Men slettes ikke tok det som en mann

REISE TIL: GRIMSTAD, NORGE

Før jeg flyttet hit, trodde jeg Grimstad «bare» kunne skilte med Thor Hushovd og Dag Otto Lauritzen. Så feil kan man ta.

Grimstad var tross alt byen Henrik Ibsen dro til da han flyttet hjemmefra som 15-åring. Det var her han skrev sitt første skuespill (som ingen ville oppføre), og her byfogden avgjorde at den blivende litteraturkjempen virkelig hadde blitt mann. (Mer om akkurat det senere.)

Jeg har støtt på Ibsen en rekke ganger når jeg har reist. Han var jo en slags norsk utgave av Lord Byron, en litterær jetsetter som har bebodd et hotell «overalt»: I Amalfi, Sorrento og på Ischia, i Roma og München.

Når jeg nå faktisk bor i en av Ibsens hjembyer, var det ingen vei utenom: Jeg «måtte» sjekke ut Ibsenmuseet. Da barnehagen hadde planleggingsdag, benyttet jeg Johannes formiddagslur til å være turist i egen by.

Dermed fikk jeg vite om langt flere sider ved Ibsen enn jeg ante om på forhånd.

Grimstad da Ibsen bodde her

Museumsvert Natalie Kavli begynte med en kjapp fortelling om Ibsens barndom. Selv den hadde teater i seg. Rikmannsungen Henrik spilte dukketeater for barna i nabolaget.

Midt på 1830-tallet kom imidlertid den tidligere så rike handelsfamilien i knipe. Faren Knud mistet alle sine eiendommer, og Henrik Ibsens drøm om å studere medisin falt i grus. Familien hadde ikke råd.

I stedet havnet han altså i Grimstad, som lærling hos apoteker Jens Aarup Reiman. Året var 1843, og Ibsen var 15 år.

– På den tida var Grimstad en liten by. I 1845 hadde byen 806 innbyggere, 149 husholdninger og 139 hus, fortalte Natalie og viste bymodellen som står i museets andre rom.

(Inntil 2016 var museet sørlandsbyens bymuseum, men da forsvant resten av byhistorien for å vie utstillingen helt og holdent til den verdensberømte forfatterens seks år i byen. Hva det sier om resten av Grimstads historie, kan jeg bare gjette meg til.)

Ibsens uekte sønn

Med to brytere tente museumsverten lys ved de to apotekene Ibsen tjente i: Først hos Reiman, og senere hos etterfølgeren Lars Nilsen, i bygget som huser dagens museum. (Reimans hus brukes i dag av kunstforeningen.)

I Reimangården bodde den senere så berømte apotekerlærlingen sammen med ni andre: Sjefen og kona, deres fem barn, og to tjenestejenter. Alle ti bodde i overetasjen mens apoteket fylte førsteetasjen.

– Apoteket var døgnåpent. Hvis det kom kunder på natta, var det nok gjerne lærlingen som måtte stå opp og betjene dem. Og da måtte Ibsen gjennom rommet til tjenestejentene, fortalte Natalie.

– Oj, det var nok spennende!

– Ja. Litt for spennende, skulle det vise seg. For i 1846, da Henrik Ibsen var 18, fødte en av tjenestejentene en sønn og påsto at han var faren, svarte hun.

Da byfogden spurte den unge apotekerlærlingen om påstanden stemte, viste han liten interesse for å ta ansvaret. Ei heller viste han noen nevneverdige tegn på sin senere status som en slags feminist. (På kinesisk er visstnok ordet for feminisme «noraisme» etter hovedpersonen i «Et dukkehjem».)

Han innrømmet riktignok at han rent praktisk kunne være faren. Men svarbrevet var likevel en klar søknad om å slippe foreldreansvaret. «Pigen» hadde tross alt hatt «Samkvem ogsaa med andre Mandspersoner paa den vedkommende Tid», skriver han, og viser samtidig til «hendes fristende Adfærd»(!)

– Det er ikke sikkert at brevet inneholder Ibsens egne ord. Det var vanlig å bruke brevmaler for denne typen brev. Men hvis han brukte en ferdig mal, sier det mye om tida han levde i, påpekte museumsguide Natalie.

Les mer tradisjonelle reisetips i Grimstad her!

Apoteket i Grimstad

Byfogd Preus lot seg uansett ikke overbevise. Han dømte den fattige apotekerlærlingen til å betale oppfostringsbidrag helt til sønnen ble 14. Dette gjorde ham lutfattig i flere år framover, selv om han fra januar 1847 i det minste fikk lønn, som medhjelper i det nye apoteket som Lars Nilsen hadde åpnet etter at Reiman gikk konkurs.

Det er i dette huset jeg nå hadde omvisning, og nå kom inn i selve apotekerlokalet.

Det var et rom akkurat som forventet: Gamle krukker på rødmalte hyller, og mystiske skuffer side ved side nedenfor. En farmasøyt kunne sikkert ha lest mye mer enn meg utav etikettene, selv om legemidler på 1800-tallet var noe helt annet enn i dag.

– Her er opium. Det trodde man fungerte. For ikke å snakke om oregano. Det skulle visstnok hjelpe mot nesten alt, fortalte Natalie og ramset opp: Forkjølelse og influensa, muskelsmerter og blåmerker, høyt blodtrykk, sorg og søvnløshet.

Så viste hun det aller helligste i 1800-tallsapoteket: Giftskapet, hvor både stryknin og arsenikk sto i glasskrukker med advarselen «Gift!»

– Jeg har lurt på hvorfor Ibsen ikke skrev krim. Han ville i hvert fall hatt kunnskap, kommenterte hun før hun viste noen av verktøyene apotekermedhjelper Henrik Ibsen brukte i jobben: Komposisjonsboka med apotekets legemiddeloppskrifter, og pilletrilleren som sørget for at hver pille fikk riktig størrelse.

Les alle mine innlegg om Sørlandet her!

Ibsens «Catilina»

Gamle apoteker er flotte å se til, selv et småbyapotek som Grimstads. (Som eneste apotek mellom Arendal og Kristiansand hadde det rundt 10.000 innbyggere som naturlige kunder.)

Rommet Henrik Ibsen bodde i de tre siste årene av sitt Grimstad-opphold, var derimot av det enkle slaget. Han hadde det ikke engang for seg selv. Tresenga tilhørte apoteker Lars Nilsen, mens Ibsen selv måtte åpne lokket på ei kiste når han skulle legge seg. (– Jeg håper han hadde madrass, for ellers minner det fælt om en likkiste, kommenterte Natalie.)

Midt i rommet sto et bord med to stoler.

– Det er Grimstads mest kjente bord, for det var her Henrik Ibsen skrev «Catilina», fortalte museumsguiden. Inspirasjonen til å skrive om den romerske statsmannen kom trolig fra latinstudiene, men noen suksess medførte stykket ikke.

– Ibsen prøvde å få stykket oppført på teatrene, men fikk avslag på avslag. Og det er ikke så rart. Stykket var for langt – det hadde fem akter i stedet for to som teatrene ønsket. Det var også dårlig skrevet. Flere steder hadde han satt tankestreker i manuset der hvor han ikke fant ordet han lette etter, fortalte Natalie.

Vennene i Grimstad sørget likevel for at «Catilina» ble utgitt, i 32 eksemplarer og under pseudonymet Brynjolf Bjarme. Selv det lille opplaget ble langt fra utsolgt.

– De siste eksemplarene ble brukt som fiskepapir, fortalte guiden.

Hun kunne for øvrig fortelle at den unge Ibsen også skrev mye annet i Grimstad. Flere av byens innbyggere ble beæret (?) med spottevers – som apotekermedhjelperen visstnok hang opp på disken – og utvalgte sørlandspiker fikk egne kjærlighetsdikt.

– Til en av dem, Clara Ebell, skrev han diktet «Til en stjerne». Men da hun giftet seg med fetteren sin, omdøpte han diktet til «Til en fallen stjerne», fortalte hun.

Noen fallen stjerne ble Henrik Ibsen derimot ikke. Han gikk i stedet hen og ble en verdensberømt forfatter, som flottet seg i utlandet før han de siste 11 årene av sitt liv spradet rundt i Oslos gater på høyhælte sko og med flosshatt på hodet.

Men den historien må du til andre byer for å finne. Med Ibsens reise-CV i tankene er det slettes ingen dårlig deal.

Nu vekk med sorg og klager! Følg meg, venner! Lik Det vonde liv på Facebook!