REISE TIL: BORØYA I SØGNE, NORGE

Du skal ikke stresse når du er på hytta i sommerferien. Men helt som en manet på tørt svaberg kan du ikke være. Noe må du da få gjort. Fordi det liksom hører sommeren til.

For vår del har Borøya blitt en sånn greie. Fordi vi har venner som har hytte der. Og fordi den helårsbebodde øya i Søgneskjærgården er utrolig koselig.

Historiske Borøya

I dag har Borøya beskjedne tre fastboende. Men den bærer fortsatt preg av fortida som høyst levende fiskersamfunn. For 80 år siden bodde det 127 personer der, og helt fram til 60-tallet hadde Søgne-øya både post, butikk, skole og fiskehandel. Rundt 1980 var det fortsatt 14 helårsboliger der.

Mens små øysamfunn uten veiforbindelse i dag ubønnhørlig tilhører periferien, var de bebodde øyene i Søgneskjærgården lenge langt mer sentrale enn dagens sentrum, betongtristessen Tangvall. Sundet gjennom Ny-Hellesund, avenyen, var på sett og vis kystkommunens hovedgate.

På Tangvall hadde vi tilbrakt altfor mye tid. Da kunne vi vel ikke være bekjent av å ikke engang besøke Borøya?

På hyttesommerens nestsiste dag tok vi affære. En grå betong dekket himmelen, men regnet skulle drøye helt til kvelden. Nå skulle vi skape balanse.

Sommerferie i Norge? Her er mine 10 beste tips!

Stille øyidyll…

Rutebåten «Hannibal» sørger for at Borøya er en av øyene i Søgneskjærgården du kan øyhoppe til uten egen båt – sammen med Skarpøya og de tre Ny-Hellesund-øyene Kapelløya, Monsøya og Helgøya.

Vi la likevel til med egen båt, og gikk i land på en av Sørlandskystens smålåtne idyller.

Den kommunale kjerreveien ledet forbi skolehuset med lekeplassen, Borøybukta hvor sentrum en gang lå, og nesten helt fram til Regevika hvor private tomter overtar. Like nord for Borøybukta gikk en avstikker mot Knibben, øyas høyeste haug og et av Søgnes fineste utsiktspunkter.

Overalt var det stille. Øyas mange hytteboere holdt seg visst i ro. Vi var i hvert fall så godt som alene.

På stia opp mot Knibben fikk vi imidlertid selskap. To brune høner spankulerte opp og ned mens de forsynte seg av veimaten.

– Det ligger en tredje høne der også. Se nede i bekken, like ved føttene dine, sa hønseholderne, som etter en hyggelig prat kom ned til oss med tre nylagte egg.

Les mer om vakre Ny-Hellesund her!

…og en dose norsk sommer

Den første regnbygen åpnet seg noen få meter etter fjørfemøtet; vi søkte ly under taket på en hytte med nedrullede gardiner. På Knibben truet vindrossene med å blåse oss alle ned til Svanevågen igjen. Tordenen lød som en dyp gong langt borte fra.

Kjøre i åpen båt hjem midt i et tordenvær? Nei takk. En kjapp sjekk av rutetabellen viste at «Hannibal» bød på en langt tryggere hjemvei.

Da vi nesten var tilbake på kjerreveien, hadde smellene med ett flyttet seg fryktelig nærme. Himmelen mørknet som om noen hadde slått av dagslyset. Vi begynte å haste nordover mot kaia, mens vi telte sekunder mellom lysglimtene og tordenen som drønnet over skjærgården. Én, to, tre. Én, to. Og så ett som var så nær at jeg ikke engang enset forsinkelsen, bare kikket raskt rundt meg etter synet av et splintret tre eller en glødende strømledning.

Så ble mellomrommene større. Og regnskyllet satte ikke inn før vi satt tørt og trygt i postskuret med brygga.

Da «Hannibal» hadde fraktet oss tilbake til Høllen og fastlandet, var ruskeværet historie.

På strand-jakt i Søgne? Les denne!

Og da jeg tok samme båt tilbake for å hente båten neste dag, tittet sola fram. Igjen gikk jeg kjerreveien att og fram. Og besteg Knibben for å se utsikten. Takket være tordenværet ble det altså to Borøya-turer på meg i sommer. Ikke så aller verst, det, er det vel?

Les alle mine blogginnlegg om Sørlandet!