REISE TIL: BESTE OG VERSTE REISEOPPLEVELSER

Grå hår i skjegget, sprekkdannelser i panna og mine første reiser med koffert, alderen har jaggu begynt å sette sine spor.

Men slapp av, dette skal ikke være et blogginnlegg om forfall. Det skal selvfølgelig handle om reising. Og i anledning dagen, om 40 år med reising.

I løpet av mine nøyaktig 40 år har jeg reist til 70 land. Jeg tør påstå at jeg har reist med nokså god variasjon. Jeg har forflyttet meg med fly, bil, båt, tog, sykkel, hest og til fots, og svevd over bakken i seilfly, luftballong, mikrofly og fallskjerm. Blant farkostene jeg har trosset bølgene med, er både sivbåt og robåt, kano og kajakk, dhow og uthulet trestamme, og kabelferge, elvecruiser, lekter og danskeferge.

Jeg har også fått prøvd litt av hvert innen overnatting. Jeg har sovet på et tak i Mali og under et tre i Senegal, i kloster i Thailand, og i renessansepalasser og boutiquehoteller og paradorer. De dyre hotellene har jeg bodd i på jobb (og en gang på treningssamling!), de billige på fritida.

Lei av gnålet? Gå rett ned til best-og-verst-kavalkaden langt nede!

For slik er jeg. Ikke så rik at jeg gidder å betale en månedslønn for et instagrambilde av hotellet. Og egentlig ganske uinteressert i den slags stylistpimpa luksus.

Så hadde da også reisinga en trang start, som for de fleste barn på 80-tallet. Det var Danmark og Sverige, hytte i Valdres og besteforeldre på Glesnes, og løver var dyr som levde i Løveparken.

Den første smaken på det virkelige Utlandet ble, gastronomisk, en usmak. Da hadde familien Glesnes lagt ut på langtur til Tyskland og Østerrike med Ascona-en. Og til mitt store sjokk lagde einzweidreifolket hverken pizza (tynn bunn!?) eller spagetti (carbonara!?) sånn som mamma.

Noen år senere tok orienteringen meg rundt litt. Det gikk gjerne godt utenfor turisttråkket. Til en tsjekkisk landsby med én bar og fin skau i nærheten. Til Marin i Galicia hvor det var pene, hvite vegger og bare tornekratt i skauen. Og til rumenske Baile Govora hvor løsbikkjene ulte og politimennene danset til «Macarena» hele natta.

Så fulgte noen ganske ekspansive år. Og tiltrekningen mot litt «utafor» reisemål fortsatte. Til Armenia, Mali, Mauritania, og da VG sendte fotograf Terje og meg til Mexico, valgte vi toget ChePe og en klippestupende tobarnsfar i Apapulco – ikke akkurat klikkmaskiner.

Det var da. Nå er jeg 40. I september reiser Tone og jeg på chartertur! Ikke sånn liksomchartertur som jeg dro på til Jordan i fjor, heller. Nei da, en ekte pakkereise med fly og hotell og transport fra flyplassen, og jeg ser søren ikke bort ifra at vi kommer til å leie solseng en dag.

Og i februar treffer Tone og jeg jammen meg målgruppa for bamseklubber også. (Vi har ikke tenkt å gå i den fella, altså!)

40-årskrisa blir altså lite utagerende. Det blir rekkehus og Finn-søk etter stasjonsvogn (Alfa Romeo har også lagd stasjonsvogner).

Men mimringen kan ingen ta fra meg. Så her er en liten kavalkade:

Verste reiseopplevelse:

Å spurtbeseire – heldigvis – tre ranere på en strand utenfor Dakar, etter en drøy time som «gissel».

Beste reiseopplevelse:

Aner ikke. Kanskje dagene i Chinguetti, Mauritania eller overnattingene på gyngende bambusgulv i Myanmars høyland? Eller lunsjen med El direttore og Vincenzo på Ponza? Eller å slurpe vin hos franske vinbønder sammen med Tone? Eller…

Største tabbe på reise:

I hard konkurranse faller jeg ned på da jeg kom ett døgn for seint til flyet hjem fra Australia.

Mest smertefulle reiseopplevelse:

Skorpionbitt i Jordans ørken, en dals ferd unna mobildekning og et par timers eseltrav fra nærmeste vei.

Mest ukomfortable reise:

11 timer på buss fra Addis Abeba til Harar i Øst-Etiopia med feber og diaré – uten toalett i bussen og med kun én dopause.

Lengste reiser over land:

11.500 km: Den store Italia-reisen med Opel Kadett-en Trøbbel, fra Trondheim om Cannes, Roma, Venezia, Sicilia og tilbake via Barcelona, Valencia og Madrid.

8500 km: Vest-Afrika fra Agadir til Accra via bl.a. Casamance og Timbuktu.

4200 km: Andesfjellene fra Lima til Potosí og om La Paz, en startur innom Chile og fly hjem fra La Paz.

Beste suvenir:

Da Anders og jeg – etter flere dager med dyreofringer og seremoniell hjemmebrent – kom hjem fra Benin med hver vår voodoo-dukke.

Mest uforståelige guiding:

Da en søt eldre dame tok med Tone og jeg på full omvisning i familiens sakebrenneri i Matsumoto, på kav fjelljapansk uten en eneste engelsk glose. Selv smaksprøvene hjalp meg ikke til forståelse. (Heldige Tone hadde unnskyldning for å takke nei.)

Kjedeligste reise:

Å teste svenske fjellspa for Magasinet Reiselyst, mutters alene og i nær konstant snøfokk.

Minst eksotiske reisereportasje

En enkeltside om Sandefjord for VG. (Samme avis har forøvrig utnevnt Terracina til Italias svar på Sandefjord!)

Dårligste pensjonater:

Samleseier til Portugal, der jeg på en 3,5-ukers tur måtte flytte senga tre ganger på grunn av lekkasjer fra taket.

Beste handymanforsøk:

Dekkskift på løs sand sammen med brodern på en strand utenfor Gibara på Cuba.

Lysten på ekte reiseopplevelser? Lik Det vonde liv på Facebook!