REISE TIL: SØGNE, NORGE

Det har aldri vært meningen at det skal være lett. Ikke alt, i hvert fall. Selv ikke på hytta, selv ikke i sommerferien.

Selv ikke i Søgne skal visst alt være enkelt, selv om du stenger ute tanken på brennmaneter, kommunekaos og krabbefiskernes iver etter å selge tomme krabbeskjell.

For alle som har feriert i Søgne, eller har lest mitt forrige innlegg om hytteliv på Sørlandet, er det trolig åpenbart hva jeg sikter til: Det er vinden. I Søgne tar den nesten aldri pause. Likegyldig til hva Yr hevder, feier solgangsbrisen inn fra sør–sørvest enten det er sol eller skyer.

I hvert fall oppe på knatten der hytta ligger. Og på strendene.

Strandparadiset Søgne

Før Johanne ble født var ikke strender så viktige for meg, men med barn er badeliv noe helt annet. Da er Sørlandets gylne svaberg bare glatte, bratte og farefulle; gleden over å kunne stupe rett uti brådypt vann går over i frykt for at hun skal gjøre det samme.

Som småbarnsfar er strender selve sommerlykken.

Og Søgne er full av dem. Lange, bleke, myke strender av finmalt sand, så langgrunne at du trenger matpakke hvis du skal vasse ut for en svømmetur. Og små, hvite strender som smyger seg inn mellom svabergene.

De er ekte paradisstrender de to dagene solgangstyfonen tar pause. Og relativt hustrige affærer de mange andre dagene.

For nevnte jeg at det blåser mye her vest om Kristiansand? I sommer fløy baconet til svigerfar av tallerkenen mens vi satt ute og spiste lunsj. Og det var på en av de sjeldne dagene da det løyet såpass at vi faktisk trodde det gikk an å spise ute på plattingen.

Les alle mine reisetips på Sørlandet!

Den spektakulære stranda

Når du ser bilder fra svigers’ hytte, virker det vanvittig at nettopp jakta på en strand har blitt en så stor del av våre sommerferier siden 2017.

Vi ser jo rett ned på ikke mindre enn tre stykker: Den lille stranda nede ved brygga, og de to lange sandsigdene Høllesanden og Årossanden.

Sistnevnte er en av disse strendene som du kun trodde fantes i Photoshop. Lang og gyllen – og langgrunn inntil det komiske. At jeg nesten ikke har et eneste bilde av Årossanden, skyldes i hvert fall ikke at den ikke er spektakulær eller at vi ikke liker den, men at det er noe uanstendig kleint med å vifte med et digert kamera på en tettpakket strand foran en campingplass^*.

For populær, det er Årossanden. I hvert fall de få dagene da sønnavinden ikke treffer klokkereint inn fra Høllefjorden, midt i fleisen på både den og Årossanden på motsatt side av Søgneelva.

Les også om idylliske Borøya i Søgne-skjærgården!

Flukten fra vinden

Alle de andre dagene må vi imidlertid finne andre løsninger for å tilfredsstille lysten på bøtte og bade. Hvis løsningen i det hele tatt fins.

Det har resultert i nitide studier av kartet og mange ekspedisjoner til stadig nye steder.

Heldigvis har nettopp den nokså fåfengte jakta også blitt en slags favorittsyssel i sommerbrisen.

Den har jo ledet oss til Hummerviga, med sitt vann som «aldri» blir dypt, og en av mine 45 (jeg ble født etter skolestart) somres rareste bademinner: Vi klappet en rødspette som gjemte seg, stille som rur i fjæra.

Den har lokket oss til postkortet Donestranda (bildet øverst i innlegget), så ytterst i havgapet at de runde svabergene ikke engang hadde gitt le for blåsten fra en kjøkkenvifte bak et åpent vindu i Danmark.

Og den har fått oss til å oppdage sommerkafeen i Helleviga, sandbunnen øst i Paradisbukta, og den knøttlille stripa av sand innerst i Romsviga – bortenfor det vanndrevne snekkerverkstedet.

Næ, kjenn! Le!

Sistnevnte sted var årets oppdagelse. Vi hadde riktignok vært ved det vakre, gamle gårdsbruket også tidligere, men da bare på tur. I år innså vi at Romsviga også har en strand. Uten noen andre folk, og med – hold deg fast – le!

Så da var hele oppgaven løst, da? Og dette blogginnlegget hadde fått to streker under svaret?

Etter et par timers intens krabbefangst, innså vi at det ikke er fullt så enkelt. Én ting var at vår lille strandflekk snart ble slukt av skyggen fra heia og bygningene. I tillegg spiste floen opp nesten all den tørre sanda.

En fin strand-kvartdag var vi alle likevel enige om at det hadde vært.

I tillegg er både stranda øst på Kapelløya i Ny-Hellesund (dit det går rutebåt, om enn med svært begrenset plass på siste retur) og et par av skjellsand-miniputtene på Kuholmen (dit du må kjøre egen båt) egentlig stort sett beskyttet mot Søgne-monsunen.

Likevel fortsetter vi jakta neste sommer. Dels fordi jeg fortsatt drømmer om å finne en Søgne-strand som ikke krever båttur i hvitskummende bølger eller lavvann og morgensol. Men kanskje aller mest fordi letinga er en av sommerens store gleder.

Les mer om uthavna Ny-Hellesund her!

^_* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.