REISE TIL: KJEVIK LUFTHAVN
Å fly er såre enkelt. Jeg sikter ikke til det kapteinen gjør, bak sine tusenvis av skaper, knapper og hendler der en kort serie av valg kan sende alle om bord til Hades, men til oss som passasjerer.
Det var i det minste slik jeg husket det.
Da det endelig ble dags for boardingkort og håndbagasjesjekk, oppdaget jeg at selv det jeg trodde var verdens enkleste ting, ikke var helt som å sykle.
Her følger historien.
Og turen? Den kan du lese om her!
1. Å reise til flyplassen
Allerede her skulle min første post-korona flytur vise hvor vanskelig selv noe helt enkelt hadde blitt. Hyundai-en hadde stått ulåst over natta, så nå var batteriet flatt. (Det er sånn Hyundai mener biler skal være i 2022.)
En bil med flatt batteri kunne ikke være Tone og Johannes eneste transportmiddel mens jeg var borte, så her måtte plan B iverksettes. Flybussen var gått. Vi koblet til batteriladeren og drøyde så lenge som mulig. Koreaneren var like dypt i koma. Alfaen måtte bli hjemme hos Tone.
Heldigvis kunne hun kjøre meg.
2. Å bruke innsjekkingsautomaten
Avskjeden ble hastig, den mislykkede operasjon batterilader hadde fjernet alt slingringsmonn for nuss og suss. Jeg raste inn i terminalbygget som en kappgjenger på bloddoping.
Vel framme ved innsjekkingsautomaten sprakk tempoet som en ballong. Dette funket jo ikke. «Ta kontakt med skranken», forkynte skjermen.
Ved bagasjebåndet viste det seg at feilen ikke lå hos automaten. Det var jeg som var seint ute. I min reiserust hadde jeg sjekket bookingbekreftelsen for å finne avgangstid, og siden da hadde takeoff blitt flyttet.
– Heldigvis er flyet forsinket, fikk jeg beskjed om. Med ferskt boardingkort og bagasjelapp kunne jeg haste videre til sikkerhetskontroll og avgangshall.
3. Oslo er ikke utenriks
Sikkerhetskontrollen gikk smertefritt, reisebloggerens ørten bokser med kamera- og PC-utstyr til tross, så nå var jeg på G.
Eller?
Med 15 minutter til oppsatt avgang og blodpumpa på høytrykk, var svaret nei. Jeg skulle jo til London, og London er utenriks. I full marsj strente jeg gjennom dørene til utenlandsterminalen, der synet var noe litt annet enn jeg kunne huske.
Den var tom. Taxfreen var stengt. Jeg hadde helt glemt at mitt første reisemål var en mellomlanding på Gardermoen. Og det er, hverken før eller etter Espen Nakstad ble landsfader, innenriks, selv fra Sørlandet.
Vaskehjelpen bød på trøst, og en løsning.
– Du er ikke den første. Bare gå ut gjennom tollen og langs terminalbygget til du kommer til innsjekken igjen, sa hun.
Så der hastet jeg da. Nå var det kø i sikkerhetskontrollen også. Men jeg rakk det. Og vel nede i setet, 20 minutter forsinket, senket hvilepulsen seg endelig. Å fly er tross alt enkelt. Det er før avgang utfordringene ligger.
