REISE TIL: LANZAROTE, SPANIA
Det var flere grunner til at vi valgte Lanzarote da vi innså at november + ferie ble lik Kanariøyene. Den lavbygde ørkenøya virket rett og slett å ha mer å se enn de andre lett tilgjengelige øyene.
Snart oppdaget vi at svært mange av severdighetene hadde ett navn til felles: César Manrique.
César Manrique Cabrera (1919–1992) kjempet som frivillig på Francos side i den spanske borgerkrigen. Da han kom hjem etter krigen, gikk han rett opp på taket på familiens hus, tok av seg uniformen og trampet på den før han dynket den med bensin og tente på. Siden snakket han aldri om hva han hadde opplevd på fronten.
Mannen som reddet Lanzarote fra monsterhotellene
Og resten av livet viste han upåklagelig teft til alltid å velge det gode.
Han skapte seg et navn som kunstner i New York før han vendte tilbake til Lanzarote i 1966. Med en uttalt ambisjon om å gjøre hjemøya om til et av verdens vakreste steder, kastet han seg inn i naturvern og – ikke minst – et stort engasjement for å beskytte øya mot hemningsløs utbygging av turistkolosser.
Samtidig reiste han rundt til landsbyene og snakket med bønder for å overtale dem til å ta vare på sine tradisjonelle bygninger.
30 år etter sin død får han fortsatt æren for at Lanzarote den dag i dag er preget av hvitkalkede, lave bygninger.
Ifølge Tones guide i Timanfaya nasjonalpark, Alvaro, er César Manrique også opphavsmannen til en fargekode for vinduer: Blå vindusskodder langs havet, brune eller grønne i landbruksområdene. (Hvis fargekoden faktisk eksisterer, følges den i hvert fall ikke slavisk.)
Les også om Lanzarotes utrolige vingårder!
Manriques fantastiske kreasjoner
César Manrique største arv på Lanzarote – i hvert fall for turister som oss – er likevel øyas svært anselige antall severdige bygninger.
Det første, kultursenteret Jameos del Agua, skapte han ved å ut av en serie lavatunneler; Rita Hayworth skal ha beskrevet det som «verdens åttende underverk» da hun besøkte det i 1974.
Siden skjenket han kanariøya en rekke attraksjoner:
- Vulkanhuset utenfor Tahíche hvor han bodde i 20 år fra 1968, som i dag huser César Manrique Foundation.
- Utsiktspunktet Mirador del Río nord på øya.
- Bussveien og Restauranten El Diablo i Timanfaya nasjonalpark – sistnevnte har blant annet en 400 grader varm «grill» som bruker varmen fra vulkanfjellets indre som grillkull.
- Kultursenteret Casa-Museo del Campesino i Lanzarotes geografiske senter.
- César Manrique House Museum i Haría, der han bodde i sine siste leveår.
- Kunstmuseet i festningen Castillo de San Jose i Arrecife.
- Kaktushagen Jardin de Cactus.
- Den spektakulære villaen LagOmar utenfor Teguise, som han skapte i samarbeid med Jesús Soto.
Villaen Omar Sharif eide i én dag
Busslabyrinten som snodde seg opp og ned rundt vulkankratrene og synet av kyllingen på toppen av et vulkanhull til tross: Det som virkelig fikk oss til å elske Manriques eksentriske genialitet, var LagOmar.
I bunn og grunn var det kanskje en luksusresidens. Men måten de hvitkalkede murene kjælte og lekte med åpningene i et lavakrater, gjorde det til noe mye, mye mer.
Tenk en blanding av James Bond og Salvador Dalís husmuseum utenfor Cadaqués. Med rom og utsiktspunkter i grottene, buktende trapper og et ekstremt forlokkende basseng i midten, var LagOmar det kuleste huset jeg har sett.
Ikke så underlig kanskje at det også kan skryte av en helt vill historie om attrå og tap. Legenden forteller nemlig at Omar Sharif kjøpte huset på stedet da han fikk se det i 1973, under innspillingen av «Den hemmelighetsfulle øya».
Sam Benady, som hadde fått bygd huset, angret like umiddelbart på hussalget og bestemte seg for å få det tilbake. Det skal han ha gjort på kløktig vis. Sharif var ekstremt glad i bridge, så Benady utfordret ham til å spille, klarte å lokke ham til å satse huset – og vant det tilbake.
Ifølge historien var Omar Sharif den stolte eier av huset i én dag. Akkurat lenge nok til at det fortsatt bærer hans navn og ellers markedsføres som Casa Omar Sharif.
Piggete severdighet
Selv familiens femåring digget fantasiverdenen LagOmar inviterte til. Og vi voksne var hektet. Vi måtte se mer César Manrique før vi forlot Lanzarote.
Etter lange overveielser falt valget på Jardin de Cactus.
Samlingen av over 1100 ulike kaktustyper i et nedlagt dagbrudd var ikke like slående som LagOmar – jeg tviler på at en filmstjerne ville kjøpt det på flekken for å huse cocktailparties eller bade i poolen. Men like fullt:
De runde ballene, høye pålene, kandelabrene, larvene, brokkoliene – alt sammen dekket av struttende pigger på alle kanter – var fascinerende som fy.
Kaktushagen hadde også noe så sjeldent som et spisested på Lanzarote der du bør gå inn til baren i stedet for å bestille ved bordet – uansett hvor sultefora du er på sol. Rett og slett fordi barområdet, og trappa opp, er så himla stilig.
Sol finner du tross alt mange steder, på mange ferier. César Manrique, derimot, han hører Lanzarote til.
Les mer om vår all inclusive-ferie på Lanzarote her!
Se kart over severdighetene nedenfor bildene.
