REISE TIL: MALLORCA, SPANIA
Så skulle jeg altså på ferie til Mallorca. Jeg. Til øya som helt siden den var mål for den aller første norske charterturen, har vært selve ground zero for norske småbarnsfamilier på sydenferie.
Det verste var at jeg gledet meg. Skikkelig. Å bli småbarnspappa (eller -mamma) er en eneste lang vandring utenfor komfortsonen, og Mallorca virket da slett ikke så ille.
Drømmen om Mallorca
Tone, som hadde reist til øya før, satte meg i gang med drømmene. I to hele kvelder googlet vi fram den ene landsbyskjønnheten etter den andre. Balearenes gigant framsto snart som et Klondyke, hvor gullet lå strødd på marken, rede til å plukkes.
Her fantes Unesco-listede fjell og landsbyer i gyllen sandstein, og vide strender av like gyllen sand og turkist badevann.
Inntrykket passet som skreddersøm til omkvedet bransjen og reisepressen har framført de senere år: Mallorca er ikke lenger harry. Den store øya vest i Middelhavet er «hip», «kul» og «classy».
I tillegg har den 300 soldager i året, kunne vi lese.
Dette var kvaliteter sommerens vestlandsferie ikke helt kunne måle seg mot, i hvert fall ikke langs samme akse.
Vi bestilte en stor leilighet i første rekke mot stranda i Port d’Alcúdia og med gangavstand til gamlebyen – som på bildene så nydelig ut – og gledet oss.
Les mine tips til litt mer originale badeferier!
En ferieøy
At øya ikke lenger var som Vera (f. 1942) forteller om i boka «Syden», var underforstått.
«Jeg reiste til Mallorca første gang i 1959. Den gangen var flystripene av sand, det var palmetak i ankomsthallen på flyplassen og lokalbefolkningen kjørte esel og kjerre.»
Vi skulle til en ferieøy som var «hip», «kul» og «classy».
Allerede da vi feilparkerte leiebilen for å lempe bagasjen inn i leiligheten, innså vi likevel at narrativet om turistøyas renessanse hopper bukk over en annen sannhet:
At øya visstnok har sluttet å være «harry», betyr ikke at den har blitt mindre nedtrampet av feriegjester. Snarere tvert imot. Sju norske flyplasser har direkterute til Palma. Over 10 millioner mennesker legger ferien til Mallorca hvert år. Og de blir bare flere og flere. I 2002, før det ble «trendy», reiste 9,5 million turister til øyene i Balearene. I 2016 var antallet over 15 millioner. I august i år satte flyplassen i Palma ny rekord: Nærmere 4,3 millioner passasjerer på én måned, skriver Diario de Mallorca.
Badeferie i Spania med færre turister? Les om Lyskysten!
Mallorca: Sannheten
I Port d’Alcúdia var Mallorca så visst ikke hipt. Her var det bare ærlig. Folk her hadde reist til Syden. De hadde reist til sol, strand, sangria og cerveza.
Det var ukomplisert, og det var ingen overraskelse. Port d’Alcúdia er reisemålet for barnefamilier som ikke frykter klisjeer: En milelang, strand med finkornet strand, smult, langgrunt vann og bekvemme hoteller, hvor du (tilsynelatende) aldri må lenger enn 250 meter for å kjøpe en oppblåsbar badesvane eller flytehai.
At konseptet langgrunt var dratt ut i parodien, sandbunnen mudrete og vannet fullt av plastsøppel, må stå for vår regning. Vi burde droppet gangavstanden til gamle Alcúdia og bosatt oss lenger sør i bukta.
Fine reisemål på Mallorca: Les om de fineste landsbyene!
Erfaringene neste dag ga en verre ripe i glansbildet av den revitaliserte ferieøya.
De timelange køene i leiebilskrankene på Aeroport de Son Sant Joan hadde gitt et tydelig tegn på det som har skjedd siden grisefestenes dager: Mallorca har blitt et reisemål som turistene utforsker med leiebil.
I det første bakkene opp mot klippekysten mot Cap Formentor kjørte vi i kø. Ved utsiktspunktet Es Colomer var det rent kaos: På hovedveien slapp en turistbuss av nok en bøling, og i serpentinerveien mot vakttårnet Talaia d’Albercutx sto leiebilene feilparkert i flere hundre meter, slik at folk hverken kom seg opp eller ned den smale bakken.
Vi utsatte hele utsikten og kjørte videre. Ved Platja de Formentor stoppet veien i en bom, videre ut til fyrtårnet på tuppen av klippehalvøya måtte du gå eller sykle. For oss ble det stranda.
Men hvor var paradisstranda fra bildene ? (Bildet nedenfor har jeg lånt fra Wikipedia.) Dit vi kom, var den byttet ut mot strandhåndklær og bleike mager, med en smal sandstripe igjen så vi så vidt kunne passere uten å tråkke noen på tåneglene. Og dette var en overskyet dag…
Øya med det vakre
50.000.000 Elvis-fans kan ikke ta feil, og det kan heller ikke 10.000.000 Mallorca-turister. Da vi endelig kom oss ned fra folkehavet på Formentor, viste øya seg fra sin sjarmerende side. I byene kunne nemlig turistene spre seg rundt.
Vi nøt de sjarmerende gatene i Pollenca, og rotet rundt i Artà, Sóller, Valldemossa, og fjellandsbyene Fornalutx og Deià. Vi vasset langs båthusene i Cala Figuera, og badet på ekte på strendene i Cala Santanyí og Cala Mesquida.
Selv gamlebyen i Alcúdia viste seg å være like vakker som på bildene. Og bakenfor – eller ovenfor – stakk fjellene i Serra de Tramuntana opp som påminnelser om at Balearenes største øy er mer enn strender og steinbyer.
Selv Palma, hvor innbyggerne virkelig har protestert mot overturismen – turistkolonialismen, som de kaller den – var mer vakker enn masete.
Å jo da, ferien var helt ok
Da vi hadde lagt oss den siste kvelden og jeg lå og hørte på steinbruddet i skyene og sirissene, og lynene lyste opp mørket selv gjennom lukkede øyelokk, og regnbygene på uværet Danas siste dag slo inn og kostet bort både musikken og skvalderet nedenfra, falt dommen på plass:
«OK, så ble ikke Mallorca vår øy. Den ble ikke en ny Procida eller Ischia, og ingen ny Saint-Malo eller Asturias. Men den var fin. Og så lenge 10 millioner solhungrige turister reiser hit hvert år, vil de andre stedene kanskje forbli litt mer slik som vi drømmer om.»
Det er ingen dårlig deal, det heller.
Skal gå i dine småbarnspappafotspor ved Alcúdia om 1 uke!
God tur, Petern! Håper dere får mye bedre vær enn vi hadde 🙂