REISE TIL: NY-HELLESUND, NORGE
2,44 kilometer. Så kort dro vi for den største reiseopplevelsen i årets sommerferie. Det høres kanskje trist ut, men nei. Turen gikk til Ny-Hellesund.
Lenge virket den gamle uthavna nærmest uoppnåelig der jeg satt på svigers’ hytte på Knatten. Tone jobbet, jeg jobbet, Johanne turet rundt, og slik svant hele juli. I kveldsbad og grilling, Duplo-klosser og plaskebasseng, og korte skogturer for å la Johanne plukke de få blåbærene som ikke hadde skrumpet inn i sommertørken.
Men den siste helga kom vi oss endelig ut på ekspedisjon. Med rutebåten (rutetider nederst her) fra Høllen og ut til det som faktisk er et av Sørlandets høydepunkter.
Storhetstida
Ny-Hellesund er «en av de de største og best bevarte uthavnene langs Sørlandskysten», for å si det med Riksantikvarens egne ord, og en skikkelig godbit for alle som vil oppleve det blide Sørland på sitt aller beste.
Der vi seg fram mot det smale sundet på akterdekket til «Hannibal», kjentes det som en ballong av glede ble blåst opp.
Innenfor Verftet, med sin ombygde oljetank og rødmalte hus, var det ren postkortidyll: Blåskimrende hav, trebrygger, og spredte trehus med smårutete vinduer og rød takstein, de fleste av dem kloss inntil vannkanten.
Omtrent sånn må det ha sett ut i hvert fall siden rundt 1850, da Ny-Hellesund nådde sitt toppunkt med over 200 innbyggere, skole, butikk, postkontor, tollbod, losstasjon og et kongelig privilegert gjestgiveri. Bare skipsverftet var ikke påtenkt på den tida. Det som etter hvert het Bentsen & Sønner AS (og i dag er overnattingssted og restauranten Cafe Verftet) ble først startet i 1909.
Les også om uthavna Korshamn lenger vest!
En vandretur på Kapelløya
Rutebåten stopper ved alle de tre hovedøyene i utværet. Vi valgte Kapelløya, så ved Verftet steg vi ut på brygga. Vi plasserte vogna langs kaféveggen og tok Johanne i bæresele. Kapelløya kan tross alt skryte av en merket tursti med plank og to broer, som svinger seg opp mellom svaberg og knauser mot Olavsundet.
Et par steder mistet vi stia helt. Vi sto foran skrenter eller dype skar, eller våte havet før vi gjorde et nytt utfall og fant igjen leia. Det er visst meningen at nysgjerrige sjeler skal gå seg litt vill, ifølge primus motor for den merkede turen, Per Fronth. Han beskrev for øvrig stia som «Norges kanskje korteste tursti – men også den mest spektakulære».
Nå var Fronth høyst inhabil. Det er derimot ikke jeg. Og ja, den er spektakulær. Og ikke lengre enn at vi både rakk å lukte på kystvegetasjonen og beundre utsikten ned mot sundene og ut mot havet før vi gjorde vendereis til Verftet og vogna.
Uthavna Ny-Hellesund
Mens Johanne sov, gjorde vi som best vi kunne: Vi smugspiste matpakkene våre og leste bok før vi nøt hver vår halvliter under solseilet til restauranten. Maten der våget vi oss ikke på, men det skyldtes strengt tatt foreldet kunnskap. Verftet var tidligere drevet av Bølgen & Moi, og serverte mat jeg ennå ikke har hørt noe positivt om. Forhåpentligvis serverer Cafe Verftet sine saker bedre.
Les også om koselige Borøya en kort båttur lenger vest!
Da det var tid for hjemreise, ble vi med «Hannibal» forbi alle stoppene i uthavna. Dermed fikk vi se Ny-Hellesund på sitt aller beste. Det er jo ikke turstia du drar dit for. Det er de hvite, oransje og røde husene. Og de må du i båt for virkelig å se.
(«Regelen» om de hvite sørlandshusene må ha kommet etter uthavnas tilbliving. En branntakst fra 1831 beskriver for eksempel huset på St. Olavs strand som blått.)
Da husene her ble bygd, var det havet som var riksveien. Og uthavner som Ny-Hellesund hadde en sentral plass: Seilskutene var avhengige av vind, og den blåste friskest ute på havet. Innover i fjordene var småbåter bedre egnet. Uthavna i Søgne-skjærgården ble blant annet landets viktigste eksporthavn for levende hummer, et sted hvor opptil 60–70 skip kunne ligge fortøyd i sundet.
Da dampbåtene tok over, var storhetstida slutt. Litt etter litt flyttet de fastboende. I 1960 ble den siste butikken lagt ned, i 1963 skolen, mens posthuset holdt åpent til 1979. Skipsverftet holdt ut helt til 2008 før også den sagaen var slutt. Og i dag har Ny-Hellesund beskjedne 15 fastboende, ifølge Søgneguiden.
Les også om strandperle-uthavna Merdø!
Wilhelm Krag og Ny-Hellesund
Transformasjonen fra skipssamfunn til feriested begynte ifølge forvaltningsplanen på 1890-tallet. Da ble det åpnet pensjonat på Helgøya. Etter første verdenskrig begynte rikfolk også å kjøpe opp eiendommer.
Den mest kjente «feriegjesten» ble Vilhelm Krag. I 1917 fikk dikteren som skapte hele begrepet Sørlandet (tidligere var det bare en lite påaktet del av Vestlandet, og Sørlandsbanen het Vestlandsbanen helt til 1913) eiendommen Havbukta på Helgøya.
Selv om han aldri ble fastboende, må Krag ha nytt livet i Ny-Hellesund.
I kaldte det en fattigmandsplads
paa en graastein i sjøen.
Kjære venner, I tog feil!
I tog vidunderlig feil!
skrev han i diktet «Øen», hvor han ramset opp skjærgårdsøyenes herligheter: Lyngen med violette klokkespil i blanke augustdage, skoger av pors som dufter sødere end honning, og arkader af marehalm.
Og på gardinene (!) i stua skrev han med piperenser (!):
Her blusser de Blommer aff steenet Grund
Guud skiænke wort Hierte dets blomstrings Stund
Her i Havbugta
Her skiænker den Sommer siin Himel-Freed
Och ingen maa tage siin Sorrig meed
Her i Havbugta
På jakt etter strender i Søgne? Les denne!
Det vonde liv i Ny-Hellesund
Sørlandsidyllen hjalp likevel ikke dikteren til å glemme sine pengesorger og sykdommer. Da han døde av nyresvikt i 1933, skal tomflaskene ifølge Fevennen ha ligget overalt, stukket inn bak hyller og bortgjemt på do.
Vilhelm Krag var ikke den eneste som led i Ny-Hellesund. Før lystbåten og skjærgårdsjeepen tok over for skjekta og robåten, var kystlivet slettes ingen dans på morild.
Husbonden i huset Krag overtok, omkom på makrellfiske i Nordsjøen. 19 av de 74 losene i distriktet mellom 1833 og 1915, omkom. Og kirkegården på Kapelløya hadde en egen plass for strandvaskere – døde sjøfolk som drev i land.
De levende gjorde som best de kunne. De fisket og dyrket poteter, men fett var det neppe. I ett av husene registrerte folketellingen i 1865 for eksempel én gris og to tønner poteter, mens den 10 år senere talte opp ei ku og en halv tønne poteter.
Og det gode liv i Olavsundet
Om bord i «Hannibal» var den slags sorger fjerne. Sola skinte. Havet lå blankt som et nypusset sølvfat. Båtene dormet med slake fortøyningstau og hvite puter.
På rutebåten kunne jeg til og med nyte Olavsundet i fred og ro.
Jeg har kjørt gjennom det smale sundet mellom Kapelløya og Helgøya før, og det går fint. En stake forteller hvor skjæret Trollkjerringa lurer. Men likevel: Det er trangt. Det er ikke rom for feil.
Så oppsto da også Olavsundet ifølge sagnet ved et mirakel, da Olav den hellige og Harald Hardråde kappseilte mot Trondheim.
«Da de hadde seilt en stund, så han et stort land tegne seg. Styrmannen var redd dette var farlig. Olav befalte da styrmannen at han styrte skipet rett mot dette landet og øy og ikke være redd for noe. Styrmannen sa, at hvis jeg gjør dette, kommer vi alle til å omkomme og jeg blir skyldig. Olav sa, bare gjør som jeg sier. Han lød kongens påbud og styrte rett mot landet. Og plutselig delte landet seg og det var åpent vann,» forteller Ribe-legenden fra rundt 1460.
Nå var det ingen kappseilas. Båtførerne ventet pent på tur. Utenfor sundet lå seilbåtene på svai, sommeren var badeshortser og plaskestup og boller om bord.
Ny-Hellesund var som i Vilhelm Krags dikt: Jeg vet intet syn saa skjønt.
Og hytta lå bare 2,44 kilometer unna.