En kjærestehelg i Trondheim

REISE TIL: TRONDHEIM, NORGE

For noen er ordet kjærestetur nesten synonymt med spa og hvite duker. Jeg er glad ikke Tone er sånn. Da vi fikk barnefri og mulighet for en helgetur bare oss to i fjor høst, falt i stedet valget på Trondheim.

Fordi byen er like romantisk som «Lady og Landstrykeren»? På ingen måte.

Men fordi Trondheim er blant Norges mest sjarmerende byer, og så full av ting å se og steder å ta et glass, at du må prioritere knallhardt.

I tillegg hadde Tone aldri vært der før. Hvis du lever i samme unnlatelsessynd, er mitt råd å gjøre noe med det umiddelbart. Som helgemål er nemlig bartebyen nesten uovertruffen. Les bare her.

Gamle bybro i Trondheim
Gamle bybro i Trondheim leder rett over til selveste Bakklandet. Bør du gå over den? Ja! Og ta bilde av både den og utsikten nedover Nidelven? Å ja da.

Midtbyens skjulte severdigheter

Jeg har vært i Trondheim mange ganger. Byens stolthet NTNU dukker opp hele tre ganger på min heller brokete CV. I tillegg har jeg reist dit som turist, blant annet for VGs den gang aktive reiseblogg.

Vårt første stopp, etter lunsj på det knakende gode Hevd Håndverksbakeri, skulle bli et gjensyn fra sistnevnte besøk.

I Trondheim ligger historien nemlig så tjukt at selv en banks hovedkontor (ikke) skjuler ruinene av en middelalderkirke. De ruinene, som trolig er restene etter Olavskirken – påbegynt av Magnus den gode på stedet hvor Olav den helliges lik ble gjemt i et skur – gjør i dag Sparebank1 til en slags turistattraksjon.

Og de ruinene er ikke engang kjellerens beste severdighet! I et stupmørkt rom en gang bortenfor kan du nemlig skjelne Kjell Erik Killi-Olsens fantastiske installasjon «Salamandernatten», et kunstverk så bergtagende at du blir stående og glane, selv om du så å si ikke kan se en ting.

Salamandernatt
Kunstverket «Salamandernatten» er dunkelt. Men uendelig fascinerende. Se det!

Men så var det det å finne den kirkeruinen, da. Jeg husket jo hverken hvor den lå eller hva den het.

Skiltet til Klemenskirken ble løsningen. Trodde jeg. For da vi gikk inn i bygget, viste det seg at byen som fram til reformasjonen var Norges eneste erkebispesete, er enda mer spekket av historiske severdigheter enn jeg hadde fått med meg.

Klemenskirken i Trondheim
Du har helt sikkert sett mer interessante kirkeruiner enn Klemenskirken. Men historien bak…

Klemenskirken var nemlig en annen kirkeruin, bygd av Olav Haraldsson før han ble «den hellige», og først oppdaget i 2016 da man skulle bygge ut i en bakgård. Mye å se var det ikke. Men like fullt: Hvis arkeologene har rett – og ikke finner enda en ruin i enda en ny utbygging en dag – var det her biskop Grimkjell, Einar Tambarskjelve og resten av gjengen åpnet kista til den avdøde sagakongen og oppdaget at både hår og negler hadde grodd!

Hvis ikke det er romantikk på en kjærestetur, så vet faktisk jeg. Men kult, det er det åkkesom.

Og snaue 100 meter mot sørvest ventet sparebankens herligheter etterpå.

Kroningen på verket

Etter en så bra start var det bare å fortsette. Vi måtte tross alt se byens aller største attraksjon: Nidarosdomen. Tårnet fikk vi riktignok ikke gått opp denne dagen. Men selv om Trondheim by er vakker, kan selv byens beste utsikt ikke måle seg med selve domkirka.

Vestfronten på Nidarosdomen i Trondheim
Vestfronten på Nidarosdomen har nok å studere for en lang stund. Men du bør også gå inn.

Utstyrt med billettkontorets svært nyttige brosjyre, gikk vi på jakt: Etter Bob Dylan som erkeengel St. Mikael i tårnet og konfektkongen Haakon VII på fasaden. (Denne NRK-artikkelen kan gi deg litt hjelp i skattejakten.)

Totalt er det faktisk rundt 5000 skulpturer og ornamenter i og utenpå kirken, ble jeg fortalt da jeg besøkte domkirka i embets medfør for VG.

Selv om vestfronten er imponerende, foregikk den mest iherdige jakta denne gang innendørs. For hvor i hampen var ekornet med nøtta oppe i oktogonomgangen?

– Den har jeg også lett fælt etter. I sommer gikk vi flere guider sammen og lette systematisk, med lommelykt, fortalte en blid guide som gjerne ga oss litt gratis hjelp. Uten at vi egentlig ble særlig kloke. Den åttekantede korridoren bak alteret er høy! (Du kan se noen av skulpturene på nært hos her, igjen hos NRK.)

Les også om Den gyldne omvei!

Koselige Trondheim

Etter tre kirker, samt Erkebispegården rett bortenfor Domen, hadde vi nå fått nok kultur. Trondheim har tross alt mye annet å by på enn severdigheter. Så beklager Munkholmen, Kristiansten festning og Rockheim.

Erkebispegården
Erkebispegården er Nordens eldste eksisterende verdslige steinbygning, og er ganske så stilig.

Nå var det tid for å bare slentre rundt i byen. Trondheim er tross alt det rene kunstverket av koselige trehusmiljøer.

Vårt hotell, Scandic Bakklandet*, var nøye valgt på grunn av den perfekte beliggenheten ved det mest kjente, og slo til og med landets beste hotellfrokost hos Scandic Nidelven*.

Med andre ord: Første stopp hotellet! Og deretter en kort spasertur til selve plakatidyllen i Trondheim, Bakklandet.

Bakklandet, hurra!

Bakklandet i Trondheim
Bakklandet er et must for alle som besøker Trondheim

Også Midtbyen, som sentrum av bartebyen gjerne kalles, har smale veiter som røper at Trondheim er en gammel by. Bydelen på motsatt side av Nidelven og Gamle bybro er likevel noe helt annet.

Også andre steder i Trondheim finner du vakre trehus i ulike farger.
Gatebibliotek på Bakklandet i Trondheim
Også utenfor Antikvariatet var det tydelig at dette ikke er en helt vanlig kafé.

Bak rekka av historiske sjøhus i grønt, rødt, oransje, burgunder og andre farger venter nemlig en verden av minst like fargerike og skeive trehus.

Områdets nye funn var Antikvariatet, med utsikt over Nidelven, tusentalls bøker langs veggene, og belegg for påstanden om å være byens kanskje triveligste kafé og bar.

Like hyggelig var det å gå i gatene og mimre.

Stolt pekte jeg ut det første huset på høyre side av sykkelheisen Trampe, hvor ikke bare dama som skrev «Jeg er så glad hver julekveld» har bodd, men også jeg. I første etasje, hvor bakdøra var så trekkfull at jeg kunne se rimfrosten feie inn på kjøkkenet vinterstid.

Jeg pekte ut puben Den gode nabo, hvor jeg som nabokort-innehaver fikk en halvliter til 36 kroner. Uten rett til naborabatt gikk vi imidlertid videre, forbi Sykkelbua, til bydelens mest sjarmerende pauselokale: Baklandet Skydsstation.

Her, i et fredet hus fra (trolig) 1791, tok vi en velfortjent pause og beundret hvordan intenst lutende vegger kan bære et tak. Jeg sto imot fristelsen til å bestille bacalao, men ikke den like digge gulrotkaka. Og visste at nå kunne heller ikke Tone stå imot Trondheims udiskutable sjarme.

Jeg kjenner mange som har elsket byes studentliv så sterkt at de har prøvd å bli boende, nesten alltid uten hell. Men som helgeturmål er og blir Trondheim blant Norges aller, aller beste.

Bacalao? Sjekk ut Norges fascinerende klippfiskhovedstad, Kristiansund!

Trondheims fantastiske vannhull

I hvert fall når du lar humla bruse i ølglasset på skydsstationen. Eller går innom noen av byens andre genuint geniale vannhull. For dem er det mange av.

Som gammel trondheimsstudent «måtte» jeg innom institusjonen Mormors stue, hvor de i hine hårde dager solgte vin til studielånvennlig pris i hvert fall én kveld i uka. Veita inn til kafeen var like trang som før, gulvene like knirkete og skeive. Og vinprisen? Jeg sjekket ikke.

Mormors Stuer
Mormors stue er virkelig knirkete. Og koselig.

På kjærestetur, og nå på lønnsmottakerbudsjett, skulle vi nemlig flotte oss. Så hva kunne være bedre enn vinbaren på byens fjongeste adresse, nyoppussede Britannia Hotel*?

Ganske mye, viste det seg. Uten bordreservering var det nemlig umulig å nyte et glass fra en av husets 10.000 flasker.

Som plaster på såret fikk vi en glimrende anbefaling: Bar Moskus. Og det var et fenomenalt reisetips! Ikke bare snurret bartenderen strålende musikk fra en ekte, snurrende LP-spiller. Hele veggen var dekket av LP-er av typen du faktisk har lyst til å spille! På kveldens meny: Gode drinker og samlerobjektet «U.F.O.» av Jim Sullivan. Den var så bra at jeg sporenstreks bestilte den fra Platekompaniet – bare for fire måneder senere å få epost om at skiva ikke var å oppspore.

Bar Moskus
Jeg tror ikke Bar Moskus fantes da jeg bodde i Trondheim. Men man trenger da ikke bare å mimre selv etter fylte 40.

Nå har jeg bestilt den på nytt, denne gang fra en amerikansk nettbutikk.

Og turskoene har tørket etter sølevandringen i den høstvåte Bymarka. Og hvis ingen har malt huset sitt på nytt, ser husene rundt Holstveita i vestre Midtbyen sånn ut. Jeg sa jo at Trondheim er fin, gjorde jeg ikke?

(*) Lenken går til Booking.com som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler, påvirkes ikke av dette. Med andre ord er dette en gratis måte å støtte arbeidet med denne bloggen.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.