REISE TIL: MERDØ, NORGE

Jeg hadde hatt lyst til å dra til Merdø helt siden Tone og jeg flyttet til Sørlandet. Hvert år har vi hatt ambisjonen klar: I år skal vi dit.

Og hvert år har vyene rent bort i hagesjau, malesjau, båtsjau og andre reisemål.

Det tar jo litt tid å komme seg til en øy. Spesielt når den ligger ytterst i innseilinga til Arendal, altfor langt unna for vår 15-foter.

I fjor bød imidlertid endelig anledningen seg. Jeg skulle skrive om øyhopping i Arendal for Visit Sørlandet. Da måtte jeg ta ferga til Merdø – i arbeidstid.

Den opplevelsen ga så mersmak at hele familien dro tilbake til øya helga etter.

Bilfri idyll

Fra baugen på MF Merdø så bebyggelsen bak hovedbrygga tilforlatelig ut. Som uthavner på Sørlandet flest, så å si:

Foran langs bryggekanten lå en rad av røde sjøbuer med hvitmalte karmer, med de hvitmalte sørlandshusene på geledd like bak.

Selve magien avdekket seg så snart jeg kom til gangveien innenfor sjøbuene. Den var smal som et fortau, og buktet seg opp og ned bakker og svaberg mens den nesten smeikte de blendende stakittgjerdene.

Merdø er ikke bare en bilfri øy. Du kan heller ikke sykle der. Ikke at jeg – og noen dager senere vi – savnet hjul og pedaler. Øya er bare 1,3 kilometer fra vestpynt til østpynt, og bak de maks tre husrekkene ventet en smal skogstripe før rullesteinsbeltet og havet.

Det var akkurat nok. Både øst og vest for Huseberget ventet jo deilige sandstrender. Og ved den østre lå attpåtil både Merdø Kro og de fantastiske lille husmuseet Merdøgaard.

Sjørøverkartet jeg kjøpte på ferja, viste også vei innom utsikten fra Loshytta på rundturen rundt øya.

Les også om uthavna Ny-Hellesund i Søgne!

Viktige Merdø

I dag er Merdø en parentes på Norgeskartet utenom de altfor korte sommermånedene. Kun én fastboende trosser isen på Merdøfjorden og klamrer seg fast. Sånn har det ikke alltid vært.

Navnet Merdø er satt av de sjøfarende, og betyr trolig noe sånn som «en stein- og grusfylt strekning». (Wikipedia vil ha det til noe helt annet, men jeg stoler mer på Hilde H. Austarheims historiske arbeid enn det frivillige leksikonet.)

Og blant sjøfolk var øya som en metropol å regne. I hvert fall nesten. Fra 1500-tallet var Merdø den nest viktigste uthavna langs hele Agderkysten. Austarheim skriver faktisk at Merdø – og Flekkerøy – var forløpere for byene innenfor: Arendal og Kristiansand.

Øynavnet ble sirlig skrevet inn selv på europakart – sammen med i dag «uviktige» navn som Hidra, Ulvøysund og Homborsund.

I 1801 ble det registret 125 beboere på øya. Og ennå fortsatte folketallet å stige noe, helt til det bodde hele 165 mennesker på Merdø.

Det er lett å skjønne hva øyfolket levde av. I 1701 var alle mannfolka på øya enten sjøfolk eller loser. Og 100 år senere ble både losoldermannen, fleste losene og skolelæreren ført i folketellingen som jordløse husmenn. Alle skipperne, to sjøfolk og én los eide jord. Det var de som hadde mulighet til å spare seg opp kapital, konstaterer Austarheim.

Her finner du flere reisetips i Arendal!

Sjøfartens rikdommer

At det kunne være snakk om mye kapital, ble tydelig inne på Merdøgaard Museum. Våningshuset på kystgården regnes som Sørlandets best bevarte skipperhjem fra 1700-tallet. Og det var så visst ikke noe fattighjem!

Ovnen i bryggerhuset hadde plass til 40 brød samtidig. Guiden Lucas kunne også vise fram lekre tapeter og kunstverk, og en usannsynlig stor samling tallerkener på veggene. Aller flottest var likevel soverommet til Kina-fareren (og slavehandleren) Zacharias Allewelt, «Kinasalen», med himmelseng og et digert skjermbrett malt av Jan Neuwert.

– Da kvinnene i Oslo skulle orientere seg om siste mode i Europa, reiste de til Arendal. Sjøfarten bragte den hit først, fortalte Lucas.

At mannen som fikk huset bygd, altså Allewelt, var vant til å bedømme kvinners utseende på mer enn klærne, måtte jeg researche dette innlegget for å skrive. Historien forteller imidlertid at han under slaveoppkjøpene i Guinea hadde instruks om at kvinner «med stående bryster» skulle verdsettes høyere enn kvinner som hadde født barn.

En litt mer ukjent uthavn? Les om Korshamn!

Det bodde en hyggelig …

I likhet med de andre uthavnene på Sørlandet, ble Merdø mer og mer utpost da dampskipene tok over rundt århundreskiftet. Hva var da verdien av å ha innseiling fra både øst og vest, kontra å tøffe hele veien inn til Arendal?

Litt etter litt ble skolen, tollstasjonen, losstasjonen og til slutt postkontoret nedlagt. Og beboerne fant seg mer praktiske hjem på fastlandet.

Men én fastboende klorer seg fast på Merdø året rundt. Det har sikret Trond Helle plass i «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Siden han også driver den fabelaktige Merdø Kro, ble han en naturlig mann å snakke med.

– Vinteren er kjempefin. Pioner-en kjører greit gjennom isen på fjorden. Og snøen kommer ferdig brøyta, i fonner. At en av fonnene legger seg foran døra, er ikke noe problem. Merdø er fin hele året, smilte han og la til at våren er hans favoritt.

Kroa hans er ellers et skikkelig samlingssted, med vedfyrt pizzaovn og nydelig hage.

Fastboende eller ei, at Merdø har en åpen kro er akkurat slik det bør være. Her har det «alltid» vært kro, selv etter at Christian IV fratok løyvet til de aller fleste kroene langs sørlandskysten i 1607.

Like internasjonalt som da islendingen Arni Magnusson drakk på Merdø i 1753, er det imidlertid neppe. Da traff han på sjømenn fra både England, Amsterdam, Frankrike og Portugal.

Kanskje er det greit. Noen hemmeligheter kan vi jo holde for oss selv.

Les alle mine tips til reisemål på Sørlandet!