REISE TIL: LONDON, STORBRITANNIA
Det kan hende det er en feilslutning som er manipulert inn i skallen min av guideboka «Eccentric Britain», men når jeg tenker på ordet «eksentrisk», tenker jeg på England.
Derfor er det unektelig merkelig at Dennis Severs ikke var brite, men et solskinnsbarn fra California.
For Dennis Severs var mannen som skapte det som trolig er Londons mest eksentriske severdighet.
Dennis Severs’ House i Spitalfields er rett og slett «et stillebensdrama». Et hva-for-noe, sier du kanskje av den åpenbare grunn at du i likhet med meg aldri har vært ute for ordet før. Men beskrivelsen er bakmannens eget og egentlig helt spot on.
Hvert rom i de fem etasjene er som å gå rundt i et galleri av barokke stillebenmalerier – i tre dimensjoner samt lyd og lukter som spiller med.
Det er en av de underligste, utroligste, og uforglemmeligste, severdigheter jeg noen gang har sett.
Les flere tips fra min helgetur til London her!
Huset kort fortalt
Jeg skal forsøke å beskrive den ubeskrivelige mens høyst håndgripelige – på en streng do not touch-måte – opplevelsen om litt.
Men først en liten bakgrunn.
Jeg ankom huset, noen traurige kvartaler nord for Liverpool Station, helt uten å ha bestilt billett på forhånd. Det var risikabelt; antallet besøkende er strengt begrenset, og du slipper kun inn på angitte tider.
Heldigvis nøt jeg nok en gang godt av det for meg uforståelige faktum at turister flest går i flokk. Og flokken går heldigvis ikke innom Dennis Severs’ House.
I ventetida fikk jeg høre billettørens korte introduksjon til huset.
Dennis Severs vokste opp i California, men flyttet til London i 1967, rett fra highschool. Besatt av historiske drama livnærte han seg som guide med hest og kjerre, før han kjøpte Huset – et vernet bygg fra 1724 – i 1979.
Dit flyttet han, visstnok utstyrt med et stearinlys, en potte og en sovepose, og gikk i gang med det som må betegnes som en ekstrem oppussing – eller skal vi si nedpussing.
Der ingen skulle tru …
Severs fjernet alt av elektrisk lys og gassvarme, og fylte hver tomme i huset med gamle møbler og gjenstander.
Da han åpnet han mesterverket for besøkende året etter, hadde han gjenskapt det til en fortelling om en oppdiktet familie, der hver etasje får representere en generasjon av de imaginære beboerne.
Her mante han fram skildringer av alt fra velstående hugenotter som vevde silke, til viktorianske fattigfolk i en slags enmannsteater midt i kulissene.
Samtidig bodde han her, helt til sin død i 1999, da han heldigvis overlot livsverket til The Spitalfields Trust. Den fører skaperens ånd videre. Med matineforestillinger basert på opptak av mesteren sjøl, stille kveldsturer og like stille turer på dagtid.
Alt sammen med strengt forbud mot å snakke, ta bilder eller bruke mobiltelefonen – slik at magien sakte men sikkert får krype inn under huden.
(Jeg snek meg selvfølgelig til å ta et par bilder med mobilen.)
Og utrolig nok: Huset er fortsatt bebodd.
– En venn av Dennis Severs sover fortsatt her. Han tar av alt det antikke sengetøyet og sover i Master’s bedroom, fortalte «min mann» utenfor døra.
Les flere reisetips i England!
Mystikken rom for rom
Turen rundt i huset startet i kjelleren. Da Dennis Severs levde, var det her han holdt hus. Her han lagde mat og spiste den, og tok imot gjester.
Likevel var alt som i resten av etasjene: Nitid dandert, tilsynelatende uten noen tilfeldigheter siden gjenstandene hadde fått sin siste sprekk en gang i hine hårde dager.
Det var fyr i kullpeisen. Veggklokka tikket og takket. Rosenkålen lå i dørslaget. En tykk saus fylte sausenebbet. På den slitte skjærefjøla lå et mørkt brød. Og almanakken på bordet lå oppslått med oppskrifter på apple jelly, turkish delight og apple chutney.
Sånn fortsatt det. Rom for rom. Etasje for etasje.
I førsteetasje huserte Isaac Jervis, en 1700-talls silkemester. Han hadde duftende røkelse og fyr i peisen, og epler og portvin på bordet. Han leste tydeligvis et brev, med snadden lagt over tobakksesken. Klokka slo, tre sprø slag (i virkeligheten var klokka ett). Kun Isaac manglet. Kanskje var han på toalettet en tur?
I andreetasje sto tebordet til Mrs. Edward Jervis. Et par noteark lå slengt i den rosa, blomstrete ørelappstolen. I det mørkere rommet mot bakgården satt noen og leste, brillene og snadda lå på bordet og boka var oppslått.
Dennis’ eget soverom var nok en knirkete trapp lenger oppe. I min vidunderlige illusjon – som altså egentlig var Severs’ egen – var det slettes ikke hans rom. Det tilhørte Edward og Elizabeth Jervis. De unnfanget alle barna sine i himmelsenga, og nå sto skinnskoene under den, med sokker oppi.
Bare loftet er fylt av armod. Sprekker i den brune muren. Klesvask under taket i trappa. Uoppredde senger. Spikere som kleshengere og fillete klær. «The Slave» forkynte flyvebladet som var hengt opp på veggen. Her bodde en hel familie i hvert rom. Og portvin var byttet ut med turnips og blomkål.
Siste rom på runda var bakrommet i førsteetasje. Nye detaljer i evig skygge. Og et lite bilde av en mann på bordet.
– Er det? spurte jeg billettøren som kikket innom, kanskje for å påse at jeg kun brukte mobilen til notater og ikke å fotografere (noe jeg naturligvis snek meg til å gjøre).
– Ja, det er Dennis, bekreftet han.
Det passet bra å avslutte med en liten hilsen fra ham. Etter å ha fått hilse på alle de andre menneskene han skapte, to århundrer etter at de levde og døde i et oppdiktet univers i et høyst virkelig hus – som du bør besøke neste gang du er i London.
