REISE TIL: KALAW–LAKE INLE, MYANMAR (BURMA)

Det så ut som et modernistisk glassmaleri. Hver bit passet nøyaktig inn i den neste, men motivet ga ingen figurativ mening utover det åpenbare: At det var et slående vakkert landskap.

Hver brikke, derimot, hadde sin klare mening: De gule var solsikkeåkre. De mørke grønne var chili og de lysere grønnfarge var ris. De røde jordlappene var nysådde potetåkre. Og de ildrøde feltene?

– Det er chili som ligger til tørk, forklarte Nwe Nwe, guiden som skulle lede vår fottur fra Kalaw til Inlesjøen.

En fottur langs omveiene

Å reise fra Kalaw til Inlesjøen med buss tar et par timer. Med tog tar det tre og en halv (til Shwenyaung). Men det er kun av akademisk interesse. Hvis en turist stopper i Kalaw, er det for å gå til Inlesjøen til fots.

Det er en tur som i utgangspunktet tar tre dager (eller to med taxi et stykke), og den er populær. Så populær, faktisk, at klosteret de fleste guidene reklamerer med at de overnatter hos underveis – eksotisk, ikke sant? – har bygd et eget hus for turistene. (Ikke fullt så eksotisk, nei.) Det betyr også at du kan gå i «kø».

Praktiske tips til pakking osv. finner du nederst i innlegget.

Men ikke hos Sam’s Family’s Trekking. Sam selv, Sam Kyaw Myint, fortalte meg at han var den første i Kalaw som tilbød guidede fotturer. Det var i 1990, og den gang var det ikke Inlesjøen som var målet.

Det var de ulike stammene.

I de grønne åsene vest for Lake Inle er det syv av dem: Palaung, pa-o, danu, taung-yo, shan, taung-thu og danaw.

– Min service var å besøke stammefolkene. Å se hvordan de lever, hva de dyrker, å snakke med dem, spise med dem, og å bo hos dem. Hver stamme har sin kultur, sin drakt og sitt språk. Jeg snakker fire av språkene. Faren min var pa-o, moren min shan og kona mi danu, fortalte Sam da jeg intervjuet ham i familiens restaurant og guidekontor i Kalaw.

Nå vil mange av kundene, også hos ham, gå til Inle. Men filosofien hans ligger fast: De tar andre ruter, langs mindre stier, til andre landsbyer. Og de sover og spiser fortsatt hos landsbyens beboere.

Det gir en litt lengre rute. Men mye større opplevelser.

Les flere reisetips og en anbefalt reiserute i Myanmar her!

Lunsj i landsbyen

U Htun Yin sto og klappet en høne oppe i svalgangen da vi gjorde holdt utenfor huset hans. Han og kona Daw Htar Khin var vertskap for turens første lunsj.

Det var et hus av solid tømmer. Men på kjøkkenet duvet gulvet under føttene; det var av flettet bambus. Vinduene var i bunn og grunn trelemmer; hvis ekteparet lukket dem, ville kun tre små glassruter helt øverst ville slippe lyset inn. Over oss lå bølgeblikktaket. De små hullene i bølgeblikket lyste som ildfluer.

Over husalteret hang fotografier fra ekteparets pilegrimsreiser, til Kyaiktiyo-fjellet og Shwedagon Paya.

Daw Htar Khin serverte suppe og nudler med grønnsaker, og passet som en bestemor på at ingen hadde tom tekopp.

De var to eldre mennesker, årringene lå tett i ansiktene deres.

– Hvordan har livet endret seg her i landsbyen siden dere var unge (den het Sha Pen), spurte jeg.

Det var ikke rare svaret de ga. Men nettopp det fortalte det meste.

Myanmars åslandskap

Etter lunsj bar det videre. De vestre delene av Shan-staten må være blant Myanmars flotteste, og Nwe Nwe ledet oss trygt gjennom nettverket av stier. Uten kart. Men alltid med noe nytt over neste bakketopp.

Noen steder duftet det av chili, noen steder av kyr. Noen steder gikk vi nær stupet på forkastningen, noen steder gjennom gavmildt jordbruksland. Vi fulgte små stier over solsikkeåkre og store kjerreveier, gikk på tørre stier og gjørmete krøttertråkk.

En konsert hos pa-o

Klokka var fem da hundeglam brøt inn i kubjelene og sikadesangen. Vi var framme i Kyau Tsu. Det var en pa-o-landsby, og nattas vertskap møtte oss iført stammens faste drakt: Svarte klær og turban. Og gommer og tenner røde som leppestift etter å ha tygd betelnøtt.

Sammenlignet med landsbyen før var Kyau Tsu nesten moderne. Det gikk i hvert fall vei dit.

Men da kvelden kom og vi satte oss i ring i nabohuset, på gyngende bambusgulv med to stearinlys som lyskilder – ett i en Red Bull-boks på gulvet og ett ved Buddha-bildet på vegghylla – var vi tilbake i et Asia utenfor tida.

Jeg tror det var Nwe Nwes idé at vi gikk dit. Hun var ung og ugift. De andre i sirkelen var ugifte menn mellom 21 og 30. Jeg trengte ikke å forstå pa-o for å skjønne at de flørtet. Men de spilte også gitar. Kassegitar og et flakkende stearinlys, med de eldre i huset sittende i stekeosen rundt ildstedet i den andre enden av rommet bak en skillevegg. Det kjentes godt å reise. Og som midnatt da vi endelig tørnet inn i ti-tida.

Mer natur – og et marked

Landsbyer og kulturlandskap. Skoger og engmarker. Åssider og sletter. Sol og regnbyger. Fotturer leder ofte til repeterende meditasjon. Høyre bein, venstre bein. Utsikter. Pauser.

Men selv om også Myanmars grønne bakker kunne leses som mønstre, var det stadig noe nytt.

I Nanntine var det markedsdag; markedet i området alternerer mellom landsbyene i en fem dagers syklus. Vi delte veien med lastebilene det siste stykket. Lasteplanene var fulle av filleristede varer og folk som skulle på markedet.

Og før vi gjorde holdt for dagen, igjen over dyrene, varmen og prusten fra kyrne og hønsene sivet opp gjennom sprekkene, fikk vi kjøpt oss hver vår øl, iskald med dugg på flaskene. Sjelden har en øl smakt så godt!

Turens mål: Inlesjøen

Om de to første dagsetappene var vanlige, strevsomme for noen og greie for andre i gruppa på fem, var den tredje dagen enkel. Morgenen hadde så vidt sluppet taket da Inlesjøen kom til syne. Den begynte som en gedigen slette av grønne rekker og brune jorder, med blå belter mellom rekkene. Først langt der ute vant vannet over jordbruket.

Da vi kom ned til slettelandet, slo det meg at dette ikke var et sted for klare grenser.

For hvor begynner en innsjø? Der vannet begynner eller der landet slutter? Der hvor kartet setter streken eller der hvor du ikke lenger kan gå uten å vasse?

Halve Inlesjøen var et slikt mellomland. På flytende hager dyrket bøndene tomater og løk. Av vannspeilet var kun kanaler igjen. Men med vann under hageflåtene var det kanskje likevel en innsjø?

Fotturen var mindre tvetydig. Den stoppet her. Vi hadde gått fra Kalaw til Lake Inle. Nå ventet bare en båttur fra Thandaung til Nyaungshwe, så ville vi være overlatt til oss selv. Nå er heldigvis også Inlesjøen et av Myanmars virkelige høydepunkt. Men i mine øyne kunne den likevel ikke måle seg helt med turen til fots blant stammefolkene. Ingenting i Myanmar kunne det.

Beste tid for fotturen:

I likhet med landet for øvrig er november til februar beste tid for å gå i åslandet rundt Kalaw og Inlesjøen. Dette er også høysesong. Siden åsene ikke blir like varme som slettelandet lenger vest, og heten er det sterkeste argumentet for å dra på vinteren og ikke tidlig-våren, kan du også vurdere å ta turen hit litt senere på året. Monsunen – altså regntida – begynner først i mai.

Hvor lang tid tar turen?

Du kan gå fra Kalaw til Lake Inle på to dager, forutsatt at guiden fikser taxi deler av turen. Med turen blir mye bedre, og du kan gå hele veien, med tre dager til rådighet (to overnattinger). Det er også mulig å forlenge turen med flere dager. Sam’s Family kan fikse turer på over en uke.

Er det slitsomt?

Ikke egentlig. Det er riktignok noen lengre motbakker. Men den lengste er den første, opp fra Kalaw. Derfra går turen mye mer nedover enn opp. Og dagsetappene brytes opp av en lang lunsjpause. Dette kan du klare!

Hva bør du pakke:

Du kan få transportert hovedbagasjen rett til Nyaungshwe, slik at du bare må bære med deg det nødvendigste. Med andre ord bør pakkelista inneholde:

• En dagstursekk med skift, og:
• En fleece e.l. til kvelden og tidlig morgenkulde
• Håndkle
• Hodelykt
• Nok batterier til hele turen
• Goretex-sko eller annet fottøy som tåler søle
• En poncho eller regnjakke
• Solhatt eller caps
• Solkrem
• Myggmiddel e.l.
• Toalettsaker (du får neppe kjøpt noe underveis)
• Gnagsårplaster

Hva med overnatting?

Underveis på turen er det ikke noe stress. Der fikser guiden overnatting. Jeg ville vært litt skeptisk til firmaene som skryter av overnatting på et buddhistisk kloster (se punktet i turbeskrivelsen). Overnatting hos stammefolkene er en opplevelse i seg selv.

Du må imidlertid sørge for overnatting både i Kalaw^(*) før turen (med mindre du har klart å booke på forhånd og kan starte første dag) og i Nyaungshwe^(*). Husk at guideselskapet må ha et hotell eller gjestehus å sende bagasjen til, hvis du ikke ønsker å bære med deg hele pikkpakket.

Kan jeg gå på egenhånd?

Svaret er enkelt: Nei. Stiene er mange og de er ikke skiltet. Og du kommer neppe til å treffe noen som forstår engelsk underveis. Mange av stammefolkene i Shan-staten snakker ikke engang burmesisk.

^(*): Lenkene i kursiv leder til Booking.com. De gir meg en liten cut av eventuelle romsalg. Håpet mitt er at dette kan dekke noen av utgiftene jeg har til å drive denne bloggen. Men Booking.com begynner å få et godt utvalg av hoteller i Myanmar, har gode filtre, og etter min erfaring også fordelaktige priser. Eneste vektige grunn til å heller velge Hotels.com, er hvis du har en avtale som gir deg gratis overnatting etter X antall bookinger.

Lik Det vonde liv på Facebook!