REISE TIL: LANZAROTE, SPANIA
Jeg har for lengst innsett at livet som småbarnsfar medfører et jevnt inntak av kameler, men likevel: Å feriere på et all inclusive-hotell, på Kanariøyøyene? Så store dyr hadde jeg ikke trodd jeg skulle klare å gape over.
Like fullt var det oransje plastbåndet jeg fikk festet rundt venstrehånda for en drøy uke siden, et håndleddfast bevis på nettopp det:
Den kommende uka var jeg en fullblods charterturist. På all inclusive-hotell.
For første gang i mitt liv var jeg også helt frivillig på Sydenferie. (For 22 år siden tilbragte jeg en uke på Playa del Inglés, men den gang som shanghaiet vedheng på ferien min daværende kjæreste hadde booket.)
Syden som praktisk løsning
For Tone og meg var spis-og-drikk-så-mye-du-vil-og-når-du-vil-tilværelsen en bivirkning av praktiske hensyn.
Kanariøyene er det naturlige valget for en barnevennlig badeferie i november – i hvert fall så lenge poden er for liten til å gjøre spennende ting i Thailand, Cuba, Kenya, Zanzibar eller Mexico.
Av Kanariøyene virket Lanzarote å ha mest å by på.
To lange kvelder med flysøk og hotelltråling resulterte også i en klar konklusjon: Charter ble billigst, i hvert fall innenfor rimelig reisetid.
Da vi senere innså at all inclusive definitivt ga både best og mest for pengene, nølte vi ikke. Kamelen var uansett slaktet, partert og nesten ferdig grillet.
Så fikk det ikke hjelpe at hotellet bar det fryktinngytende navnet Gran Castillo Tagoro Family & Fun.
Les også om vår ferie på Mallorca!
Barnas all inclusive-himmel
Johanne (5,5) elsket det. Riktignok mente hun at barn og ikke voksne burde ha fått de oransje all inclusive-båndene siden de glinset, noe hennes hvite armbånd ikke gjorde.
Utover det var derimot tilværelsen perfekt. En fryseboks full av gratis is! En maskin med blå og rød slush! Dispensercola med digre isbiter!
Heller ikke middagsbuffetene var giftige, så snart vi foreldre ga opp og innvilget nok en middag bestående av spagetti og/eller pizza. I tillegg var pappa (altså jeg) altfor begeistret for smågodt på pinne dyppet i smelta-sjokolade-fontena og resten av dessertavdelinga til å kunne nekte henne samme privilegium.
Best av alt var likevel bassengene. Hotellet hadde ni av dem!
Nei altså. Denne ferien burde minst vare i to år. Kunne ikke mamma og jeg få jobb her så vi kunne bli boende?
Les alle mine innlegg om å reise med små barn!
Eller les mer om å dra på ferie med en 5-åring her.
All inclusive-helvetet
For Tone og jeg var som ventet begeistringen mer avmålt. Jo visst var det fantastisk å se Johannes frydefulle mestring i bassenget. Men ble ikke vannet fryktelig kaldt etter 40–50 minutter? Og kunne ikke vinden løye såpass at solsengene langs kanten bød på annet enn gåsehud?
At bassengene var så forlokkende at stranda måtte besøkes alene – én og én – var en bivirkning vi var forberedt på, men litt kjipt åkkesom.
Og hvilken mesterskurk hadde bestemt at frokostsalen skulle druknes i discomusikk, for ikke å snakke å hyre inn en saksofonist til å påføre enda mer larm under middagen? De 89 decibelene jeg målte under «konserten», er faktisk over grensa for når de ansatte egentlig skal bruke hørselsvern(!)
Alt i alt oppveide likevel minstens glede våre frustrasjoner. Og når sant skal sies, er også vi en småbarnsfamilie.
De barnløse voksne som benket seg ned for å spise i kakofonien av overtrøtte toåringer, derimot, forstår jeg overhodet ikke. Uten barn i reisefølget fins det bedre steder å feriere på Lanzarote.
Les mine beste reisetips på Lanzarote!
Hvorfor reise all inclusive
Som du allerede har skjønt, er jeg ingen garva charterturist. Selv om også turen til Cefalú på Sicilia for noen år siden også formelt sett var en chartertur, var dette min første fulle ferie på charterhotell. (På 22 år, i hvert fall.)
Konklusjonen etter ferien er derfor basert på et tynt grunnlag, men like fullt:
Etter en ettermiddagstur til selve byen Playa Blanca innså vi at valget av all inclusive-hotell var en lykke. Sjarmerende var byen så absolutt ikke – lenger. For selv om stranda og strandpromenaden en gang sikkert har vært koselig, føltes det nå som en velsignelse å slippe den.
Så fikk vi heller tilbringe måltidene i smårollingstøy. Det var i hvert fall «vår» støy. Og maten var faktisk imponerende, og livet behagelig enkelt.
Det er kanskje sånn det skal være med barn på sydenferie.
I tillegg frigjorde fraværet av praktiske bekymringer, treige kokker og kelnere som ikke kommer, tid til viktigere ting.
Som å plaske rundt på 1,20 meters dyp i Kids Zone. Eller å ta leiebilen fatt og dra på utflukter til Timanfaya, Teguise, Arrieta, Papagayo-strendene, vindistriktet La Geria og Lanzarotes César Manrique-skatter.
På den måten fikk vi alle makset ferien, barn som voksne.
Og Johanne bærer fortsatt sitt hvite armbånd med stolthet. Så har hun da også en slags all inclusive-tilværelse også hjemme – uten isen og slushen, vel å merke.
Sjekk ut flere tips til steder å reise på badeferie!
Skal, skal ikke?
Én grunn er at det gjerne blir billigere. Minst like viktig er at barn (i hvert fall vårt barn) elsker valgfriheten på buffetene og den eventyrlige feriefølelsen fri tilgang på is og slush gir. Hvis du vil oppleve mest mulig på ferien, er det også genialt at du bruker minimalt med tid på måltidene – restaurantmiddager med småbarn er som regel ikke en udelt glede uansett. Dermed frigjør du verdifull tid til å få sett noe, uten å ofre verdifull badetid.
Den virkelig problematiske sida ved hotellformen er at «alle» penga du legger igjen på ferien, havner i et multinasjonalt konsern og ikke hos lokale småbedrifter. I tillegg kan du selvfølgelig ikke regne med gourmetopplevelser. Og noen stillesone vil buffetrestauranter aldri bli, i hvert fall ikke på et barnevennlig hotell. Reiser du uten barn, er mitt råd derfor klart: Les deg opp på stedets restauranter, og bo på et vanlig hotell (eller i leilighet). En leilighet kan også være et fantastisk valg på ferie med barn, noe vår ferie til Amalfikysten viste. Men ikke på et sjelløst sted som Playa Blanca.