REISE TIL: STAVANGER, NORGE

Da Bjørnstjerne Bjørnson begynte sitt kjente dikt med ordene «Jeg velger meg april», var det ironisk. Han valgte seg ikke april. Sannheten var at han ble bedt om å skrive et vers til en kalender – og at alle de andre månedene var tatt da dikterhøvdingen ble spurt.

Litt på den samme måten føltes det da Tone og jeg reiste på helgetur til Stavanger. Det var ikke fordi siddisbyen var førstevalget. Det var fordi det var himla praktisk.

Hotellet* hadde fri avbestilling, men eventuelle flybilletter ville ikke ha det. Og barnevakta var slettes ikke garantert.

Dermed ble Stavanger vårt eneste farbare storbyalternativ utenom Oslo – akkurat så nær basen vår i Lillesand at vi kunne kjøre elbil. I tillegg hadde vi aldri vært der sammen.

Stavanger uten plan

Stavanger er da ikke så verst til norsk storby å være? Helt sikkert ikke. Men helgeturen kom liksom ramlende over oss.

Den nitide planleggingen som vi pleier å kose oss med, utgikk. Tone fikk riktignok noen gode restauranttips fra en venninne som bor i byen, og valget mellom dem ble enkelt: I koronaens (forhåpentligvis) siste vår var bordene få, slik at kun én av dem hadde ledig bord.

Vi løste den neste middagen enkelt – med ettermiddagstur til palmeøya Flor og Fjære – og rakk knapt å tenke mer på helgeturen før bilen skulle pakkes.

Andre høydepunkter nær Stavanger:

Les om Kjerag || og Preikestolen

Sentrum under paraplyen

Om avreisen kom brått, gjorde våren det slett ikke. Sørvestlandets hovedstad møtte oss med våt brostein og himmel tjukk som fløte.

Vi slo opp paraplyen og gikk ut i sentrum. Holmen var en underlig miks av nytt og gammel. Hvite trehus og sjarmerende jugendhus sto side om side med grelle klosser i glass og betong.

I litt finere vær hadde det knudrete gatenettet sikkert likevel ha vært fint. Vi hadde loppet oss for penger i butikkene i Kirkegata, og jaktet streetart ved hjelp av bloggeren Sandalsands eminente kart.

Vi gikk oppom det gamle branntårnet Valbergtårnet, før vi ga opp. Sightseeing i sur hvor-er-hanskene-blest var ikke noe stas.

Etter en tur opp og ned Fargegata, eller Øvre Holmegate som den heter på kartet, innså vi at det eneste riktige var å ta et glass. Eller to. Det betød at vi også måtte spise. Denne helgeturen ble jo gjort i tida da Bent Høie styrte Skjenke-Norge med hard hånd, og det innebar tvangstaco.

Kombinasjonen av sted og spisekart (ikke for dyrt, vi ville jo ikke ha mat!) gjorde at valget falt på Finkel. Fintfint sted, som attpåtil somlet så fælt på kjøkkenet at de ga en lang blås i hele tvangsforinga.

Les også om idylliske Sogndalstrand!

Restaurantbyen Stavanger

Etter en snartur til hotellet for å få på tørre sokker, var det endelig tid for middag.

Stavanger er blant Norges beste matdestinasjoner (sier ryktene, jeg har ikke rangert dem), med to stjernerestaurantene RE-NAA og Sabi Omakase i spissen – samt ytterligere tre anbefalinger i Michelin-guiden.

Vi hadde altså fått enda flere anbefalinger, og bord på én av dem:

Fish and Cow hadde et navn som lovet det beste. Og bortsett fra en intenst støyende gjeng guttegubber i lokalet, var restauranten akkurat så bra som vi håpet. Steike! Jeg kjørte til og med forrett før hovedretten! Sånt skjer ikke ofte i Det vonde livs verden.

De andre restauranttipsene vi fikk: Trattoriaen Villa 22, restauranten på Fisketorget og Matmagasinet i Ledaalparken. I tillegg prøvde vi å bestille bord (uten hell) på bistroen til RE-NAA, Matbaren.

Trehusidyll ett hakk lenger nord: Les om Skudeneshavn!

To evige spørsmål i Gamle Stavanger

Neste morgen var lekkasjen i skyene tettet. Dagens siste tur til Flor og Fjære ga tid til nok en runde i byen. Nå var turen kommet til Stavanger bys fineste trekkplaster – i hvert fall siden middelalderkirka Stavanger Domkirke er stengt for restaurering fram til 2025. (Du kan ta en digital omvisning her.)

Trehusidyllen Gamle Stavanger var derimot ikke under oppussing. Selv om en del av huseierne helt klart for lengst burde ha funnet fram malekosten.

I de smale brosteingatene og passasjene var endelig oljebyen udelt vakker! Wikipedia kaller sågar strøket med 173 vernede trehus for Europas best bevarte trehusbebyggelse.

Og ikke bare var den vakker. Den vakte også nysgjerrigheten, i hvert fall formulert til to spørsmål:

1. Hvorfor har «alle» beboerne i Øvre Strandgate har bugnende blomsterkrukker og -kasser, mens folka i gatene ovenfor knapt har en kvast?
2. Hvem tillot byggingen av det heroisk skrekkelige kjøpesenteret Herbarium som nærmeste nabo til Lendeparken og dermed gamlebyen?

De har foreløpig forblitt ubesvart. Men kommentarfeltet er åpent. Og Stavanger kan godt få besøk av meg igjen. Helst en helg det er sol, og full blomstring i Flor og Fjære (som var fascinerende, og hadde god mat).

Storbyhelg i Norge?

Les også om Bergen || Trondheim || Oslo

^_* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.