REISE TIL: LAMU, KENYA
En gang var kanskje også Zanzibar slik som dette: En hvitkalket labyrint i Lamu by. En mindre og enklere gå-deg-bort-felle i landsbyen Shela et par kilometer lenger sørøst. Og bortenfor der igjen kilometer på kilometer med finkornet, folketom sandstrand.
Når øya i tillegg var tilnærmet bilfri, ble det ikke tvil i mitt hode. Hvis du vil kombinere safari med badeferie i Kenya, er det Lamu du bør velge.
Den 12 kilometer lange øya i Nord-Kenya har nemlig alt det Mombasa-kysten lenger sør mangler: Esler i gatene (øyas 25.000 innbyggere har over 2000 av dem). Trange smug som krok for krok avduker dagliglivet: En guttunge som trikser ball bakpå hælen. To slarvende gamlinger. Brettspill og barnepass, Duften av parfyme og tørket fisk, ulmende grillkull og klesvask. Og dører så utskåret at du må kunne blindeskrift for å tyde dem.
Kort sagt gir Lamu den eksotiske følelsen av eldgammel swahili-kultur, i skarp kontrast til Mombasa-kystens turistghettoer langs stranda med en tynt påsmurt stripe av butikker i betongklosser langs hovedveien.
Badebyen Shela
Jeg hadde trasket i Kibera-slummens sølete jordveier da jeg landet på flystripa her. Hadde kjent plastsøppelet stryke mot føttene, og trengt et døgn for å få lukta av skitt og dritt ut av nesegangene (snørret var svart etter slummen).
Les også om slumturisme i KIbera her!
Nå ville jeg bare nyte. Jeg ville dyppe rundt i Det indiske hav, spise fisk som sprellet da den ble lagt på grillen, og kjenne sanda kjæle med tærne.
Jeg ba Muhidin Athman styre båten rett til Shela, rett til strandlivet. Lamu by kunne vente.
Muhidin tok bagen min og ledet an inn til gjestehuset sitt. Det var en vei jeg neppe ville ha funnet på egenhånd, en smal sandremse mellom to murer, med 90 graders vinkler og helst ingen møtende. Det duftet bougainvillea og eselmøkk.
Etter lunsj forklarte han veien til stranda. Den var enkel eller helt umulig. Umulig hvis du vurderte hvert kryss, men enkel når jeg nå lot brevduesansen styre retninga.
Etter hvert kom jeg ned til havet. Bølgene skvulpet mot murene. En fisker reparerte dhowen sin med en gammeldags drill som han dreide rundt ved å bruke en jernstang som fiolinbue. Ute i sundet drev større dhower sakte innover.
Strandlivets gleder
Og bortenfor luksushotellet Peponi tok stranda over. En kvinne sto til knes inni en svart buibui tett som en blendingsgardin. To unggutter travet hoiende på et esel.
Så lå folkelivet bak meg. Stiplene av to sett føtter var eneste spor om at noen hadde vært her før. De hadde gått barbeint i sanda. Jeg sparket av meg sandalene, la buksa, t-skjorta og håndkleet i en bylt, og vasset uti.
Det føltes som å gå på en pute i et badekar. Mykt og lunkent og dovent og deilig. Og slettes ikke like langgrunt som strendene på vestsida av Zanzibar gjerne kan være.
Vurderer du fortsatt Zanzibar? Les om den annerledes strandbyen Jambiani!
Verdensarven i Lamu
Selv om det var aldri så deilig å døse på stranda, noen strandløve er jeg ikke. Rene badeferier er rett og slett ikke for meg. Og i hvert fall ikke på et sted med så mye å oppleve som på Lamu.
Ifølge Unesco er Lamu tross alt den eldste og best bevarte swahilibyen i hele Øst-Afrika. I over 700 år har det bodd mennesker her, og en periode var byen den viktigste handelsbyen i Øst-Afrika. I nesten 200 år holdt portugiserne til her, senere fulgte Oman, Zanzibar, Tyskland og Storbritannia før øya ble en del av det selvstendige Kenya i 1963. Underveis flettet alle kulturene: bantuer, europeere, arabere og indere, sine skikker inn i byens vev.
Byen er med andre ord en selvskreven oppføring på verdensarven.
Og som nevnt tidligere. Hele øya er så godt som bilfri. Muhidin opplyste riktignok at det bare var så godt som. Øya hadde nemlig to biler: En var ambulansen, og den andre tilhørte distriktskommisjonæren.
Hva de skulle med bilene, kunne hverken han eller jeg forklare skikkelig. Det var jo ikke veier! Fra Lamu by til Shela gikk det bare en sti, ved lavvann var raskeste vei mellom de to byene å gå langs stranda. Og inne i byen? Du måtte minst kunne presse en vannmelon inn i et appelsinskall for å manøvrere deg fram med en bil der.
Nå var det høyvann, så jeg tok båten.
Ved havna var det livlig på Lamu-måten. Unge menn bar sekker over nakken, i skyggen av parasoller og lange takskjegg av strå satt selgere, og de obligatoriske «Hello! Where are you from» trakk mot meg som fluer da jeg gikk i land. Men de var bare to. Og måten de tok et nei for et nei på, burde dannet skole for andre turiststeder i fattige land.
Jeg labba ikke rundt den
Med kartet i guideboka som ledesnor, våget jeg meg innover i det overfylte kretskortet av smug og passasjer.
Jeg syns jeg klarte meg rimelig bra. Jeg skulle jo ingen steder. Ingen steder og alle steder.
Over alt var det hvitkalkede hus av korallstein, eller litt fattigere hus hvor korallene lå knudrete som rur langs smugene. Noen steder var det så smalt at jeg kunne berøre veggen på begge sider samtidig.
Men stort sett holdt jeg meg smal inne langs sida. Her inne i byen sto to- og firbeinte for all varetransport. Men det gikk ikke nødvendigvis sakte av den grunn. Plutselig kunne en leende jypling komme ridende i vill galopp på eselet sitt, omtrent som en norsk 16-åring på trimma moped.
Å prøve å finne fram, var bare å glemme. Bortsett fra langs hovedgata innså i hvert fall jeg at den beste taktikken var å tenke: «Hvis jeg ikke leter etter noe spesielt, kan jeg heller ikke gå feil.»
I stedet snodde jeg meg fram. Jeg snublet over markedet og små butikker. Snuste inn dufta av krydder i digre bambuskurver og glante på dørutskjæringene. Slo av en prat med butikkdriverne som sto i døråpningene med sirlig broderte kofiaer.
I en av kafeene slurpet jeg i meg spice coffee med tørkede dadler. Nellik, kardemomme og ingefær ga bønnene en rund kryddersmak som brant lett i halsen.
Den eneste rene severdigheten jeg egentlig viet tid til, var Lamu Museum nede ved havna.
Hele byen var jo som et museum. Folket her brukte fortsatt materialer og teknikker fra øyas glansdager når de bygde. De holdt fast ved tradisjonene. Og hverken ambulansen eller distriktskommisjonæren brøt illusjonen av å vandre rundt i en tidslomme.
Turistenes Lamu
Lamu by var fascinerende. Men skal du reise til Lamu, anbefaler jeg å gjøre som meg: Å bruke Shela som base og ta dagstur(er) til verdensarvlabyrinten.
Da følger du for så vidt flokken. De fleste turistene overnatter i Shela, tross alt er det der stranda ligger. Men flokken er ikke særlig stor.
Lamu har riktignok vært på turistkartet siden 1972. Da begynte svenskamerikaneren Lars-Eric Lindblad med såkalte wing safaris i Kenya: Et fly med 12 passasjerer som fløy landet rundt med to netter hvert sted. Et av stoppestedene var Lamu.
Senere har mulighetene blitt flere. Små propellfly går i rute hit fra Nairobi og Mombasa. Men nærheten til Somalia har påført turistnæringa bråstopp flere ganger. Først utstedte alle vestlige land reiseråd mot øya fra 2011 til 2012. Og da jeg egentlig hadde tenkt å skrive dette innlegget, innså jeg at norsk UD påny advarte folk fra å reise hit.
Nå er øya igjen regnet som trygg sone. De første feriegjestene har trolig kommet med sine bager. (Du vil ikke pakke i trillekoffert med mindre du vet at hotellet ligger langs sjøen – eller frakter den for deg.)
Men de er garantert ikke mange. Selv i Shela, som til tross for at det er et strandsted lever opp til navnet slik en nordmann vil lese det: Sjel. Les bare notatene jeg skriblet ned en morgen i rommet mitt i Morocco House (*):
«Bilfritt er ikke lydfritt. Muezzinen starter dagen, kun noen gule lykter i natten. Det er tid for bønn. Jeg blir liggende og lytte. Moskeens monotone messe, og etterhvert som jeg våkner blir jeg var resten av morgengryet: blanke drypp fra krana på badet, et esel som skryter som en svartbak med halsonde, forsiktig fuglekvitter og, som et teppe under de andre lydene, en svak sikadedur. Da galer den første hanen. Det er morgen på Lamu.»
Og like bortenfor denne morgenstemninga venter altså en 12 kilometer lang strand. Det er ingen dårlig deal hvis du ønsker en eksotisk badeferie.
PS! Du kan lese praktiske reisetips til Lamu nedenfor bildene.
Lik Det vonde liv på Facebook!
Reisetips til Lamu
Hvordan reiser du til Lamu?
Flere flyselskap flyr propellfly fra Nairobi til Lamu for en relativt billig penge (fra cirka 1000 kroner tur/retur). Merk at disse flyene gjerne har strenge begrensninger på hvor tung bagasje du får ha med om bord. Safarifly har for øvrig samme vektgrense. Bruk Momondo (*) for å finne de beste tidene og prisene. Siden flyselskapene ikke har avtaler med selskapene som flyr t/r Norge, bør du ikke engang prøve å bestille gjennomgående billett for hele reisen.
Fra flystripa Manda vil hotellet eller gjestehuset komme og hente deg. Bare sørg for å ha avtalt når du lander.
Det er også mulig å reise med buss og deretter båt fra Mombasa, men dette tar lang tid og er egentlig bare aktuelt for backpackere på stramt budsjett. Spør deg fram eller kjøp en guidebok for å finne praktisk informasjon om denne ruta.
Hva er beste tid for å reise til Lamu?
Beste tid er ifølge lokalbefolkningen fra desember/januar til mars. Da blåser kaskazi-vinden fra nordøst og gir behagelig, solrikt vær. Heldigvis er også juli og august– høysesongen for å kombinere strand og safari – en bra periode, med litt lavere temperaturer enn om (den norske) vinteren. Regntida er på sitt verste i mai.
Trenger jeg visum til Kenya?
Svaret er ja, men samtidig nei. Du får kjøpt visum kjapt og enkelt på flyplassen i Nairobi, noe som koster 50 amerikanske dollar (cirka 400 kroner) kontant. Siden denne typen regler kan endres på kort varsel, bør du likevel sjekke UDs Kenya-sider før du drar.
Hvor bør jeg bo på Lamu?
Mitt råd er å overnatte i Shela. Selv om selve Lamu by er enda mer fascinerende, finner du både restauranter, kafeer og suvenirsjapper der. I tillegg er det jo her du finner stranda. Jeg anbefaler å bruke Booking.com (*) for å finne overnatting. Men sjekk både brukeranmeldelsene og kartet før du bestiller.
(*): Lenkene merket med en stjerne gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Du kan lese mer om dette samarbeidet her.