REISE TIL: VILA VELHO, BRASIL

Ettermiddagen var fortsatt ung, men dont var unnagjort. Reportasjen om de kritthvite strendene på Coroa do Avião lekte i hodet – kort og likefram. Fint her, og deilige fiskespidd på strandbaren. Brasil som det skal være, altså.

En liten setning i Lonely Planet lokket likevel akkurat nok til å ta en avstikker:

«Three kilometers west of Fort Orange is Vila Velha, a small port founded in 1540, one of the earliest Portuguese settlements in Brazil.»

Såpass til omvei kunne jeg ofre – uten å ofre utsiktene til en kort arbeidsdag og masse tid til øl og feijoada i Olinda.

Sånn tenkte jeg. Men det var før jeg møtte Christopher Sellars.

Velkommen til ingensteder

Revetal, Birkenes, Askim. Alle land har ingensteder. Vila Velho passet var et perfekt medlem i klubben bortsett fra den ene guideboksetninga. Herregud, det måtte da la seg gjøre å finne ett greit motiv i denne siestapolen?

Ett bilde kunne faktisk være greit å ha, som støttebilde til en sårt tiltrengt setning hvis Torild (redaktøren i Magasinet Reiselyst) ville tvære ut reportasjen til noe mer enn en kort tekst med store drømmebilder.

Noen unger fattet interesse for turisten med stort kamera, som gikk og nynnet på Neil Youngs «Everybody Knows This Is Nowhere». «Ikke det også,» tenkte jeg og forbannet hele innfallet. Jeg klarte likevel å ta meg sammen nok til å forklare bakgrunnen for min visitt til denne inkjevetta. «Bla bla, en av Brasils eldste byer og så videre.»

– Da må du treffe Christopher, sa de og ledet meg ned til et hus på kanten.

Og slik sluttet innledningen til det som snart skulle bli omgjort til en reportasje som Torild aldri fikk til å passe inn i et reisemagasin.

Den usannsynlige eventyreren

Christopher Sellars var en eventyrer. Men det skjønte jeg så absolutt ikke da han overlykkelig viste meg inn i den hvitkalkede bungalowen sin.

Med tynne hengslelemmer og grånende hår gredd til sida og så han mest ut som den tørreste adjunkten på gymnaset. Inntrykket ble ikke akkurat mindre av den erkebritiske aksenten og brillene som nesten vippet utfor nesetippen.

Men Christopher var absolutt ingen skolelærer.

Han hadde vært lastebilsjåfør i den bolivianske Amazonas-jungelen, med geværet på fast plass under førersetet, før han bestemte seg for å følge hele kysten av Brasil med en strandbuggy.

Da han var halvveis, stoppet han her, foran Nossa Senhora da Conceição de Vila Velha og rundet kirka til fots. Der stoppet turen. For briten ble hodestups forelsket. I mitt nowhere, som for Christopher var alt annet enn det.

– Bare se. Det fins ikke maken til utsikt i hele Brasil, sa han henrykt og pekte utover.

Det var vitterlig vakkert. Med klare farger som det brasilianske flagget: Det dypblå havet, de gylne strendene på Coroa do Avião og de grønne skogene som flommet ut på begge sider av innseilinga til Igarassu.

Nå har han bodd der i 16 år.

Les også om den siste fangen på Ilha Grande!

Historien om Brasil – oppvåkningen

Sånn kunne historien ha sluttet, som ingen historie å fortelle, hadde det ikke vært for kapitalens luner. For da det ble planer om å rive bungalowen hans – hans bungalow! – for å bygge utsiktsrestaurant, da våknet fighteren i ham.

Og denne gang var det ikke geværet under setet som kunne redde ham. Nå måtte han bruke historien. For hadde ikke «brakkene», som utbyggerne omtalte dem som, på det gamle kartet i virkeligheten vært kanoner?

Jo, visst søren.

– Utbyggingen hadde vært en skandale. Denne landsbyen er nesten nøyaktig som den var for 400 år siden. Samme gateplan og 114 hus, tordnet han.

Så fulgte det han hadde funnet ut om Brasils tidligste kolonihistorie – som på enkelte punkter skilte seg nokså mye fra den mer allment aksepterte versjonen.

Les også: Er det for sent å reise til Cuba?

Historien om Brasil – i én versjon

Brasil ble oppdaget av Pedro Álvares Cabral i år 1500. Ifølge den etablerte historien viste portugiserne likevel ikke noen særlig interesse for sitt nye landområde før 32 år senere.

Da ledet drømmen om gull dem til å stykke opp kolonien i 15 «kapteinsriker» – vannrette striper på tvers av kartet – hvor innehaverne skulle få beholde store deler av rikdommen selv.

Christopher mener likevel at europeernes historie i Vila Velha startet mange år tidligere, og at «hans» kapteinsrike Pernambuco – bro i revet, altså et sted skip kunne passere – fikk navnet fra sundet mellom fastlandet og Coroa do Avião.

– Det var her Brasil startet. Og dette er Brasils eldste kirke, proklamerte han mens vi gikk over gresset mot jomfrukirken.

Deretter fulgte ildfulle timer med presskannekaffe og lag på lag med fotokopierte kart og dokumenter i bungalowen.

– Tradisjonen vil ha det til at den første dokumenterte sukkereksporten herfra var i 1526. Men jeg har funnet bevis i Antwerpen på en tidligere eksport, i 1519. Også herfra. Og de eksporterte ikke akkurat to sekker. Dermed må de allerede da ha vært her lenge nok til å rydde, plante og bygge en mølle, fortalte han.

Fortsettelsen var enda vanskeligere å følge, med jesuittprester, pirater, sefardiske jøder og det nederlandske Fort Orange rett nedenfor bakkene – og alle misforståelsene han hadde avdekket gjennom egne undersøkelser.

– Jeg har ikke så mye å prate med de andre i landsbyen om, innrømmet Christopher og fortsatte:

– Jeg liker ikke fotball, og drikker ikke cachaça (sukkerrørsprit). Men historien til denne plassen … Den er overveldende.

Les flere blogginnlegg om Brasil!