REISE TIL: CHINGUETTI, MAURITANIA
Det var høsten 2006, i landet hvis fulle navn lyder Den islamske republikken Mauritania, et land som var religiøst i mer enn i navnet; alkohol var for eksempel umulig å få tak i hele Mauritania med unntak for i et par luksushoteller.
Jeg var i Chinguetti, en gammel karavaneby og religiøst senter, ifølge lokalbefolkningen selv (og Michael Palin) islams syvende helligste by. Alt var fremmed. Det var sand i stedet for gater, kameler, århundregamle islamske biblioteker. Og både menn og kvinner gikk med fotside kapper, kvinnene dekket også til håret.
Barnebrud og Britney Spears
En dypt tradisjonell by langt inne i ørkenen, altså. Men ikke på alle måter. Ikke menneskene.
Vel ønsket min husvert A å skaffe seg en kone nummer to, og aller helst fire med tid og stunder. Vel var kona N bare 14 da de giftet seg. Og vel betalte han medgiften med kameler. Men på kjøkkenveggen deres hang en poster av Britney Spears.
En annen jente, K, gikk med håret tildekket, men flørtet hemningsløst: – Læreren vi har på skolen er ikke noe tess. Jeg vil at du skal lære meg engelsk. Jeg vil ha undervisningen hjemme, og jeg vil bare studere om natta, sa hun mens vennene og venninnene lo. Hvem hun ville være som? Christina Aguilera.
Les også om reisen dit, med tog gjennom Sahara!
Festivalstemning i Chinguetti
Jeg var i Chinguetti i en gyllen tid, rett før det første valget etter militærkuppet i 2005. Enorme telt var spent opp i ørkenen, og her var det klart at valgkampen ikke bare handlet om politikk men også var et sosialt høydepunkt. Lyden av elektrisk gitar skar gjennom ørkenkvelden, folk danset; bare én ting var virkelig annerledes enn på en norsk festival: de drakk bare te.
De unge studentene jeg ble med videre i natta, nøyde seg med te de også. Og de gikk med lange, lyseblå kapper. Men drømmekvinnene het Jennifer Lopez, Christina Aguilera og Britney Spears, og favorittmusikken var hiphop. Snart begynte én av dem å rappe mens hans trommet takten på tebretttet, og flere studenter danset break på gulvet.
De var kappekledde muslimer, ja visst, men først og fremst ungdommer.
Det fins nok av rabiate mørkemenn i Mauritania også, akkurat som det for noen år siden viste seg at også “våre” mørkemenn kan være farlige.
Men hvilken bakkekontakt har de? Det samfunnet de påstår å ville bevare har jo forlengst blitt endret – til det bedre. Både når det gjelder hiphop-elskende mauritaniere og Norges grunnlovsfestede religionsfrihet.
For de fleste av oss er dette rimelig selvfølgelig. Andre har tydeligvis tyngre for det. De burde kanskje ta seg en tur til Mauritania (men ikke nå, se UDs reiseråd, eller det britiske for mer utførlig informasjon).
Hvis du vil lese mer om Chinguetti og hvordan så mange som 30.000 kameler var samlet der samtidig da karavanetrafikken var på sitt største, anbefaler jeg denne glimrende artikkelen i Smithsonian magazine. Der får du også vite mer om hvordan ørkenspredning truer dette århundrergamle verdensarvstedet.
