REISE TIL: SKUDENESHAVN, NORGE
Sommerdagen kunne knapt ha vært bedre: Sola strålte over uteserveringen til Smiå Bistro. Vi satt i en hage med lunsj og hvitvin på bordet, og utsikt til Søragadå. Rundt oss var alt blomster, stakittgjerder og hvitmalte vegger.
Jeg husker hvordan jeg fnyste da NRKs Sommeråpent kåret Skudeneshavn til Norges sommerby i 2004 – vestlandssommer, du liksom. Men nå ga det mening.
Det var vakkert her. Gamle, hvite trehus med vegger som glinset av godt vedlikehold, og velfriserte hager med bugnende rosebed. I tillegg hadde vi like utenfor byen besøkt en av Sør-Norges flotteste strender: Sandvesand.
Sistnevnte strand hadde tvunget fram langt mer enn et raskt fotostopp, et eldorado av finsiktet melissand og bølgebrus blant sauebeitene – og fullstendig overraskende på oss ikke-karmøybuer – så nå var familiens 2,5-åring forsynt. Vi måtte hjem til leking, kveldsmat og legging.
Her finner du flere reisetips på Vestlandet!
Skudeneshavn i gråvær
Da jeg igjen kunne utforske Karmøys navngjetne trehusby, var kvelden på vei. Og det var mer som hadde forandret seg.
En bitende havskodde hadde lagt seg over byen. Himmelen som hadde vært blå som en Bærum-ordfører, var hvit og kald som en polarrev. Jeg trakk ullgenser og vindjakke over t-skjorta, og gikk ut i den norske sommeren.
Gatene lå øde. Ved Torget sto «Hummerfiskeren» alene, med sin hatt og skjegg og tau av stein. I Kirkevegen tok jeg fram kartet fra turistkontoret, og begynte min kulturhistoriske vandring i Gamle Skudeneshavn.
Det tok tid. Hele 180 eiendommer ble fredet i 2018. Kartet pekte ut detaljer rundt annethvert hjørne. Utedoen som var omgjort til dukkestue i nummer 18. Det okerfargede sjøhuset ved Holmen og museet – hvor det en gang gikk en kanal. Det underlig smale Vaskehuset, som strøk seg inntil en fjellvegg og fylte akkurat så mye plass som det var.
Andre detaljer fant jeg selv. Det var sladrespeil i vinduene og skuterelieffer på porter og dører, og en slags lavmælt rikdom i husene som Skudeneshavns befolkning hadde bygd i empirestil, stinne av penger fra 1800-tallets sild- og hummerfiske.
Vaffellukta jeg hadde lest om, hadde lagt seg for kvelden. Verdens minste cafè, Majorstuen Kafé og Tåkelurfabrikken var stengt, vaffeljernene trukket ut av kontakten. I stedet luftet byen roser og, etter hvert som jeg nærmet meg enden av Søragadå, fisk.
Se hele reiseruta på vestlandsferien vår!
En kort historie om Skudeneshavn
Karmøy har hatt en viktig plass i norgeshistorien siden vikingtida. Avaldsnes nordøst på øya var kongsgård for Harald Hårfagre, og har dermed blitt kalt Norges første hovedstad.
Skudeneshavn, derimot, er av nokså ny opprinnelse. Den gode havna til tross – ved uvær trakk fiskerne båtene sine over land i flere kilometer for å kunne sjøsette den i ly av Steiningsholmen – hadde strandstedet bare 90 innbyggere i 1801.
I 1808 kom imidlertid silda tilbake. Da ble det snart fart i havna sør på Karmøy. Fra 1835 til 1855 vokste innbyggertallet fra 200 til 777, og ytterligere åtte år senere ble 54.000 tønner sild eksportert fra havna i Skudeneshavn. Da hadde strandstedet også fått status som ladested, og var i ferd med å få sine praktfulle trehus i empirestil.
Rikdommen kom ikke bare fra sildeeksport. Også hummer ble fanget her, i tillegg til at byens redere etter hvert bygde seg opp en flåte på hele 77 seilskuter til utenriksfart. Og i 1880 fant Ole Christian Hansen opp en hånddreven tåkelur til bruk på skip. I Tåkelurfabrikken som han startet, ble det fram til 1960 produsert hele 80.000 tåkelurer.
Resten av byens rikfolk var dessverre ikke like nytenkende. Da dampskipene begynte å tøffe mellom havnene, sverget skudenesrederne fortsatt til sine master og seil. Skudeneshavn fikk både siildeoljefabrikk og hermetikkfabrikk, men det hjalp ikke nok. Befolkningstoppen ble nådd allerede i 1868 med 1357 innbyggere. Senere ble hele Karmøy preget av utvandring til Amerika – bare fra Skudenes prestegjeld emigrerte over 2000 mennesker fram til århundreskiftet.
Les også om stedene i Norge som kan forsvinne!
Utsikten – og en app til besvær
Jeg har sett det før: Fattigdom og/eller tilbakegang er en god konservator av gammel kulturarv, enten den ligger i Sogndalstrand, Rothenburg eller glemselens daler i Sør-Italia.
Da jeg endelig passerte under gallionsfiguren Damå i Parken og la trehusbyen bak meg, fikk jeg likevel se at også 1900-tallet hadde etterlatt seg vakre steder i Skudeneshavn. Her lå nemlig grøntområdet Parken, skapt på begynnelsen av århundret av byens parkforening og Dr. Jensens planteskole.
Stiene buktet seg rundt omkring mellom steinlandskapet, og jeg snirklet meg rundt på en slags digital skattejakt via sildebyens app Tilbakeblikk. Skogen var nesten tussmørk, men jeg fant fram til Månesteinen som balanserte på toppen av et stup.
På vei til Utsikten tok appen imidlertid mer og mer av oppmerksomheten. Den var jo så inn i hampen irriterende! Alt av innhold var nemlig avhengig av mobilens GPS; usynlig helt til telefonen meldte at stedet var funnet. Det var et sårbart påfunn: I stedet for knausen med best utsyn førte fem meters misvisning i satellittsignalene til at appen insisterte på å sende meg inn en hage før jeg kunne få opp appens infotekst og video.
Til slutt ga jeg opp mobilskjermens underholdning. Det var jo utsynet over skjær og hav som var poenget. Jeg så fyrlyktene og innseilinga, men selve havet forsvant i skodda.
Igjen tuslet jeg gjennom Søragadå, svingte utom Korneliusholmen, og gikk hjem.
Dagen som hadde startet med sol, sjø og en uventet strandperle, hadde endt i allværsjakke og rødfrosne hender. Men Skudeneshavn ligger der nok neste gang vi reiser forbi også. Og Sandvesand gjør det samme. Heldigvis. Kanskje vi til og med får sol hele dagen. Skudeneshavn er tross alt kåret til Norges sommerby.
Lik Det vonde liv på Facebook!
Booking.com