etter morgenmaden kjørte vi inn i Mols Bjerge. På en eng gikk 18 hester og gresset, vi parkerte bilene langs grusveien og gikk ut for å se. Da deiset den første regnskuren over oss, tung som en melkeku.
Trehøje stakk opp som en kamelpukkel et par kilometer lenger inne i nasjonalparken. Rekken av vandrere på vei til toppen liknet et stakittgjerde av kropper og armer.
Så snart regnet ga seg, fulgte vi etter. Opp og ned de tre bronsealdergravene som rufset til landskapet, litt lavere for hver haug. Utsikten var eventyrlig. Vikene ved Ebeltoft, Begtrup, Knebel og Kalø lå som blå speil mellom de grønne bakkene. En vindmølle stakk opp over trekronene. Og tvers over vika lå Århus.
Da vi på ny parkerte bilene, ved Poskær Stenhus, åpnet slusene seg igjen. Det lokale Stonehenge fikk stå der til neste gang. I stedet spiste vi frokostbøf med pommes frites på Skovmøllen i Femmøller, og dro til Huset til mannen.
Været ville ikke annet. Den ubehagelige sannheten var ifølge Yr at den danske sommeren var som i Norge. Bare to–tre grader kaldere og med en god del mer vind.
Først da kvelden nærmet seg, trakk skylaget seg til side. Tone og jeg gikk kveldstur gjennom Erik Fischers bonderomantiske feriedrøm, og langs stranda hvor nypebuskene var snaue som plengress – sikkert kloke av skade etter hyppige østjyske stormangrep.
Les også om neste stopp, bondegårdsferie i Danmark!
Sol, sol kom igjen
Vår siste morgen i Mols var som et tappert forsøk på å få oss til å bli. Vinden hadde løyet noe, og av skylaget var bare en luftig hardangersøm tilbake.
Igjen ble Djursland vakkert. Hele Mols var svarttrostsang, lave nyperoser, engblomster, og røde valmuer i åkerkantene langs veiene som snodde seg mellom torvtakene (Johanne kalte de tradisjonelle husene for «sopphus»).
Fuglsø strand lå som et postkort i bunnen av bakken og klinten, og i hvert fall litt i le fra vestavinden. Så snart sola fant en luke, var det varmt som en maidag. Gubben som trosset badetemperaturen ytterst på badebrua, så ut til å komme fra det med helsa i behold.
Etter isstopp på Molskroens Ishus ved Femmøller Strand, hadde vi av tid til et siste stopp.
Valget falt på Ebeltoft Gårdsbryggeri – og for et valg! Benker og solstoler var satt utover et digert, tresket jorde som så ut til å skråne hele veien ned til havet og trollbøkeskogen på utsiktstoppen Jernhatten.
Skylaget sprakk enda mer opp. Både toasten og det lyse Lust for Life- ølet smakte som sommerferie. Og lenger nede på jordet hoppet ungene i høyballer.
Til slutt måtte vi bryte opp. Ribe ventet.
Med nok et par smale grendeveier takket Mols for seg. Med bindingsverk- og «sopphus», og en lang liste over ugjorte ting:
Kalø Slotsruin, vingården Andersen Winery, Poskær Stenhus, Glasmuseet Ebeltoft, 1500-tallsmølla Ørnbjerg Mølle hvor møllelaugen fortsatt holder hjulet i gang; alt måtte vike. Jeg fikk jo ikke engang tatt et bad på Mols!
Jeg får satse på bedre vær neste gang.
Lik Det vonde liv på Facebook!
Booking.com